MORGENRUTINEN:

Økonomijournalist Marita Elena Valvik i Aftenposten, sitter for tida som konserntillitsvalgt i Schibsted. Her før et intervju med daværende havnedirektør i Oslo.

Marita Elena Valvik skulle gjerne intervjua Gro Harlem Brundtland etter en dobbel dose ærlighetsserum

Hennes egen bestemor står også høyt på lista.

Publisert Sist oppdatert

Denne artikkelen er over fire år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.

I spalten Morgenrutinen stiller Journalisten de samme spørsmålene til en rekke personer som er tett på mediebransjen.

Marita Elena Valvik er for tida konserntillitsvalgt i Schibsted, i permisjon fra jobben som økonomijournalist i Aftenposten.

Her kan du lese flere Morgenrutinen.

– Kaffe eller te?

– Hva er galt med begge deler? Men en god kopp te klarer jeg meg nesten ikke uten.

– Hva har du på nattbordet?

– Etter syv år uten nattbord fikk jeg eget rom og plass til nattbord nå rett etter nyttår. Der ligger lesebriller, et headset, ei bok, mobiltelefonen og ei vekkerklokke.

– Når om morgenen starter hodet å tenke jobb, og hvilke medier må du innom?

– De aller tidligste morgenene virker ikke hodet, så da er det så vidt jeg er våken. Men står jeg opp i normaltid, eller etter at datteren er sendt på morgentrening, må jeg innom Aftenposten, VG, Facebook og DN, mens P2 står på. Favorittøyeblikkene er en god varm kaffe med melk mens Silje Sande intervjuer Tove Bjørgås om noe som har skjedd i USA i løpet av natten.

– Hvilken overskrift skulle du ønske du så på trykk i dag?

– «Nytt 50 meters svømmebasseng åpner i Oslo sentrum denne uka».

– Oslo har en OL-kandidat, og kanskje flere kan kvalifisere seg? Men Oslo har ingen basseng med OL-distansen 50 meter etter at Tøyenbadet ble stengt for riving ved nyttår. Hvordan svømmerne skal trene til OL, er for meg en gåte. I tillegg er kapasiteten i Oslos svømmehaller – uansett lengde – sprengt.

– Det betyr at flere utøvere nå må trene ekstra tidlig på morgenen i Olympiatoppens svømmehall på Songsvann. Langt unna og veldig tidlig. Derfor står vi opp halv fem to til tre dager i uka.

– Hvor leter du etter gode saker?

– Jeg snakker med folk. Jeg forsøker å ta en kopp kaffe med en kilde minst en gang i uken, ofte på vei til eller fra jobb. Så blir det en del telefoner til kilder, helst med en konkret idé eller sak på blokka, men mens jeg snakker med dem, prøver jeg å høre litt om hva andre ting som rører seg i bransjen.

– Om du kunne velge hvem som helst, hvem har du mest lyst til å intervjue ansikt til ansikt og hvorfor?

– Min bestemor. Hun var en klok, gammel dame. Jeg fikk med meg noen fine «lifehacks» av henne, men vi fikk aldri satt oss ned og snakket ordentlig om livet og hennes historie, og ikke minst hvordan hun løste utfordringene. Det skulle jeg gjerne hatt fra hennes munn.

– Ellers ønsker jeg meg et dybdeintervju med Gro Harlem Brundtland, under en forutsetning at hun har tatt en dobbel dose med ærlighetsserum. Jeg tror hun har opplevelser som er vanskelige å snakke om, som må sees i lys av den tidsepoken. Derfor serumet, for å et usensuert bilde av hva som skjedde og hvordan hun opplevde det å være en så sterk og tydelig kvinnelig maktperson.

– Hva er din viktigste egenskap som journalist, og hvordan bruker du den?

– Jeg er nysgjerrig, jeg liker mennesker og er ikke redd for å innrømme at jeg ikke vet. Det tror jeg får folk til å ønske å fortelle meg hvordan ting henger sammen.

