Medier, mangfold og sorg

Det gikk gjennom marg og bein. Jeg kom meg bort til TVen for å sjekke. En muslim sang sårt og sterkt på Nyhetskanalen. Det var gått en uke siden terroren. Statsministeren var på besøk i en moské. For meg hadde angrepet på Norges mangfold endelig fått et annerledes medieuttrykk, en sørgesang fra en minoritet som også var blitt rammet.

 

Etter tsunamikatastrofen i 2004 var det tilløp til debatt i mediekretser om dekningen av mangfoldet i etterkant av tragedien. Også den gangen var det et helt mangfold som ble rammet. Som nå, det ble talt døde i mange livssynssamfunn. Debatten fra den gang bør etter hvert tas opp igjen. Den første uka etter bomben og massakren var det stort sett majoritetsreligionens representanter som stod fram, i sorg og håp.

Kanskje noen vil mene at det er for tidlig å se kritisk på denne siden av mediedekningen. Mulig de har rett, men jeg våger meg. La meg først understreke at jeg ikke har glemt dårlige arbeidsforhold for journalister, knappe frister, dyktige reportere som har stått på – og stått fram, flott nyhetsformidling, avbrutte ferier, reportere som er preget av verdighet, høytid og sorg i situasjoner som har krevd mye improvisasjon. Det er all grunn til å rose fagfolk i etterkant av tragedien, og jeg tror fagmiljøet trygt kan se fram til en systematisk evaluering når den kommer.

Dessuten, når det offisielle Norge velger å samles i et utvalgt trossamfunn i den første minnemarkeringen, kan ikke mediene klandres. Selvfølgelig skal de dekke begivenheten. Det ble en sterk gudstjeneste som betydde mye for mange. Det skal også sies at det mangfoldige samfunnet trer mer fram i mediene nå når begravelsene er i gang, en uke etter tragedien.

Likevel, tiden er forhåpentligvis moden for en påminnelse om at noen følte at de ikke helt ble inkludert i sorgen og håpet for de første dagene. Det vet jeg også en del kristne er oppmerksomme på. De som først fikk mistanken rettet mot seg etter bomben, følte nok det ikke var naturlig som muslimer å befinne seg innenfor Domkirken søndagen etter. En livssynsmessig dominans – også i mediene de første dagene, ble for enkelte en forstyrrelse i sorgprosessen. Et angrep på mangfoldet ble på mange måter møtt med et monokulturelt uttrykk i den tidligste perioden. Fargerike fjes kom først for alvor til syne når folket selv tok initiativet, på torg og plasser under flammende fakler og vaiende roser.

Stortingsrepresentant Aksel Hagen (SV), medlem av Kirke-, utdannings- og forskningskomiteen, sendte 24. juli en henvendelse til NRKs ledelse der det bl.a. heter:
”1. Mange av de som er rammet er ikke kristne, men tilhører andre religioner /andre livssyn. Hvorfor er det urimelig at også disse kunne på nrk møte noen av “sine”, ikke for å fortrenge de kristne stemmene, men som et tillegg.
2. Mange av våre andre religioner og livssyn tror jeg kunne hatt stor glede av å kunne få plass i “beste sendetid” og “på beste sendeflate” for å gi sine gode bidrag inn i alt sorgarbeidet.
3. Det er i seg sjøl et poeng i dag ved en nasjonal katastrofe som har i seg et angrep på det flerkulturelle gjennom mediadekninga nettopp å vise at vi er flerkulturelle.”
For egen regning får jeg si at ut fra hva jeg har fått med meg, kan det tenkes denne betraktning er noe å ta til seg i flere medier enn bare NRK. Hagen understrekte at dette ikke var ment som en kritikk mot Den norske kirke. Vi vet alle at mange prester har gjort og gjør en god medmenneskelig innsats når samfunn utsettes for tragedier. Påminnelsen fra den danske soknepresten og forfatteren som stod fram i avisa Vårt Land 30.7. under overskriften ”Presten er prest – ikke sjeleekspert”, er også verdt å merke seg. Johannes H. Christensen sier at ”Det er feil av en prest å ”spille” psykolog. Du kan ha dyp sjelelig innsikt som prest, men du kan også ha dyp sjelelig innsikt som sykepleier og politimann.”

Samtaler, nærhet og medmenneskelighet var det mange som tilbød i de første, sorgtunge dagene. Human-Etisk Forbunds beredsskapsgruppe (HEF) fikk dagen etter massakren høre at det ikke var bruk for dem på Sundvollen. Der var etter hvert 12 prester og en imam i sving og trådte til for mennesker i nød. HEF fikk høre det samme på starten av perioden med hjemkomne på Gardermoen etter tsunamikatastrofen. Heldigvis, da som nå, kunne mange av medlemmene i HEF fågjort mye verdifullt som medmennesker med Røde Kors´ og andre frivillige organisasjoners hatter på. NTB sendte tidlig en melding om styreleder Åse Klevelands kommentar til terroren. Utover har det vært sparsomt med publisering av tilbud om samtaler og fellesskap fra det humanistiske, muslimske eller sikh-holdet. Desto hyppigere har vi hørt kloke analyser fra Gunnar Stålsett.

Samtidig som mange av oss håper det offisielle Norge vil tenke igjennom hvordan landets mangfold bedre kan inkluderes på like vilkår fra starten av når et helt folk er ønsket samlet i sorgen, er det å håpe at også medienorge blir mer bevisst mangfoldet i dekning av katastrofer. Ledere fra samtlige landets tros- og livssynssamfunn er organisert og trolig enkle å få tak i gjennom STL, Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn – som har eksistert i mange år nå. Dette rådet bør brukes for å styrke det terroristen hatet mest av alt, det mangfoldige Norge.

Den muslimske sørgesangen som grep meg kraftig, fikk meg til å tenke at vi er beriket med flere uttrykk for sorg enn det min barndomsvenn Bjørn Eidsvåg så godt formidler. Mer av slikt, er vel i grunnen oppfordringen. I all enkelhet.