Solabladet fikk så hatten passet da avisa avslørte falske kjøreregninger og svindel ved utleie av idrettshallen til Havørn Fotball. Men mediefolk løftet på hatten i respekt for dristig journalistikk.
– Noe av det modigste jeg har sett på trykk, sa juryleder Espen Reiss Mathiesen da han delte ut hedersprisen til de to journalistene i Solabladet, Andreas Veggeland (24) og Kent Roar Nybø (22) under Stavanger Journalistlags pressefest i februar.
Solabladet er ei lita avis i en rik kommune. I fjor tok den spranget til å komme ut to ganger i uka. Avisa er en av hovedsponsorene til Havørn Fotball i Tananger.
Der ute mot havgapet skinner kunstgressmatta i skarpt grønt mot uvanlig kald februarhimmel. Rundt oss ruver oljegigantene – Shell, ConocoPhillips, BakerHughes, Schlumberger … prangende bygg, selskaper som omsetter for milliarder på verdensbasis, og kanskje har noen svin på skogen et eller annet sted, hvem vet.
Havørn Fotball kaver i 3. divisjon og skaper bare entusiasme rundt middagsbordene i Tananger. Men plutselig fikk laget en merittert trener. Og etablerte spillere fra høyere divisjoner trakk havørndrakta over hodet. Noe skjedde.
Mistet abonnenter
Ryktene løp. Foreldre klaget over høyere kontingent og innkreving av loddpenger på forhånd. Andreas Veggeland og Kent Roar Nybø i Solabladet begynte å spørre og grave, men møtte veggen i idrettslaget.
– Ledelsen var veldig avvisende. Og det var slett ikke populært at vi kom og stilte vanskelige spørsmål, forteller journalistene.
For et lokalt idrettslag er pr. definisjon en dugnadsgjeng som ofrer tid og krefter for barn og ungdom. Idealismen blomstrer, dette er samfunnsinnsats som skal hylles, fotballen holder hyperaktive tenåringer borte fra narkotika og kriminalitet.
Slik var det nok også i Havørn Fotball. Men det var noe mer.
Solabladet avslørte at spillere hevet skjult lønn gjennom falske kjøreregninger. En spiller som ikke engang hadde førerkort, mottok kjøregodtgjørelse.
I tillegg ble idrettshallen leid ut for langt høyere summer enn det som ble bokført. Og dette brettet Solabladet ut i oppslag etter oppslag.
– Vi fikk noen protestoppsigelser. Det har en pris å trosse lokalsamfunnet. Noen skjøt på budbringeren, i stedet for å se på alvoret i saken, sier redaktør Hilde Garlid til Journalisten.
«Alle gjør dette»
For både redaktør og journalister fikk høre at de ødela for fotballaget og kastet dritt på ildsjeler som bare ville lagets beste, og aldri, aldri tenkte på personlig vinning. «Alle idrettslag gjør dette», ble det sagt.
– Et idrettslag er også et selskap som må følge lover og regler, uansett hvor mange mødre som baker boller og fedre som kjører gutter og jenter til og fra trening og kamper, sier Garlid.
– Og hvis det er sant at alle driver slik, hvorfor i all verden holder avisene seg med alle disse sportsjournalistene hvis de ikke åpner disse skapene? spør redaktøren.
Lokalavisa kunne ikke sette av to journalister på heltid til å grave i Havørn Fotball. Avisa skulle produseres, sider måtte fylles. Kanskje hadde det vært behagelig å skyve den ømtålige saken litt til side og heller skrive småkoselig om pensjonistene som går på malekurs.
– Vi fikk full støtte fra redaktøren og brukte mye tid på Havørn Fotball. Det la også et press på oss. Siden vi prioriterte Havørn, måtte vi ha noe å komme med. Andre i redaksjonen tok nok også litt ekstra tunge løft for at vi skulle fullføre denne saken, forteller Andreas Veggeland og Kent Roar Nybø. De opplevde å få slengt dritt etter seg, gjerne forkledd som spøk.
– Vi var litt redde underveis, for vi ville ikke tråkke på uskyldige tær. Vi var ekstremt nøye og pirkete, sier de.
Går de store synderne fri?
