System i selvfølgelighetene

KOMMENTAR: – Er det ikke mulig å bygge relasjoner uten så mye svada? Arne Hjorth Johansen har vært på seminar.

Publisert Sist oppdatert

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.

Stø kurs

Det var en gang for lenge siden, sånn omtrent forrige fredag, at jeg tilfeldigvis befant meg på et flyplasshotell, klar for et to dagers kurs i økonomi og operativ ledelse. Det var ganske vellykket. Hotellet var fint, lunsjen god, og grillmaten på kvelden smakte slik den skulle. Pilsen var kald, og laget mitt vant kvissen med relativt klar margin. Premiene gledet, og alle var enige om at det hadde vært en fin tur.

Ja, foreleserne var forresten også ganske flinke. Ledelse handler mye om selvfølgeligheter satt i system, og økonomi er i prinsippet ikke så mye vanskeligere enn at man passer på å bruke mindre penger enn man tjener, men foreleserne klarte allikevel å snekre et opplegg rundt dette, og snakke i timevis. Siden de også maktet å holde på oppmerksomheten vår nesten hele tiden, så antar jeg at de var verdt den klekkelige timeprisen de sannsynligvis fakturerte i etterkant.

Ikke at jeg på noen måte vil hevde at kurset var uten nytteverdi. Jeg har sett på nært hold hvor galt det kan gå når man ikke har system på selvfølgelighetene og ikke forstår det der med at man ikke kan bruke mer penger enn man har. Så at man prøver å forebygge dette med kursing, er forståelig. Men når jeg den siste dagen sitter i restauranten og ser køen av sultne kursdeltakere på vei til lunsjbuffeen strekke seg langt ut i hotellets resepsjon, begynner jeg å spekulere på hvor mange penger man bruker på kurs og seminarer hvert år her i landet. Hva får man egentlig igjen for disse kronene?

Det er nok høyst variabelt. Sist jeg var på seminar, begynte vi dagen med en halvtimes «Kom i humør og bli glad»-økt, der foreleseren fikk oss til å håndhilse på hverandre mens vi lo som hysteriske hyener, plasserte oss i ring og fikk oss til å late som om vi var elefanter, trær, eller eventuelt James Bond, i tillegg til å lære oss hvordan vi skulle zippe, zappe, eller eventuelt boinge hverandre. Etterpå var det rollespill der vi ble delt inn i tre grupper som alle skulle illudere afrikanske stammer. Jeg havnet i Igungustammen, og vi fikk utdelt et ark med et scenario, og en oppgave: Høvdingens favorittkonkubine var blitt bitt av en giftig slange, og den eneste kuren var å lage motgift ved hjelp av et stoff som kun fantes i en vannbøffels nyre. Vi hadde ingen vannbøffel, men vi hadde 7500 ingu. En av de andre stammene hadde imidlertid en vannbøffel som de kanskje kunne være interessert i å selge. Men til hvilken pris? Og for å gjøre det litt vanskelig, så var også den tredje stammen, våre arvefiender, på jakt etter en vannbøffel. Men hadde de mer penger enn oss? Hvor mye var de villige til å gi? Hvorfor trengte de en vannbøffel? Og hvordan i helvete skulle dette få oss til å bli bedre kulturhusmedarbeidere?

Jeg blir bare sur av hele greia. Skikkelig dritsur faktisk. Jada, bare syng dudeli dei og ha det morsomt dere, sier jeg. Det er akkurat det vi har, svarer fru Fuglesang. Ja, det er noen som har det, sier jeg. Etterpå lurer hun på om det virkelig er sant at jeg ikke liker å synge, og hva i all verden synes samboeren min om det. For alle normale mennesker liker jo å synge, danse og leke må vite. Jeg forsikrer henne om at på dette området er samboeren enda surere enn meg, og jeg kan kjenne hvordan verdensanskuelsen hennes knaker i sammenføyningene.

På kurset i økonomi og operativ ledelse får foreleseren oss til å ta Rotters test, der vi må svare på spørsmål om hvorvidt det er vanskelig for den alminnelige mannen i gata å ha kontroll med det politikerne driver med, eller om det er mulig å få slutt på politisk uredelighet om man bare jobber skikkelig hardt og ønsker det sterkt nok. Poenget er å finne ut om vi er vår egen lykkes smed, eller om vi lar oss tynge ned av skjebnen og tilfeldighetenes frie spill. Etterpå advares vi om at vi ikke må begynne å tolke resultatene av testen, sånt må vi overlate til psykologer, men jeg tok ingen sjanser og holdt meg unna han fyren ved siden av meg som fikk en score helt i motsatt ende av skalaen enn meg. Senere hyller foredragsholderen Petter Stordalen og bruker Ole Brumm som et eksempel på hvor galt det kan gå. Det er omtrent der han mister meg. Jo da, jeg er med på at seminarer og kurs kan være nyttig for å bygge nettverk og skape relasjoner blant medarbeiderne som er så heldige å være med. Men er det ikke mulig å gjøre dette uten å pøse på med så mye svada?

Kan vi ikke bare drekka da?

Powered by Labrador CMS