– Oppsiktsvekkende fra Brennpunkt

Den forestående PFU-klagen fra Barne- ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) etter Brennpunkt-programmet i forrige uke er interessant sett fra mange sider. Det som vil vekke størst diskusjon bør være påstanden fra redaktør Vibeke Haug om at Bufdirs rett til samtidig imøtegåelse ble ivaretatt ved at direktoratets synspunkter ble lagt ut på NRKs hjemmeside. Dette er eksempel på profesjonsetisk praksis som etter mitt skjønn umulig kan vinne frem.

Hensikten med imøtegåelsespunktet i Vær Varsom-plakaten er å sikre at den eller de som utsettes for beskyldninger av faktisk karakter får anledning til å bli hørt. Kravet om samtidig imøtegåelse kan forstås som en presisering, en slags etisk skjerping av tilsvarsretten. Denne er en grunnfestet rett i en rekke lands presselover, men skulle egentlig være ganske overflødig.

Heller overoppfylle

Det burde ligge i ryggmargen til enhver journalist at en part som har fått beskyldninger rettet mot seg får anledning til å svare for seg. Ikke bare dreier det seg om demokratiske instinkter, men like mye om bevisstheten om at journalistikken som regel blir bedre når flere syn representeres. Til tross for dette er retten til tilsvar og samtidig imøtegåelse de punkter det syndes mest mot i norsk presse.

Sett utenfra virker dette på et påfallende vis som at en ”never check a good story”- har fått et betydelig fotfeste i den norske mediebransjen. Med andre ord dreier det seg om pressens troverdighet mer enn noe annet og vi bør således bestrebe oss på å overoppfylle kravet til imøtegåelse heller enn å underoppfylle.

Brennpunkt-argumentet er et glimrende eksempel på en slik underoppfyllelse. Bufdirs argumenter i barnevern-programmet dreier seg, slik jeg ser det, om opplysninger som kan egne seg til å presisere og utdype anklagene om at barns fremtid nærmest settes ut på anbud. Vibeke Haug hevder i et avisintervju at Bufdir ikke ble utsatt for ” sterke eller direkte beskyldninger som skulle utløse behov for en samtidig imøtegåelse”.

Spekulasjon

Det er selvsagt en redaktørs privilegium å tolke situasjonen på denne måten, men tvilen om tolkningen av hva som ligger i begrepet ”beskyldning” bør i vår presseetikk som regel komme den krenkede til gode.

Det mest oppsiktsvekkende i Haugs svar på anklagen fra Bufdir er altså likevel at direktoratets synspunkter er ivaretatt av et samspill mellom TV- og nettkanalen. Krenkende påstander fremmes i hovedkanalen og tilsvaret legges ut på en mediets hjemmeside.

Skulle dette synspunktet få gjennomslag i norske medier vil det etter mitt skjønn åpne for en betydelig spekulasjon i ensidig journalistikk der sensasjon går foran balanse. Det er en praksis som PFU vil måtte reagere sterkt på. ”Totalpakke-etikken” bør avlives før den er født.