Feature:

I flere år lå det et nytt, hetsende brev i posten hver gang «Tove» kom hjem fra sommerferie. – Jeg fikk jo panikk, og ble helt iskald og glovarm på samme tid, sier hun om da hun åpna første brev.

To nye kvinner forteller:
Mottok grovt trakasserende brev fra ukjent kollega over flere år

Lenge før SMS-ene i DN opplevde ansatte i et annet mediehus noe veldig lignende.

Publisert Sist oppdatert

Denne artikkelen er over tre år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.

«HÅPLØSE *** SOM TROR DU ER SÅ POPULÆR, MED DEN FEITE ROMPA OG DEN FLESKETE MAGEN. MANNFOLKA PÅ JOBBEN LER OG SMILER OG VIL GJERNE PRATE, MEN GJØR FUCKE-TEGN OG SMILER NÅR DU SNUR RYGGEN TIL».

Slik startet brevet som lå i postkassa, en stund etter at «Elin» hadde vært på fest med jobben.

Det var skrevet for hånd med blokkbokstaver, og lagt i postkassa utenfor huset til Elin, som på denne tiden jobbet i redaksjonen i et stort, norsk mediehus. Hun ønsker ikke å stå fram med sitt virkelige navn, men Journalisten kjenner identiteten hennes.

Tråkket på

Elin forteller at hun fikk det første brevet en gang i løpet av siste halvdel av 1990-tallet.

Brevet var ikke poststemplet; noen hadde personlig lagt det i postkassa hennes. Konvolutten hadde et synlig fotavtrykk på seg, som om noen hadde tråkket på brevet.

Teksten framsto som om den var skrevet av flere kollegaer, og hevdet at Elin var en stående vits i redaksjonen.

«PÅ ***FESTEN SIST TRODDE VI ET ØYEBLIKK AT DU SÅ HVA SOM FOREGIKK, MEN DU ER VISST LIKE INNBILSK HELE TIDEN. DET FÅR DEG TIL Å VIRKE ENDA MER KOMISK».

Slik fortsatte brevet. Elin ble sjokkert. Var det slik hun ble oppfattet?

Til slutt stod det:

«OG VI LER OG VI LER OG VI LER OG VI LER OG VI LER OG VI LER OG VI LER OG VI LER OG VI LER».

– Kunne være hvem som helst

Tiden etter brevet ble preget av usikkerhet.

– Jeg ble ikke redd for å bli oppsøkt hjemme eller lignende, men jeg gikk nok litt på tærne og ventet på hva som kunne bli det neste. Det verste var nok tvilen, sier Elin.

Journalisten har sett en kopi av brevet, som er skrevet med blokkbokstaver, med penn.

Etter hvert valgte Elin å ikke tro på det som sto i brevet.

– Jeg overbeviste meg selv om at det ikke kunne være sant, jeg hadde jo så mange venner der. Og jeg vet at jeg har vært godt likt.

– Men det skapte en tvil?

– Selvfølgelig. Jeg gikk med stiv rygg når jeg skulle inn i kantina. Tenkte: «Nå ser alle på meg. De har blitt enige om å skrive dette brevet». Jeg tenkte jo at det kunne være hvem som helst.

Dette er lenge siden nå. Likevel kom den ubehagelige følelsen tilbake da hun før jul leste historien til «Nina», som over flere år hadde mottatt trakasserende SMS-er mens hun jobbet i redaksjonen i Dagens Næringsliv.

– Jeg satt med åpen munn og gapte da jeg leste SMS-ene, reagerte på at ordlyden er så lik, sier Elin i dag.

I DN mottok «Nina» SMS-er i flere år, før også hennes kollega Marte Christensen fikk to meldinger av samme karakter. DN-ledelsen kom aldri til bunns i hvem avsenderen var.

Pause på flere år

Etter første brev meldte Elin fra til ledelsen, og forteller at hun fikk beskjed om at saken ikke måtte komme ut.

Journalisten har vært i kontakt med Elins daværende redaktør, som bekrefter at hun mottok brev, og at han var opptatt av at det måtte behandles konfidensielt. Les hva ledelsen sier lenger ned i saken.

Spørsmålet blir jo om det virkelig finnes flere personer, i et lite miljø som norsk presse, som kan finne på å gjøre noe sånt

«Elin»

Det gikk noen år, og Elin tenkte mindre og mindre på brevet hun hadde fått.

Men så kom det enda et brev.

«'Ikke for å antyde at hun ligner en ape, men hver gang jeg ser den dama får jeg lyst å skrelle en banan og dytte inn i kjeften på henne', ble det sagt på en kveldsvakt i redaksjonen for ikke så lenge siden. Rungende latter. Og du er jo herlig, da, med de skjeve hengende øynene, smiskefliret og de alt for lange heksefjonene som passer bra når man er langt over 50. Eller var det 60?»

Også dette lå i postkassa hennes, uten frimerke, men så ut til å være skrevet på skrivemaskin.

Elin forteller at dette var de to brevene hun mottok.

