Nic Robertson er internasjonal seniorkorres-pondent i CNN med base i nyhetskanalens London-kontor. Han har fulgt utviklingen i Afghanistan på nært holdt siden Taliban kom til makta i 1996, men har også rapportert fra en lang rekke andre konflikter. Blant annet begge Gulf-krigene, krigene på Balkan, folkemordet i Rwanda, invasjonen av Haiti, kuppet i Pakistan og urolighetene i Zimbabwe.
Han er tildelt flere priser for sin journalistikk og blitt kåret til «den mest sexy nyhetskorrespondenten» av magasinet People.
Sist uke var den 46-årige briten, omtalt som «a cool man in a hot spot», innom fredelige Oslo. Hyret som ordstyrer på en konferanse om roller og ansvar i Afghanistan, i regi av Røde Kors og Institutt for fredsforskning (Prio, som samlet toppledere fra FN, NATO, afghanske myndigheter og humanitære organisasjoner).
Mange avbud
– Blir du ofte spurt om å være moderator?
– Nei, egentlig ikke. Og når det skjer, har jeg sjelden anledning, sier Robertson.
Også denne gangen fryktet han at det plutselig ville begynne å brenne et sted slik at han måtte melde avbud.
– Men heldigvis skjedde ikke det. Jeg hadde lyst å gjøre jobben her i Oslo fordi som journalist får du alltid mye av dem du møter i felten. Ved å påta meg denne oppgaven, kunne jeg hjelpe en humanitær organisasjon og gi noe tilbake.
Verre
På spørsmål om medienes rolle i Afghanistan, sier CNN-korrespondenten at det er en stor utfordring å dekke konflikten fordi risikoen har økt betraktelig.
– Det er mye tøffere å bedrive journalistikk i Afghanistan i dag sammenlignet med for to-tre år siden. Bare det å dra til Kandahar er blitt svært vanskelig, ja selv i Kabul skal man være forsiktig.
Robertson påpeker at det er vanskelig å gjøre en god jobb når reporterne må være «embedded» i de militære styrkene for å komme rundt.
– Som journalist synes jeg det er frustrerende. Det begrenser tilgangen til vanlige afghanere. Folk ser deg som en del av militærapparatet, selv om du som journalist mener du er aldri så uavhengig.
– Samtidig er det selvsagt viktige historier å fortelle om de militære også, rapporter som det nasjonale publikum har stor interesse av.
– Men har du noen følelse av at publikum går litt lei av langvarig konflikter med en endeløs strøm av vold?
– Det oppstår en viss trøtthet der ute når konflikter pågår over mye lengre tid enn man regnet med. Samtidig er det ny fokus på Afghanistan nå, og jeg tror folk er mindre lei i øyeblikket. Og det er fortsatt slik at det er en stor mediesak hver gang soldater blir drept.
Ansvar
Robertson mener dessuten mediene har en forpliktelse til å rapportere om landet.
– Jeg har et nært forhold til Afghanistan, ettersom det var derfra jeg leverte mine første rapporter. Men landet er uansett interessant fordi folk lever i en svært vanskelig situasjon som har krav på vår oppmerksomhet. Som journalister er det vår jobb å opplyse og minne verden om det som skjer der, sier Robertson, og legger til at det er et stort ansvar å dekke utviklingen etterrettelig og fair.
– Mediene er et vindu som må gjøres så stort og vidt som mulig, samtidig som vi forsøker å sette mest mulig inn i en sammenheng. Afghanistan er viktig først og fremst på grunn av den humanitære situasjonen. Men for alle land som har soldater der oppstår naturligvis også politiske spørsmål.
– Norske medier reiser inn og ut, er det viktig å ha journalister stasjonert i landet?
– Vi har også reportere som har reist inn og ut, og noen ganger har de blitt værende lenge. Men nå har CNN bestemt at vi skal åpne kontor i Kabul. Det betyr jo at vi mener saken er så viktig at det forsvarer permanent tilstedeværelse.
– Var ikke du stasjonert der en periode?
– Nei, men jeg har vært der så mye «on-and-off» over mange år at det iallfall kjentes permanent, ler Robertson.
Kongo er oversett
Mediene anklages for å ha neglisjert Kongo.
Korrespondenten mener den massive medieoppmerksomheten om valget i USA og den globale økonomiske krisa er noe av forklaringen.
– Personlig skulle jeg gjerne sett langt mer rapportering om det som skjer i Kongo. Vi burde helt klart være i et land der mellom tre og fem millioner er blitt drept.
– Med din lange erfaring, hva har vært mest utfordrende å dekke?
– Hm, jeg må nok si Afghanistan og Irak, og av samme grunn. Det vanskelige øyeblikket da jeg måtte avgjøre om jeg skulle bli eller dra. Når andre reportere forlater landet oppstår det et press på deg, man vil helst ikke være der aleine. Og bestemmer du deg for å bli værende, må du også be fotografen om å bli, sier Robertson.
Videotelefon
Han ble værende i Bagdad sammen med Peter Arnett i starten av den første Gulfkrigen i 1991 og som en av få da bombene igjen falt over byen i 2003. To år før, da terrorangrepet utspilte seg i USA, befant Robertson seg i Kabul.
– Å bli der etter 11. september var en utrolig vanskelig beslutning.
Men han ble, og på et hakkete videotelefonbilde fikk han rapportert om Talibans reaksjon og seinere nordalliansens angrep på byen. Han var den siste vestlige journalisten som forlot landet, utvist av Taliban.
Robertson trekker også fram konflikten i Kosovo som en følelsesmessig påkjenning. Dag etter dag å se at helt vanlige familier, som var tvunget til å forlate hjemmene sine, krysset grensen som flyktninger, var tøft. Enda verre var det å være vitne til tusener som døde av kolera i Goma.
Rent jobbmessig oppsummerer reporteren tida før krigen brøt ut i Irak som det tøffeste han har vært med på. Prekær mangel på god, troverdig informasjon gjorde oppgaven ganske umulig.
Kritikk
Mens han dekker Israels angrep på Libanon sommeren 2006 ble han heftig anklaget for å ha servert en antiisraelsk reportasje om krigens ødeleggelser, iscenesatt av Hizbollah, og uten å opplyse seerne at han hadde vært med på «guided tour». Robertson avviser at CNN ikke var åpne overfor publikum.
– Jeg var den første journalisten som laget en slik reportasje, de neste dagene dro også alle de andre journalistene inn sammen med Hizbollah. Det var eneste muligheten for å få tilgang til å filme i Sør-Libanon. Området var kontrollert av Hizbollah. Men vi var åpne om det i våre rapporter.
Robertson forklarer at han i den obligatoriske innledningen han skriver til CNNs nyhetsankere, redegjorde for omstendighetene.
– Vi må være transparente om sånt, det skylder vi seerne.
– Kritikerne hevdet at du laget propaganda?
– Alle har rett til å kritisere og for parter som har interesser i en konflikt, er det politisk og emosjonelt viktig at deres syn vektlegges. Jeg leser kritikk, fordøyer det og lærer av det når det er mulig. I dette tilfellet er jeg komfortabel med jobben jeg gjorde.
Også på andre måter har han erfart at CNN har stor gjennomslagskraft ute i verden og at folk i konfliktområdene legger merke til reporterne.
– Jeg ble helt forbløffet da jeg straks ble gjenkjent på gata i Quetta. Hjemme i London er det ingen som legger merke til meg.
