Aftenposten – en avis for å lese

Den nye Aftenposten viser hvordan papiravisene er i ferd med å finne sin rolle igjen etter at digitale medier for flere år siden tok over som fremste kanal for de siste nyheter.

Denne uken fornyet Aftenposten sitt utseende både på papir og i digitale kanaler. En kritikk mot papiravisens nye stil er at det er for lite innovativt og for lite nyhetstemperatur.

Supplerende

Jeg synes det er mer interessant å se hvordan de ulike kanalene nå blir enda tydeligere forskjellig fra hverandre. Dette går nok inn i en strategi og et ønske om at de skal supplere og bygge opp under bruken av hverandre.

Det ser ut som dinosaurer som tror papiravisen kan krige mot nettaviser ikke har fått være med i dette avisprosjektet. Tvert imot kommer den supplerende funksjonen mellom kanalene tydeligere frem.

Hele tiden sammen

Aftenposten vil ha et klister til leserne sine – kall det gjerne merkevarestrategi – der avisens drøm er at vi skal gå hånd i hånd med dem hele dagen.  På mobil når vi er på farten, står i kø eller venter, på nettavis når vi er på skjerm. Så skal papiret passe til lesestundene.

Avislesing – fordi jeg fortjener det!

En svensk studie for noen år siden, ”Tidningsstunden är min, bara min” av Christina Bokelund, poengterer de ”andre” gode grunnene til å lese avis. Når aviser planlegges er det så lett å la ideen om miks av stoffområder være enerådende. Videre styres man av store undersøkelser som viser hva leserne er interessert i. Da er det lett å overse de andre grunnene til å lese. Det gjelder å forstå lesing som følger ritualer, de som bare må ha en avis oppå frokostskivene. Eller hvilken meningsfull følelse man får fordi man kobler av med en avis.

Et av Bokelunds poeng er hvordan lesing av aviser og magasiner brukes som personlig belønning eller for å gi seg selv en velfortjent pause.

Papir for lesestunden

Jeg opplever at den nye stilen i Aftenpostens papirutgave nettopp tar en slik lesestund på alvor. Aftenposten på papir er enda mer blitt laget fordi den først og fremst skal leses – uavhengig av det som skjer i de andre kanalene. Aller siste nytt er jeg uansett á jour med fordi radioen står på med nyheter og fordi jeg kikket på nyhetsoverskriftene på mobilen da jeg skrudde av vekkerklokka.

Men Aftenposten i papir har likevel mye å by på fordi de er fulle av stoff som ikke blir sitert i full fart på nett og i kringkasting. Det er egne vrier, det er lengre lesesaker som ikke kan siteres bort men bare leses hos originalen.

Litt A-magasinet hver dag

Dette er ikke unikt for Aftenposten. Vi ser det i mange papiraviser hvordan disse nå mer og mer tilpasses lesesituasjonen og ikke lenger forsøker å matche nettet om siste nytt. Den konkurransen har de uansett tapt.

Nyhetskriteriene på papir handler ikke om siste nytt. Det handler mer om hva som er interessant og relevant for leserne. Grepene inkluderer også velskrevne tekster og mer visualisering. For å holde på nyhetsfølelsen er mye likevel aktuelt selv om det ikke er siste hendelse. Man forsøker å ta vare på genene i nyhetsjournalistikken selv om tempoet er skrudd ned. Egentlig ser vi hvordan grepene fra helgenes magasiner og seksjoner flyter ut i hele uka. Litt sånn smak av A-magasinet hver dag på avispapir. ”Slow journalism” er også en merkelapp noen bruker på dette.

På den måten tar Aftenposten, og andre som følger samme trend, vare på og utnytter de papirleseritualene som fortsatt lever hos den godt voksne befolkningen. De (vi) er jo også et godt marked enn så lenge, parallelt med alle nye digitale strømninger.

Avisen lever lenger

Jeg tror dette er en god strategi for Aftenposten og andre papiraviser nå. Men hvor bærekraftig den er over lengre tid vet jeg ikke. Noen av oss har jo erfart at vi ved en feil kan lese en to dager gammel papiravis og tro den er ”ny” fordi den fortsatt oppleves som like aktuell.

Papiravisene finner en ny rolle og holder på lesestundene. Men hvor langt kan dette strekkes før de mister sin magi som nyhetsaviser? Vel, det som blir gjort nå er bra i dag, så får vi ta dette andre i morgen.

PS: Jeg jobbet i Aftenposten fra 2005 til 2009.