– Hvilket journalistisk arbeid inspirerte deg sist, og hvorfor?

Afshin Ismaeli og Tor Arne Andreassens arbeid i Syria. Dokumentaren «I ruinene av Den islamske staten» følger de to journalistene og ser hvordan de jobber. Det gir et sterkt innblikk i journalistenes arbeidsforhold- og metoder. Scenen der de møter en liten gutt barbeint, nesten til knes i gjørme, og de ser etter et tørt sted gutten kan stå, da rant tårene.

– Det var ingen steder å sette ned gutten. I tillegg til å formidle selve saken, kom vi her bak kullissene og ser hvor vondt det er for journalistene å gjøre jobben sin. Det innebærer å være vitne til grusomme og vanskelige ting, og vi kan ikke redde alle verdens små, barbeinte gutter. Det gjør vondt.

– Hva irriterer deg aller mest med norske medier?

– Den av og til lettbeinte holdningen til undersøkelser. Oppfordringen er å gå bak tallene og se om den er representativ, hvem som har utført den, og still spørsmål om hvem den er utført for! Se på spørsmålsstillingen, er den nøytral eller inneholder den ledende spørsmål?

– Jeg har ikke tall på hvor mange undersøkelser jeg har avvist, bare for å se at den to timer senere dukker opp et annet sted. Da blir jeg ikke bare irritert, jeg blir lei meg på vegne av alle de som jobber hardt i vår bransje.

– Hva er den største utfordringen akkurat nå, for mediebransjen generelt og der du jobber?

– Ahhh. Lista er lang! Økonomien, betalingsløsninger, fake news.

– Jeg har imidlertid lyst til å trekke frem en tendens jeg har sett utvikle seg i større og større grad de siste årene, hvordan hver redaksjon kan se ut som å leve i sin egen boble. Det kan virke som som om vi er redde for å sitere hverandre eller gå inn i andre mediehus sine saker.

– Den siste tiden har Dagbladet har kjørt sin fluorsmøresak og saken om svart arbeid i fiskeri, VG har hatt Tolga, fotballvold, helsesakene, Aftenpostens saker om sykehjemsvolden og DNs saker om kunstavsløringene.

– Alle mediene har saker som kunne slått hardere om andre medier hadde våget å gå inn i dem, laget oppfølgere og stilt flere gode spørsmål. Det gjorde vi i større grad før. Når DN hadde en stor oppslagssak, kastet vi i økonomiredaksjonen i Aftenpostens oss rundt og skrev oppfølgere. Det samme gjorde VG, Finansavisen og kanskje andre medier. Dermed bidro alle til å sette søkelyset på samfunnsproblemer.

– Det er forståelig at det er komplisert å sette seg inn i alt forarbeidet som er gjort i disse sakene. Ingen kan klare å hente inn alle månedene med research Aftenposten-journalistene har gjort i sakene om sykehjemsvolden. Men jeg tror vi kunne diskutert «hva er den viktigste saken i dag» litt oftere - og sett litt mer på den fantastiske journalistikken som gjøres av andre mediehus, også lokalavisene.

– Hvilket bilde eller video fikk deg sist til å stoppe opp?

– Bildet av den lille gutten gråtende og barbeint i søla. Bildet var fra dokumentaren «I ruinene av Den islamske staten». Ellers er jeg glad i Stein J. Bjørges bilder, senest bildene fra slottsplassen 31. desember, med slottsplassen full av lys for Ari Behn mens himmelen var farget rødt.

– Hva er det lengste du har klart å være uten mobilen?

– Vi hadde noen dager i Blue Ridge Mountains helt uten dekning for noen år siden. Ellers er den bannlyst under samtaler med barna og når jeg er ute og løper.

– Når logger du av for kvelden?

– Ganske tidlig på grunn av tidlige morgener. Det finnes unntak, men ikke gjør regning med å få svar fra meg etter ni-halv ti på kvelden.

For ordens skyld: Marita Elena Valvik sitter i Journalistens styre.

Powered by Labrador CMS