– Ok, dere avslørte snusk i fotballaget. Men kanskje begår oljeselskapene med base i Sola enda større samfunnssvik. Er det et tankekors at det kanskje er lettere å gå løs på et idrettslag enn en langt større og viktigere samfunnsaktør, som driver med sitt bak en mur av informasjonsmedarbeidere?
– Oljeselskapene er store og tunge, og det er klart at det er krevende å grave der. Men gjør de noe galt, er terskelen for at folk skal tipse oss lavere enn når et idrettslag gjør noe kritikkverdig. Det er lettere for folk å være kritisk til store, stygge Shell enn til lille, snille Havørn, mener Andreas Veggeland.
Solabladet vant anseelse i mediekretser, men mannen i Tanangergata sa opp abonnementet. Redaktør og journalister er stolte over at de avslørte dobbel regnskapsføring i fotballaget.
– Dette har vært en vitamininnsprøyting for hele redaksjonen. Samholdet er styrket, sier redaktør Hilde Garlid.
Noen kilometer unna Solabladets redaksjon er lektor Espen Reiss Mathiesen ivrig opptatt med å veilede mediestudenter ved Universitetet i Stavanger. I romslige lokaler pågår en multimedieproduksjon som skal ligge så tett opp til morgendagens medievirkelighet som mulig. Reiss Mathiesen var økonomileder i Skup i mange år og sitter i Skups representantskap.
TV-kveld uten såpe og tull
– Det er så flott at en liten redaksjon som Solabladets makter å ta sitt samfunnsoppdrag seriøst, sier Reiss Mathiesen.
– Her stikker journalistene virkelig fingrene i øynene på lokalsamfunnets ildsjeler, folk som oppfatter seg som høyst moralske og bare vil idrettslagets beste. Kildene var uvillige. Men journalistene gir seg ikke, de bruker sunn fornuft og drar ut og måler opp kjørelengder. De sjekker realitetene og finner ut at ting ikke henger på greip. Det er strålende og innmari modig, sier universitetslektoren.
– Er dette et unntak, eller blomstrer gravejournalistikken i små og store redaksjoner?
– Selv i disse nedskjæringstider har mange redaktører varslet at gravejournalistikken skal beskyttes, koste hva det koste vil. Og vi ser gode resultater. Stavanger Aftenblad har kuttet haugevis med stillinger. Men avisa bøtter på med gode gravesaker, flere av dem burde løftes opp på nasjonalt nivå. Det dreier seg om avsløring av politiets program for vitnebeskyttelse, sløsing i hundremillionersklassen i Jernbaneverket, hijabsaken i politiet, mobbing ved Universitetet i Stavanger … Og det er ikke bare gravegruppa som leverer, se på Marie Rein Bore, som har vært i den avisa i mange herrens år! Rogalands Avis makter også å sette dagsorden. Nasjonalt er trenden god, Dagens Næringsliv har blitt storavis på grunn av gravesaker. Og NRK, jøss, her en vinterkveld kunne jeg sitte i timevis og se interessante dokumentarprogrammer på NRK 2, en hel TV-kveld uten såpeoperaer og tullegreier!
Mer å hente
– Men settes det søkelys på de rette sakene, kanskje oljeselskapet begår større synder enn idrettslaget?
– Det er lenge siden vi har hatt en ordentlig korrupsjonssak, det siste jeg husker er vel en eller annen kar som pusset opp en privat seilbåt med selskapets midler. Korrupsjon trives godt i oljefeite områder. Og jeg kan ønske mer gravejournalistikk på tema som fattigdom, analfabetisme, sykehus og helsevesen. Hvis vi går ut over landegrensene, ser vi at journalister evner å avsløre vanvittige saker på Balkan og i Russland. Mens det blir verre og verre i Afrika. Der betales journalister for å skrive det noen vil ha på trykk. Journalistene har valget mellom å bli kjøpt eller å få hodet hogget av, sier Espen Reiss Mathiesen.
Redaksjonelle prioriteringer
Lenger nord i landet sitter Arne O. Holm og løfter blikket over glasstaket i Bodøs sentrumsgate. Han skuer mot vakre fjell og lofotvegg, men finner sørgelig lite av gravejournalistikk.