– Etter hvert tror jeg at jeg klarte å puste ut og gå inn i kantina, selv om jeg fryktet at hele redaksjonen satt og lo av meg.

– Jeg gikk nok litt på tærne og ventet på hva som kunne bli det neste, sier «Elin».

Samtidig satt en annen kvinne, i en annen del av redaksjonen, og kjente på noe av det samme. Elin var nemlig ikke alene om å få anonyme brev i posten.

Hun visste det bare ikke ennå.

Opptil ti brev

– Da jeg leste det husker jeg at det var som om hele verden raste sammen, på en måte. Jeg fikk jo panikk, og ble helt iskald og glovarm på samme tid.

Det sier «Tove» om da hun åpnet det første av en rekke anonyme og trakasserende kort, brev, og lapper som skulle dukke opp i posten hennes gjennom en periode på over ti år. Også hun ønsker å være anonym, men Journalisten kjenner identiteten hennes.

Hun anslår at hun fikk mellom åtte og ti anonyme brev.

Også Tove mottok første brev på siste halvdel av 1990-tallet, da hun kom hjem fra en jobb i utlandet. Teksten henviste til nettopp denne jobben.

Kortet var av tykk og fin papp. Teksten var skrevet med kulepenn, og Tove husker «veldig rare bokstaver», som om noen hadde prøvd å ikke bruke sin egen håndskrift.

Nå vet hun ikke hvor kortet er, men husker ennå godt hva budskapet var: At hun hadde gjort en veldig dårlig jobb, og at hun ikke måtte tro at hun var noe.

Det stod at dersom noen sa hun hadde gjort det bra, var det bare fordi de syntes veldig synd på henne. Det stod at alle ønsket henne bort, og at at hun var en helt elendig journalist.

Kortet var undertegnet «Oss 9».

Etter hvert som jeg fikk flere brev var jeg veldig redd for hvor gal denne personen var. Jeg var redd for om det var et neste skritt, og hva dét kunne være

«Tove»

«Hvor gæren er du da?»

Først tenkte Tove det samme som Elin, at det var en gruppe kollegaer som hadde skrevet kortet sammen. Det gjorde henne veldig usikker. Men så ble hun redd.

– Da jeg skjønte at det ikke var ni stykker, da ble jeg redd, fordi jeg tenkte det måtte være én eller flere som var skikkelig syk i hodet, sier hun.

– Jeg hadde små barn. Så etter hvert som jeg fikk flere brev var jeg veldig redd for hvor gal denne personen var. Jeg var redd for om det var et neste skritt, og hva dét kunne være, sier hun.

– Man tviler på seg selv, og man tviler på kollegaer også. Man går rundt på jobb, ser på folk og tenker «hvem er det»? Jeg kunne sitte på møter og tenke sånn: Er det noen her? Det er en forferdelig følelse.

Det stoppet ikke her. I årene som kom lå det kort, brev eller lapper til Tove i posten hver gang hun kom hjem fra sommerferie. Noen var skrevet for hånd, noen på skrivemaskin.

Andre igjen besto av tekst klippet ut fra aviser og magasiner.

– Da hadde det jo gått mange år. Da tenkte jeg at «hvis du sitter etter flere år og klipper ut bokstaver som du sender til noen, hvor gæren er du da»?

«Elin» fant dette brevet i postkassa hjemme. Journalisten har sladdet identifiserende ord.

«Dette er jo oss»

Tove jobba i redaksjonen i samme mediehus som Elin. Begge ønsker de å være anonyme fordi de har brukt tid på å legge trakasseringen bak seg. De ønsker heller ikke at Journalisten skriver hvilket mediehus de var tilknyttet.

Mye av grunnen til at de likevel ønsker å dele historien, er å vise «Nina», som ble trakassert i DN, at hun ikke er alene.

– Det var fordi vi hadde medfølelse i situasjonen, for hva hun sto i, og at tanken på skammen og ensomheten ved å stå i det kom tilbake, sier Tove.

–Hva var det som gjorde at du tenkte tilbake på det du opplevde da du leste DN-saken?

– Det var jo alt! Jeg tenkte «himmel og hav, dette er jo oss», og ble helt satt ut. Jeg leste den og satt igjen og kjente jeg var varm og kald og svetta om hverandre.

Både for Elin og Tove var det en trøst da de fant ut om hverandre. Det å vite at de ikke var alene betydde mye, det samme gjorde det å kunne dele de ubehagelige opplevelsene med noen som hadde opplevd det samme.

– Jeg tok som en selvfølge at jeg var den eneste og tenkte aldri at det var noen andre. Det streifet meg ikke, jeg følte meg kjempealene. Jeg lurte jo på hva det var med meg som gjorde at jeg klarte å trigge noe så sprøtt, sier Tove.

Intern kunnskap

Begge kvinnene har tenkt mye på hvem avsenderen kan være.

Tove merket seg etter hvert at flere av brevene hun fikk, var poststemplet ved hovedpostkontoret i Oslo. Innholdet i brevene mener hun, i likhet med Elin, tyder på at noen i samme mediehus må ha sendt dem.

