Mistroen til pressen

VG har fått mye pepper for sin dekning av rekonstruksjonen på Utøya. Sjefredaktør Torry Pedersen har begrunnet avisens valg, men mange lesere avviser hans begrunnelse som bortforklaringer.

Jeg tror dialog med engasjerte og kunnskapsrike brukere er nødvendig og viktig for at den etablerte pressen skal styrke sin troverdighet, men ledere som i dag forsøker seg på en slik dialog, vil oppdage at forgjengernes synder gjør det vanskelig å få i stand en reell dialog med lesere/lyttere/seere. VG er, etter min mening, en relevant case.

Det er vel ikke for sterkt sagt at med Bernt Olufsen som sjefredaktør og Olav Versto som politisk redaktør, innbød ikke VG til noen form for dialog om eget innhold og redaksjonens journalistikk. Det er først mot slutten av sin tid som sjefredaktør og etter at han gikk av, at Olufsen synes å ha myknet noe i kantene. Jeg oppfatter Torry Pedersen og Hanne Skartveit som ledere av en annen støpning. Jeg tror de har forstått at et mediehus som skal lykkes, må vise sine brukere respekt og lytte til deres synspunkter, også om journalistikk. Debatten om avisens billedserie fra Utøya bekrefter imidlertid at det ikke er gjort i en håndvending å bli trodd og tatt på alvor av kritiske lesere.

VG har, som eneste mediehus, bilder fra rekonstruksjonen på Utøya. De har fått voldsom kritikk fra lesere flest for å publisere bildene, mens andre medier, stort sett, har gitt dem støtte og selv publisert VGs bilder. Debatten om billedbruken har avslørt stor avstand mellom folks og medienes oppfatning av hva som er god/nødvendig journalistikk. Hvorfor er det slik? Jeg tror det har mange årsaker. To av de viktigste er medienes manglende evne til å forklare sin virksomhet og vilje til å ta sine kritikere på alvor.

Mediene har selv valgt å kalle sitt etiske regelverk for Vær Varsom Plakaten (VVP). Folk flest har selvsagt liten kunnskap om hva som faktisk står i disse reglene, men mange husker navnet: Vær Varsom. Det er naturlig at de da ser det som en plikt for pressen å opptre varsomt i alle sammenhenger.  Pressefolk, derimot, er trolig enige om at det viktigste kapittelet i VVP er det første, der pressen blir pålagt å avdekke kritikkverdige forhold i samfunnet etc. En prinsipiell vurdering må også, etter min mening, konkludere med at pressens viktigste bidrag i et åpent, demokratisk samfunn, må være å sette viktige samfunnsspørsmål under debatt, å utfordre makten på alle arenaer og provosere allmenheten til bevissthet. Jeg tror ikke norsk presse er dyktige nok til å definere egen rolle i det offentlige rom og dermed gjøre den forståelig for sine brukere. Den er heller ikke ærlig nok i forhold til sine kritikere til å bli trodd når den inviterer til dialog.

VG er trolig landets mest profesjonelle mediehus. Enten de liker det eller ei, er huset kjent for sin arroganse. Torry Pedersen er en svært dyktig redaksjonell leder og Hanne Skartveit er, stort sett, langt mer nyansert og åpen i sine holdninger enn forgjengeren. Det skal bli spennende å se om de to klarer å oppnå det forgjengerne aldri hadde ambisjoner om, en reell dialog om egen virksomhet med engasjerte og kvalifiserte brukere. Jeg tror det hadde vært viktig, ikke bare for VG, men for norsk presse, om de lyktes.