– Alt var bedre før?
– Nei, det sier jeg ikke bombastisk. Det foregår mye god journalistikk. De som satser på kvalitetsjournalistikk, overlever også i dårlige tider. De som har trappet ned og prøvd å tilpasse seg et marked de ikke skjønner bæret av, får problemer. Eksemplet med Solabladet viser at god journalistikk ikke dreier seg om økonomiske ressurser i redaksjonen. Derfor er jeg mer bekymret for redaksjonelle prioriteringer enn for redaksjonelle nedskjæringer.
– Jeg åpner mange aviser med stor glede. De forteller historier som jeg ikke visste om, og som jeg ikke forventet å finne, sier Holm.
Arne O. Holm har høstet to Skup-priser og Den store journalistprisen. Han har bakgrunn fra Dagbladet, Dagens Næringsliv, NRK Brennpunkt og Svalbardposten, i dag har han et engasjement ved Nordområdesenteret ved Høgskolen i Bodø.
Svakt i nord
I den nordlige landsdel er det kun Helgelands Blad som har levert inn bidrag til årets Skup-pris. Det uroer Arne O. Holm.
– Regjeringen har definert nordområdene som den mest utfordrende regionen i landet. Men nordnorske aviser skriver om gatestubber og bakgårdskatter. Det er skremmende. Hver gang ei avis slår opp en ubetydelighet som ikke betaler moms, bør de grave ti ganger mer i Statoil. De to største avisene tjener søkkmasse penger. Men hva vil de med journalistikken? Nord-Norge utsettes ikke for undersøkende journalistikk, dermed trapper også de nasjonale mediene ned sin dekning av nordområdene, mener Holm.
Skjalg Fjellheim arbeider for NRK Troms og Finnmark og har mange år bak seg som journalist og kommentator i Nordlys og Dagbladet (Tromsø-kontoret, som i dag er ubemannet). Fjellheim følger Holm et stykke på vei.
– Kvaliteten på nordnorske aviser er blitt svekket de siste årene, dessverre. Det drives lite analytisk, kritisk og oppsøkende journalistikk, mener Fjellheim.
Han viser likevel til at det er sendt noen Skup-utmerkelser nordover opp gjennom årene, selv om det har vært tørke i det siste.
– Så det er ikke riktig at den nordlige landsdel er et svart hull når det kommer til gravejournalistikk. Men redaksjonene har blitt mer navlebeskuende og dekker de hverdagslige gjøremål, samfunnsoppdraget kommer i bakleksa, sier Fjellheim.
– Tøys av redaktørene
– Skyldes det redaksjonelle prioriteringer, nedbemanning eller at det ikke finnes saker å grave i?
– Kostnadskuttene har vært tøffe. Redaktørene bør slutte å si at kvalitetsjournalistikken skal opprettholdes på tross av nedbemanninger. Det er tøys. Redaktørene bør være ærlige nok til å si at dette fører til mer lettbeint journalistikk. Det blir mer gjenbruk fra nettet, mer enkildejournalistikk. Kanskje er den redaksjonelle ledelse for svak. Det er for lite styring, redaktørene er mer opptatt av å fylle sidene enn å tenke langsiktig og systematisk. Noen ganger handler det om redaksjonelle prioriteringer og valg. For eksempel har avisa Nordlys en massiv overdekning av lettbeint lokalt kultur- og underholdningsstoff. Det er klart at disse ressursene kunne vært brukt til å utvikle egne gravesaker, sier Skjalg Fjellheim.
Arne O. Holm mener at gravejournalistikken generelt er for kildeavhengig.
– Det løper inn et tips fra en kilde, og så graver man. Redaksjonene burde i større grad avklare hva det er viktig å grave i, og så finne kildene. Undersøkende journalistikk når heller ikke fram til den generasjon som helst leser nyheter på nett. Mediebedriftene holder gravejournalistikken borte fra nettet, visstnok begrunnet med en meningsløs forventning om at slik skal de jage lesere over til papiravisene. Egentlig kan man nesten lese ut fra opplagstall hvem som står for kvalitetsjournalistikk, sier Arne O. Holm.
