Pressens oppførsel etter 22. juli viser en oppsiktsvekkende mangel på respekt for ofre, pårørende og den nasjonal anstendighet. Profitt og egeninteresse råder grunnen.
Nærbilder fra intime sorgsituasjoner. Direkteoverførte begravelser. Klappjakt på mennesker i sjokk og angst. Hyperraske dokumentarproduksjoner. Bevisst bruk av Breivik på utallige avisforsider. Eksemplene kunne vært flere, men dette er de mest opplagte. I sum representerer de et forræderi mot journalistikkens prinsipper. Men noen reell debatt har ikke vært mulig. Det er nemlig få yrkesgrupper i landet med et mer arrogant selvbilde enn journalister. Og i møte med kritikk fremstår journalister og redaktører ofte direkte usmakelige.
Alt i profittens tjeneste. La oss bruke en massemorders mystikk og ondskap til å generere klikk på nett, slik at vi igjen kan lokke annonsører til siden vår. La oss brette ut de overlevendes angst slik at vi kan selge flere lørdagsbilag. Eller kanskje aller mest påfallende: La oss vise morderens ansikt på forsiden ofte nok og på repeterende vis, slik at vi er med på å prege folks oppfatning av ham, og gjennom det skape en superkjendis med et uuttømmelig potensiale for nye oppslag.
Kjendis-Breivik. Man kan godt hevde at Breivik bør avbildes, og endog også på salgsplakaten (forsiden). Men å konstruere saker for å få plassert ham der er noe ganske annet. Gjenta allerede kjent informasjon i ny innpakning, støvsuge fram c-kjendiser som tidligere har møtt Breivik på byen. Omtrent ukentlig oppdatere hele sakens gang og hendelsesforløp som om det var en nyhet. Det er ikke journalistikk, det er juks, og ren markedsføring av eget produkt.
Null selvkritikk. Folks lave tillit til journalister er enkelte ganger ufortjent, vi har tross alt en mer renhårig journaliststand enn mange, mange andre land. Akkurat nå er det omvendt. Pressen har begått noen overtramp som ville vekket oppsikt i de fleste nasjoner. Men noen særlig kritikk fins ikke, og i hvert fall ingen debatt. Kanskje ikke så underlig all den tid det er pressen selv som skal målbære og legge til rette for kritikken. Noe som i praksis betyr at mediene siler, styrer og pynter enhver kritikk slik at det tilpasses egen komfort og identitet.
Et av få tilfeller hvor kritikk nærmet seg det offentlige rom var da Nrks Dagsnytt Atten-redaksjon inviterte Dagbladets redaktør Lars Helle til monolog. Kritikken ble verken spisset eller fulgt opp med vektige motdebattanter, noe som ga den spissfindige retorikeren Helle full råderett til et romslig selvforsvar. Det minimale som har nådd offentligheten har ved andre tilfeller kommet fra mennesker som a) ikke har erfaring fra offentlig debatt, og b) ikke har stor innsikt i pressens normative selvforsvar. Slikt kan det ikke bli debatt av.
Juks. Det som gjør kritikk ekstra krevende er at redaksjonene har svært utspekulerte metoder for å konstruere innhold som nettopp skal tåle kritikk. Et godt eksempel er når Dagbladet på nett rett etter terroren inviterte leserne til å lage «verdens vakreste rose». Der skulle man bidra med hvert sitt rosebilde, slik at disse bildene sammen skulle danne en større rose. Et klassisk påfunn for å generere klikk og skape interaktivitet med lesere. Som når alt kommer til alt handler om å tiltrekke seg annonsører. Det geniale med dette eksempelet er at det er forferdelig enkelt for redaktørene å argumentere for egne gode formål i en vanskelig situasjon. Fellesskap, tilhørighet, sorglindring, symboler.
Intensjoner. Men kan ikke medier noen ganger faktisk ha gode hensikter? Joda, men la oss ikke kaste bort tid på å diskutere om markedsstrategier har finansielle mål eller ikke. Det vil enhver kommersiell redaktør eller direktør veldig gjerne ha oss til å gjøre. Følg heller dette enkle kompasset: Om det gir gevinst, så var også gevinsten målet med strategien. Altså, omskrevet i en nettavis sin hyperkommersielle hverdag: genererer det klikk, så var det også meningen.
Resirkulering og grums. Min kritikk innbefatter i aller høyeste grad også VG, Nrk og TV2, som sammen med Dagbladet har preget dekningen langt mer enn andre medier. Men det er på sin plass å påpeke at Dagbladet har operert på et helt eget nivå. Et nivå av grums, resirkulering og desperat jakt på nye lesere/kjøpere. Jeg er innforstått med at jeg stiller meg upraktisk til for hugg, og at de nevnte medier har forsvarsretorikere av ypperste klasse. Jeg er likevel overbevist om at de nevnte medier har begått noen overtramp som alminnelige folk ikke har noe særlig sans for, for å si det forsiktig. Derfor er det vesentlig at også noen fra media selv kommer med kritikken.
Fruktfat med argumenter. Stilt ovenfor kritikk eier redaktører sjelden skam. Ydmykhet tror jeg vi bare kan glemme. Og de er dyktige retorikere, språkarbeidere som de jo er eller engang var. Som da Dagbladet-redaktøren skulle svare på kritikk: «Jeg har stor forståelse for at saken oppleves som en vanvittig påkjenning for de pårørende. Vi har helt sikkert begått feilskjær, men har prøvd å gjøre dette etter beste evne. Denne saken omfatter imidlertid flere enn de pårørende, hele Norge er rammet.» Altså, han «forstår», men svarer ikke på kritikken. Som i dette tilfelle kom fra 40 fornærmede og etterlatte. Dette fra redaktøren av avisen som trykket Breiviks ansikt på forsiden 23 av de 27 første dagene etter terroren.
