Katastrofal ny journalistikk

Ikke all journalistisk utvikling er planlagt. Noen ganger oppstår den bare midt i katastrofens sentrum.

Gjennom den nye journalistikken har mediene også vist en ny rolle i sumfunnet når katastrofen rammer.

Det går en rød tråd fra VGs tipsportal til tsunamien i 2004, til svineinfluensaen, askeskyen, revolusjonene i arabiske land og multikatastrofen i Japan. Jeg bruker VG som eksempel for det er de jeg har forsket på og har kunnskap om. Men VG lærer selvsagt også av å kikke på andre i tillegg til det de finner på selv.

Tsunamien rammet Thailand og naboland midt i de avisfrie dagene i romjulen 2004. For nordmenn som ble rammet av katastrofen, der ute eller som pårørende hjemme, ble det et enormt informasjonsvakuum.

En ting var at nordmenn på stedet sendte tsunamibilder til VG Nett før internasjonale nyhetsbyråer meldte om flodbølgen. Noe annet var at det var umulig å få oversikt over savnede nordmenn, og også å få kontakt med sine pårørende.

Riktig savnet-liste

I en situasjon med ødelagt infrastruktur i fattige land, og i flere forskjellige naboland, åpnet VG Nett for at leserne kunne etterlyse folk og treffe hverandre gjennom deres nettavis. I tillegg utviklet de selv en søkemotor som ut fra lesernes etterlysning søkte gjennom et stort antall hjemmesider for sykehus i de rammede områdene.

På kort tid hadde VG en oversikt over 85 savnede nordmenn. Det ble derfor en voldsom kalddusj da regjeringen opplyste at deres liste over savnede nordmenn hadde rundt 1000 navn. VG spurte seg selv om de kunne ta så fullstendig feil. Selv ti dager etter katastrofen opererte Kripos med 279 savnede. Da fasiten omsider kom var det 84 omkomne nordmenn i katastrofen, alle de var på VGs opprinnelige liste.

Geniale tilfeldigheter

Dette viste hvor hurtig og kraftfullt informasjon kan systematiseres når leserne får bidra og dette blir fasilitert av en nettavis. Så har de den fordelen at de heller ikke hindres og forsinkes av en rekke formaliteter som myndighetene må forholde seg til.

Det som i ettertid kan se ut som et genialt stykke journalistisk håndverk fra VGs side var kanskje mer tilfeldigheter. De forteller i ettertid om et sammentreff av det enorme informasjonssuget som oppstod, at leserne stod i kø for å bidra, at papiravisenes fravær la et stort ansvar på nettredaksjonen, at teknologien var utviklet, og at det var de rette folkene på jobb til å gjøre ting litt annerledes enn før slik at de nye digitale verktøyene kom til sin fulle rett. Katastrofen utløste det som ble et journalistisk kvantesprang.

I en parentes blir dette parallelt med en rekke oppfinnelser som er blitt gjort på grunn av krig og som etterpå i fredstid har kommet hele sivilisasjonen til gode, uten at vi skal utbrodere det.

Svine-info

Etter utbruddet av svineinfluensaen ble alle nordmenn i en panikkartet stemning oppfordret til å vaksinere seg vinteren 2009/10. Men greide myndighetene å informere om hvem som skulle gjøre det når og hvor? Nei. VG åpnet for at leserne kunne skrive inn informasjon om sted og åpningstider og annet fra sitt hjemsted, og vips var den komplette landsomfattende Vaksineguiden på plass. Ikke hos helsemyndighetene, men hos en norsk nettavis.

Da akseskyen parkerte flyene i Nord-Europa ble vi askefaste. Teknologien fra Vaksineguiden ble brukt til Haikesentralen som koblet reisende til de med ledig plass – og også med en utilsiktet sideeffekt som datingtjeneste.

I uroen i Egypt og under katastrofene i Japan har ikke et stort antall rammede nordmenn vært sakens sentrum, selv med norske øyne. Men nettavisenes direktesending med et store innslag av lesermedvirkning har vist nye sider.

Opp gjennom en del katastrofer har nettavisene vist at de med nye verktøy greier å fylle et informasjonsbehov myndighetene ikke greier eller kan utføre. Det til tross for at man kunne forventet dette av myndighetene. Katastrofene viser hvordan mediene gjennom en ny type journalistikk tar en ny rolle innenfor sitt samfunnsoppdrag.

Presseetikk

Hva med presseetikken da? Så langt har jeg ikke sett de store feilskjærene. Men jeg forestiller meg et mulig skrekkscenario. Det er leseren som i full offentlighet på sosiale medier leter seg frem etter sine. Hvis det skjer på VG eller i en annen nettavis har letingen et stort publikum som følger dette live. Gitt at den personen oppdager at en i familien er blant de døde, da står hun der blottet i sitt livs mest sårbare øyeblikk på direktesending med hele nasjonens oppmerksomhet. Hvordan håndteres dette presseetisk?

Det kunne skjedd for Bjarne Håkon Hanssen som på sosiale medier lette etter sin sønn i Japan-katastrofene. Men for et vanlig menneske uten erfaring i å opptre offentlig kunne en tragisk utgang i en slik situasjon blitt enda en katastrofe.