På tide med løgnregnskap

Et nytt rødgrønt statsbudsjett er nå lagt frem. Omfanget av brutte løfter bør få pressen til å vurdere løfteregister og sanksjoner.

At Stoltenberg ikke følger opp løfter om gigantsatsing på rusomsorg overrasker ingen. Mange felt er «godt» vant med løftebrudd. Det er derimot tankevekkende at man slipper så enkelt unna med konkrete løgner. I en ideell virkelighet skulle partier vært juridisk bundet til egne løfter, all den tid de aller fleste løfter er velkalkulert stemmesanking inn mot spesifikke grupper.

Men virkeligheten er sjelden ideell, og verken lovgivere eller forvaltere er spesielt opptatt av å føre kontroll med egen redelighet. Derfor er det ekstra viktig at pressen følger opp politikeres svulstige løfter. Men dette gjøres kun når saken passer inn i den strengt tabloide aktualitetsrammen. Det er med andre ord mer underlagt en viss tilfeldighet enn systematikk og journalistikk.

Fra tid til annen hender det imidlertid at pressetimingen stemmer, og at løssalgsavisene legger sitt beundringsverdige press på både statsråder og folkevalgte. Kristin Halvorsens fattigdomsløfte er et godt eksempel. Her kom (den kommende) finansministeren med helt konkrete og ettersporbare løfter om landets fattigdom. Hun ble til slutt kjørt så hardt at hun ikke så annen utvei enn å beklage seg offentlig. I mine øyne som resultat av god og matnyttig journalistikk.

Men regjeringens liste over brutte løfter begrenser seg ikke til å enkelt heve alle fattige inn i velstandsvarmen. Listen er omfattende og fortjener langt større oppmerksomhet. Noen få saker belyses, ene og alene fordi de er tabloide nok, som vann i svømmebassengene og skolemat. Avskaffing av hospitser og bostedsløshet og «historisk satsing» på vanskeligstilte og narkomane er langt grovere, men så godt som ukjent.

Regjeringens løfter til landets hjemløse og narkomane har vært svulstige helt siden valgseieren i 2005. Løftene har til tider skapt enorme forventninger på gata og i rusfeltet selv. Og hvert eneste år kommer en ny skuffelse. Jeg mener selvsagt ikke at narkomane eller hjemløse er en viktigere gruppe enn andre, men den er en av de lavest prioriterte gjennom en årrekke. Derfor blir løftebruddene desto mer nedlatende.

Når løgnene kommer såpass ofte og med såpass kalkulert overlegg, bør vi se på metoder for å redusere hyppigheten. Politikere bør tvinges til å tenke seg om to ganger før de serverer neste konsulent-produserte løgn. Én mulighet er at det føres et register over målbare løfter, og dernest innføres advarsler og sanksjoner. Som allerede nevnt vil dette aldri kunne styres av staten selv, her må pressen inn og gripe makt. En synlighetsmakt forbeholdt nettopp kun pressen.

Man kan se for seg et råd sammensatt av pressen selv, som et politikerløftenes PFU. La oss si at Fru politiker X har fått to advarsler for grove, beviselige løftebrudd. Da kan utvalget ilegge en sanksjon innenfor allerede fastsatte tidsrammer. Da pressen står samlet bak utvalget medfører sanksjonen eksklusjon fra plass i mediene så lenge sanksjonen gjelder.

To ansatte for å føre register og annen administrasjon, et utvalg på ni frivillige medlemmer fra presse. Og vips, så tvinger vi enhver politiker til å tenke seg nøye om før de serverer neste overlagte løgn. Tiltaket er billig, realistisk og rimelig treffsikkert. Få politikere ønsker risikere tre måneders mediekarantene.