Selvrettferdighet. Redaktørenes plukker selvrettferdig fra et fruktfat med argumenter, alt etter som hva som passer. Det ene øyeblikket vektlegger man hensynet til pårørende, mens dagen etter kan det samme argumentet uproblematisk snus på hodet, og da er det opplysning som er slagordet. Alvoret rundt 22. juli og pressens tette bånd mellom redaksjoner, undervisningsinstitusjoner og fagorganisasjoner gjør at man i dette tilfellet bør sikte på en ekstern granskning av medienes framferd. Selvsagt problematisk, men det er nesten umulig å se for seg at eksempelvis Institutt for journalistikk eller Pressens faglige utvalg kommer til å komme med særlig relevant kritikk av egne kolleger. Som i svært mange tilfeller er nære venner.
Men å granske seg selv i denne saken er mediene uansett også forpliktet til. Vær Varsom Plakaten forteller oss at det er «…pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle.»(VV 1.4). Og det har vært en lang rekke enkeltbrudd på pressens normer gjennom de siste ukene. Normer som er formulert gjennom nettopp Vær Varsom Plakaten. Les de følgende punktene fra dette normsettet, tygg og føl på det. Det setter ting i perspektiv.
3.9 «Opptre hensynsfullt i den journalistiske arbeidsprosessen. Vis særlig hensyn overfor personer som ikke kan ventes å være klar over virkningen av sine uttalelser. Misbruk ikke andres følelser, uvitenhet eller sviktende dømmekraft. Husk at mennesker i sjokk eller sorg er mer sårbare enn andre.»
4.1 «Legg vekt på saklighet og omtanke i innhold og presentasjon.»
4.2 «…Fremhev ikke personlige og private forhold når dette er saken uvedkommende.»
4.6 «Ta hensyn til hvordan omtale av ulykker og kriminalsaker kan virke på ofre og pårørende. Identifiser ikke omkomne eller savnede personer uten at de nærmeste pårørende er underrettet. Vis hensyn overfor mennesker i sorg eller ubalanse.»
4.8 «Når barn omtales, er det god presseskikk å ta hensyn til hvilke konsekvenser medieomtalen kan få for barnet. Dette gjelder også når foresatte har gitt sitt samtykke til eksponering.»
Punktene taler sitt eget overtydelige språk. Med 22. juli i minnet og Dagbladets forsider fortsatt dominert av Breivik, blir det bortimot makaber lesning. Pressens misbruk har vært massiv, daglig og utenfor ethvert anstendig nivå av kynisk grafsing. Min definisjon av «anstendig nivå» er selvsagt kun min egen, og jeg er nok mer surmaget enn de aller fleste. Men jeg tror neppe det er vanskelig å forstå hva jeg sikter til.
Beskyttende kollegialitet. Og hvorfor har jeg ikke selv klaget inn medier for Pressens faglige utvalg (PFU), om jeg er så forbannet og misfornøyd? For det første er dette blitt gjort, av langt mer relevante personer enn meg. Og for det andre har PFU dessverre liten autoritet og makt når det kommer til stykket. En bortimot usynlig notis bortgjemt i Dagbladet som forteller at PFU mener det ene eller andre er den eneste straffen de kan gi. Legg til at presse-Norge (i all hovedsak Oslobasert) til de grader er basert på nettverk og beskyttende kollegialitet, så blir veien om PFU lite fruktbar. På tross av at medlemmene er særdeles kompetente fagpersoner.
Habilitet. MenPFUs potensielle makt er langt større enn mange er klar over. De er i en svært sterk posisjon til å skape store, offentlige debatter når og om de syns det måtte passe. Noe de sjelden gjør. Hvorfor? Fordi de er kolleger og venner. Fordi de som eventuelt skal dømmes og kritiseres selv sitter trygt i PFUs stoler. Og da hjelper det lite å forlate rommet akkurat når en bestemt sak skal drøftes. Det er ute i det offentlige rom den reelle habiliteten viser seg. I normale situasjoner kan dette fungere rimelig greit, nettopp på grunn av medlemmenes høye profesjonalitet. Men i så spesielle situasjoner som denne bør man nok ty til dømmekraft godt plassert utenfor den journalistiske kameratsfære.
Bevisstgjøring. Ingen vil noensinne erkjenne eller innrømme at Breivik er benyttet bevisst av kommersielle hensyn. Det vil heller aldri kunne stadfestes. Men noen ganger må man stole på sunn fornuft og normal anstendighet. For å bevisstgjøre oss selv og presse-Norge, slik at journalister og redaktører i Dagbladet, VG, NRK og TV2 ved neste grusomme korsvei tenker seg om mer enn null ganger før de spurter i ansiktet på sårbare mennesker. Før de profilerer og skaper anvendelig kjendiser av mordere for egen vinnings skyld. Og for forbrukere er dette en svært god anledning til å benytte seg av sin frie vilje og rett og slett unngå å kjøpe visse aviser.
Redaktøransvar. Breiviks advokat har vedkjent at pressen maser for å få intervjue morderen. Allerede. Støtende? Groteskt? Nei, egentlig bare patetisk og en nesten ufattelig mangel på ydmyk menneskelighet. Som bør få ansvarlige redaktører til gå en tur i skogen og tenke gjennom hvorfor de befinner seg i dette yrket. For når vi en dag summerer opp de siste ukers overtramp vil ansvaret med rette måtte legges på redaktørenes bord. Et bord som i dette tilfellet er alvorlig tilgriset. Det hjelper ikke å skylde på press fra eiere og direktører. La oss håpe at tabloidene og tv-kanalene ikke slipper unna også denne gangen, slik de stort sett alltid gjør.