Meldingene viste ofte til interne forhold i bedriften. Eksempelvis til saker hun hadde skrevet, som ennå ikke var publisert, med nedlatende beskrivelser av hvordan hun hadde laget saken. I tillegg måtte avsenderen vite når hun hadde sommerferie, siden brevene lå i posten hver gang hun kom hjem fra ferien.

Det andre brevet «Elin» fikk, var skrevet på skrivemaskin. Journalisten har sladdet identifiserende ord.

Kilder i daværende ledelse i mediehuset, som var involvert i håndteringen av sakene, forteller også at antakelsen var at samme person var avsender for alle brevene.

– Alt tydet på det. Det var innhold av samme karakter, og ganske åpenbart at det måtte være en person med intern kjennskap, sier daværende HR-direktør.

Gikk ut til alle i 2010

I samråd med ledelsen anmeldte kvinnene saken i 2006, samme år som de fant ut om hverandre. Mediehuset anmeldte saken igjen i 2010, da Tove fortsatte å få brev. Begge anmeldelsene ble henlagt.

Den daværende HR-direktøren bekrefter at det ble sendt ut en e-post om situasjonen til alle ansatte i 2010.

– Da hadde fagforeningsklubbene og bedriftshelsetjenesten også blitt informert og involvert. Vi visste jo ikke om flere hadde mottatt lignende brev, uten å melde fra. Vi ville ha en full oversikt, og anmodet dem det måtte gjelde om å henvende seg til en de hadde tillit til, sier lederen til Journalisten.

Lederen kjenner ikke til at e-posten førte til at flere sa fra. Etter e-posten i 2010 opphørte også brevene til Elin og Tove.

Flere tiår etter første brev er avsenderens identitet fremdeles et mysterium.

– Hvor alvorlig er slik trakassering, sendt anonymt og med henvisning til interne forhold?

– Det er fullstendig uakseptabelt. Det er både trakassering og mobbing på én gang. De som mottar noe sånt blir tvunget til å alltid se seg over skulderen. De vet jo ikke hvor avsenderen sitter, eller om det er en nær eller en fjern. Det er fortvilende, det er noe som alle kan forstå.

– Hva hadde vært konsekvensen på arbeidsplassen, for en medarbeider som ble avslørt eller innrømmet å stå bak slik trakassering?

– Det er ikke så lett å generalisere om slikt, men det skal nok mye til for at man skal klare å beholde jobben sin i et sånt tilfelle. Driver man med den slags, setter man virkelig ansettelsesforholdet sitt på spill, og kan i tillegg bli strafferettslig ansvarlig.

– Kom som et sjokk

Journalisten har også snakket med Elins daværende redaktør, som ble varslet om det aller første brevet.

– Hun var en person jeg kjente godt til, en arbeidsom og ordentlig person. Det kom som et sjokk for oss at hun ble trakassert, sier han.

Han bekrefter også at saken skulle behandles konfidensielt.

– Det ble ikke sagt noe utad i redaksjonen om saken. Dette var en personalsak som i høyeste grad ikke skulle snakkes om.

Men han ønsker å understreke at ledelsen i mediehuset tok saken på alvor.

– Saken ble tatt på stort alvor, og til høyeste hold. Jeg var selv med på å ivareta kvinnen etter det som hadde skjedd, og opplevde at jeg var med på å hjelpe henne videre.

– Vi prøvde å ettergå og komme til bunns i hvem som kunne være avsenderen, men det viste seg vanskelig. Vi hadde våre mistanker, men kom aldri til bunns i det.

Vil vite

Nå er det over et tiår siden «Elin» og «Tove» mottok de grove brevene. Men tankene spinner fremdeles rundt saken, og ikke i mindre grad etter at opplevelsen så uventet ble slått opp igjen, da de leste om SMS-ene i DN.

– Hvis det var mulig å finne ut hvem avsenderen var, ville du da likt å vite det?

– Egentlig vil jeg ikke vite, men så vil jeg det nok likevel. Det er litt valget mellom pest og kolera, men når alt dette først er skjedd, og vi tar det opp igjen nå, vil jeg nok vite det hvis det blir avslørt. Jeg håper personen blir stoppet og får hjelp, sier Tove.

Elin sier hun er nysgjerrig av natur, og gjerne vil vite.

– Jeg kan legge dette bak meg, men jeg syns personen eller personene som holder på på dette viset absolutt bør stoppes og få seg noe annet å gjøre.

Det finnes ingen konkrete holdepunkter for å hevde at avsenderen er den samme i alle de nå fire kjente tilfellene av kvinner som har mottatt meldinger på denne måten.

Men Elin forteller at hun reagerte på det hun mener er lignende ordlyd i både brev- og SMS-trakasseringen Journalisten har fortalt om:

– Spørsmålet blir jo om det virkelig finnes flere personer, i et lite miljø som norsk presse, som kan finne på å gjøre noe sånt.

  • Har du kunnskap om saken, eller har du opplevd noe lignende selv? Ta kontakt med journalist Nils Martin Silvola, nils@journalisten.no eller tlf 41518813.
Powered by Labrador CMS