Blog:
Hvor går grensen for personforfølgelse?
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.
De fleste oppegående nordmenn har nå fått med seg at enkelte statsråder har tatt imot og beholdt gaver de burde gitt fra seg. Avisene har i ukevis vært opptatt av temaet og statsministeren har strammet inn reglene på området. Selvsagt var det legitimt for VG å ta opp temaet, men hva er avdekket og hvor lenge og hvor dypt skal man bore i noe som kanskje ikke er en rystende skandale? Når blir det som i utgangspunktet var en betimelig nyhetssak, personforfølgelse?
Så langt jeg har maktet å følge dekningen, er det avdekket at noen av våre fremste tillitsvalgte har opptrådt uklokt. De har forsømt seg på ulike måter og fellesnevneren har vært håndteringen av gaver mottatt bl.a. ved skipsdåp og besøk i utlandet. Begrunnelsen for å kjøre saken det remmer og tøy kan holde - og vel så det - har vært at når den enkelte borger må forholde seg til et stadig mer komplisert regelverk, og blir slått nådeløst ned på ved overtredelser, så må våre topp-politikere finne seg i kritisk omtale når de selv snubler i virvaret av reglementer og lovbestemmelser. Begrepet korrupsjon er blitt luftet, men ikke noe sted er det dokumentert at politikerne har kvittert for gaven ved en gjenytelse.
På tross av sakens begrensede omfang og dybde, ruller nyhetsdekningen videre. I dag (onsdag) har VG spadd opp to teppeeksperter som betviler at Helseministeren har satt korrekt verdi på sine to teppegaver. De uttaler seg frimodig, selvsagt uten å ha sett de aktuelle teppene. Et typisk trekk ved en nyhetsdekning som går over tid, og der redaksjonen har en bestemt hypotese, eller et bestemt mål med arbeidet sitt, er at kildeutvalget blir styrt ut fra redaksjonens syn på saken og nyhetsterskelen forsvinner.
Jeg synes vi nærmer oss den situasjonen i denne saken nå. Da samferdselsministeren med ett husket at hun som stortingsgrepresentant for tre år siden ved en skipsdåp hadde mottatt et gullarmbånd, verdisatt til ca.6000 kroner, ble det toppsak i Dagsrevyen. Hun måtte gå Kanossagang til Marienlyst og forklare seg. Helt ok at det var en sak, men toppsak? For meg ble det nok et eksempel på at journalister ikke klarer å dimensjonere saker fornuftig når jaktinstinktet våkner i en samlet presse og konkurransen er stor om selv de minste nyhetene.
Dette gjentar seg gang på gang. Hvis ikke det kommer frem en oppsiktvekkende ny utvikling i denne gavesaken, er det på tide å sette strek. Selv VG må da ha fått gitt tilstrekkelig uttrykk for sin moralske harme nå.
