Ingen verdi fra Journalisten

(LESERKOMMENTAR:) Det er heldigvis sjelden man leser sånt vis-vas som Helge Øgrims “leder” i siste papirutgave, skriver Jostein Pedersen.

Publisert Sist oppdatert

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.

Med utgangspunkt i en artikkel om algoritmetert masseproduksjon forteller han hvor fælt det er å være journalist i dagens markedstilpassede virkelighet. Sekundært hvor skadelidende publikasjonene blir. Artikkelen handler om forholdene i California, men vår redaktør evner ikke å sette den inn i en norsk sammenheng som angår oss medlemmer som til daglig merker uhyret på kroppen.

“Blant taperne er arbeidsløse journalister som nå skraper sammen et utkomme ved å skrive artikler til 50 kroner stykket.”

Han har virkelig ingen peiling på hva som skjer her ute ved fronten og om arbeidende journalisters vilkår. Hvis “arbeidsledige journalister” skriver artikler for 50 kroner, så er de faktisk ikke journalister, men noe annet, skriveførende noe. Kall-det-hva-du-vil, men ikke journalister.

Blant mine journalistkolleger gjennom 30 år i media er dette en absolutt absurd, utenkelig tanke. Når den blir fremsatt av vår fagbladredaktør, undergraver den yrket vårt og speiler en bisarr side av journalistikken som simpelthen ikke er journalistikk.

Til redaktørens informasjon har ikke arbeidsledige journalister arbeid, og får neppe arbeid med det første hvis det ikke skjer små mirakler. Jeg er sikker på at NJs sviktende medlemstall bekrefter denne påstanden. Paradokset er at mens antallet journalister minker, øker “journalistikk” i omfang - bare produsert av andre. For, som han skriver, “avisen må fylles hver dag”. Tenk det, Hedda!

Øgrim har sikkert vært på jålete seminarer og lært at “Content is King”. Det er så sant som det er sagt, og som fagmann bør han være den første som står på barrikadene og forlanger innhold. Nei, en markedstilpasset sak “nesten gratis” fra Apeland eller Geelmuyden Kiese som en lettlurt “redaktør” lar seg forføre av, er ikke innhold, men den fyller spalter. Og knapt nok det.

I “lederen” blir vi som mot alle odds faktisk er i arbeid og lever av journalistikken ikke ofret et ord. Ikke et eneste. Det er vi som må forholde oss til inkompetente mellomledere (høyt verdsatte NJ-medlemmer og et uttalt satsingsområde) som ter seg mer som nyuteksaminerte, vaklende BI-kandidater enn redaktører. Det er vi som dag ut og inn kjemper for egen og yrkets verdighet og integritet ved ikke å selge oss for billig med å forklare at kvalitet faktisk koster penger og vil lønne seg i lengden. Det er vi – som fortsatt er i arbeid, bank i bordet – som står ansikt til ansikt mot masseprodusert “journalistikk” som kun har markedstilpassede beveggrunner, ingen journalistiske.

De arbeidsledige er arbeidsledige og får mer enn 50 kroner på NAV.

Øgrim har feil fokus når han sier at “forbrukerjournalistikken er et naturlig sted å starte”. Herre-min-hatt, mann, våkn opp! Det er bare ett av områdene. Produsert “journalistikk” – det være seg fra byråer, objekter og andre interessenter – utgjør en større og større del av journalistikken uansett fagfelt.

Et øvet øye kan umiddelbart skille “journalistikken” fra journalistikken – enten det er rene, plasserte promoveringssaker til de “objektive” og “journalistiske” byråbildene som ledsager de såkalte nyhetssakene som gjengis så å si identisk i hvert fall i vestlige medier. Showbiz – ja. Journalistikk – nei. Billig – definitivt. Og da våger jeg ikke engang å stikke hånden inni hvepsebolet som setter en markedsagenda foran den journalistiske, der en en tornado i Midt-vesten alltid er viktigere og fortjener større plass enn kampene i Kashmir.

Øgrims fatale bommert kommer i konklusjonen der siste setning er: “Den virkelige prøvesteinen er å redusere omfanget av egenproduksjon som ikke holder mål.” Snakk om å skyte pianisten. Man må nesten lese setningen om igjen for å fatte uforstanden.

Enhver egenproduksjon holder selvsagt mål, ellers ville ikke journalist eller redaktør gått god for den. Prøvesteinen i denne sammenhengen er at egenproduksjon må være middelet og målet – alt annet er sekunda vare. Egenproduksjon er per definisjon journalistikk i motsetning til billig masseproduksjon – men det er altså dyrere. Og gjett hvem som vinner “redaktørenes” gunst.

I en ideel verden var ikke dette et tema. I en ideel verden ville ikke vår fagbladredaktør skrevet dette vis-vaset, men heller skrevet 50-kronersartikler som han hevder journalister gjør. Med hans trygge og sikre lønn tilsvarer det 18 168 artikler i året. Signe arbeidet!

Jostein Pedersen, medlem 4677

Powered by Labrador CMS