Den private sfære

Stappet vekk og gjemt bakerst i en skuff i barskapet til min den gang nylig avdøde far fant vi en liten bunke med papirer. Maskinskrevne A4-ark. Det så ut som begynnelsen på en roman. Jeg skummet gjennom de to første arkene, og mer skulle det ikke til før jeg skjønte at gamlingen hadde forsøkt seg på å skrive en erotisk fortelling. Jeg husker ikke lenger noe særlig av det som sto der, annet enn at navnet Habakuk dukket opp med jevne mellomrom, og at forfatteren ikke kastet bort mye tid på å gå rundt grøten før han lot figurene komme i gang med den seksuelle aktiviteten. Den gang syntes jeg det var ufattelig pinlig å tenke på at min fallerte og alkoholiserte far hadde sittet i det jeg innbiller meg var nattens mulm og mørke og harvet ut sine grisete gammelmannsfantasier. Jeg orket ikke lese det ferdig.

På bordet i stua lå det en skriveblokk, der var en liten rekke med navn listet opp med skjelven håndskrift. Blant annet mitt. Et par av navnene var haket av, de fleste ikke. Mitt navn var ikke haket av. Før alt raste rundt ham, var faren min en populær og respektert lege. Min antakelse er at han var helt på det rene med at han ikke hadde lenge igjen å leve, og menneskene på listen var folk han på en eller annen måte hadde planlagt å ta farvel med før det var for sent. Skrive brev og sette ting på plass. Rydde bordet. Rette opp i urett, misforståelser og feilskjær på veien gjennom livet. Som med den halvbygde modellen av klipperskipet Cutty Sark på loftet, de gjentatte og mer eller mindre frivillige forsøkene på avrusning, så var den lista et prosjekt han aldri kom særlig langt med.

Vi var ikke flinke til å snakke sammen, faren min og jeg, og når jeg nå tenker tilbake på ham så fremstår han som en gåte. Når var det egentlig det skar seg? Hvilke demoner var det som plaget ham? Drev ham til å drikke seg fra hus, jobb, respekt, venner og familie?

Jeg skulle ønske han hadde skrevet mer. Om det så bare var halvlitterære pulehistorier. Eller en pinlig privat pappablogg for den saks skyld.

Ja, for jeg har selvfølgelig fått med meg at Datatilsynet gikk ut og advarte mot såkalt mammablogging her forleden. Norske foreldre er litt naive, sier Guro Skåltveit, avdelingsdirektør i Datatilsynet. De glemmer at de skyver barna foran seg, hun er sikker på at det om ti år vil finnes sekstenåringer som ikke liker at bilder lagt ut av dem da de var seks år gamle, fortsatt sirkulerer på nettet. Naturligvis er det lov å bruke hodet når man legger ut ting på nett, men det kan jo tenkes at den samme sekstenåringen om 30 år vil være glad for at det finnes et sted man kan lese om barndommen, foreldrene og familien sin. Er det nødvendigvis gitt at det er akkurat 16-åringen man skal ta hensyn til? Kan man ikke like gjerne ta hensyn til 36-åringen som skulle ønske han kjente foreldrene sine litt bedre?

Familie er rare og skjøre greier. De fleste vil forhåpentlig ikke ha behov for å lese eldgamle dagbokskriverier på nett for å komme familien sin litt lenger under huden, men noen vil garantert ha glede av det. Samtidig er det vel også grunn til å tro at de fleste 16-åringer vil stille seg temmelig likegyldig til at det finnes barnebilder av dem på nett? Jo da, jeg hater det fortsatt når min eldre søster kommer trekkende med gamle historier om hvordan man en gang måtte purre nattportieren på Høyer Hotell for å få tak i en potte til undertegnede som måtte bæsje veldig. Eller uppe da, som jeg av en eller annen grunn kalte det. En tidligere kollega av meg var trillrund som barn, og kunne lenge bare si ordet kake. Familien syntes dette var ustyrtelig festlig, og filmet barnet i det hun stappet i seg kake og gjentok det ordet hun kunne aller best. Dette opptaket ble vist i konfirmasjonen, og endte med at hovedpersonen forlot rommet strigråtende. Kjedelig der og da selvfølgelig, men neppe noe som ga varige men. Familie er pinlig, sånn er det bare, og akkurat det klarer nok ikke Datatilsynet å gjøre så mye med.

For min egen del så har jeg blogget siden 2004, bruker både Facebook og Twitter aktivt, og selv om jeg nok verken kvalifiserer som mamma eller pappablogger, så kommer det jevnlige drypp fra familiens hverdag. Som når min fire år gamle sønn argumenterer for mindre tannkrem på tannbørsten med utsagnet «Ekle ting er ikke bra for superkreftene mine». Det er godt mulig han kommer til å synes dette er dødsflaut en gang, men jeg har tro på at han i det lange løp kommer til å sette pris på det jeg skriver.

I hvert fall så lenge jeg holder meg unna pornografien.