Redaktørene midt iblant oss

Journalistens redaktør bør vurdere å gå av, mener Carl-Erik Grimstad.

Publisert   Sist oppdatert

Astrid Melands kritikk av landsstyret i NJ i tilknytning til nettdebattsystemet til Journalisten.no, har rukket å bli en klassiker:

”Om noen år vil de som var med på dette landsstyremøtet rødme av skam når de blir konfrontert med standpunktet de tok. Enda kortere tid tar det nok før de skjønner hvor feil og reaksjonært det var. Her snakker vi nesten kortslutninger på linje med politikerne som jobbet mot fargefjernsyn altså. Før det går opp for dem, bør NJ kanskje bruke tida på å styrke nettkompetansen i styret sitt” (journalisten.no).

Jeg har i flere år deltatt i dette ordskiftet. Jeg har fulgt, og forelest over to endringsforslag til Vær Varsom-plakaten som blant annet har fått sin tilslutning fra NJ og som krever forhåndsregistrering av nettdebatter. Jeg har merket meg at prinsippet har fått støtte fra ledelsen av Norsk Presseforbund, men blitt nedstemt av flertallet i forbundet – som utgjøres av redaktørene.

Utenfor cyberspace

Frontene i debatten har tilsynelatende vært harde. Skal man dømme etter deltakelsen i ordskiftet på nettet, er det en markant overvekt av Astrid Meland’er der ute. Men utenfor cyberspace er situasjonen en annen. Sammen med IJ’s Gunnar Bodahl-Johansen har jeg (i tilknytning til et omreisende etikk-kurs) hatt nytte av å debattere forhåndsredigering i journalistmiljøer over hele landet. Og jeg tar trolig ikke mye feil om jeg antar at 80% av journalistene støtter den linjen som NJs landsstyre står for i denne debatten. Vi kunne begge fortelle historier om (forsøksvise) krenkelser i anonym form på nettaviser som de mest maniske forsvarere av uredigerte debatter ikke engang har vurdert den teoretiske muligheten av.

Jeg har derfor til nå hårdnakket forsvart forhåndsredigering. Bakgrunnen for det er en vurdering av den blandingen av rettigheter og ansvar som jeg mener god presseskikk må bygge på. Det innebærer blant annet en anerkjennelse av at privatlivet (som krenkelser på nettet gjerne dreier seg om) har rettslig beskyttelse i Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjonens artikkel 8. Dette er et rettsvern som kan utløse erstatningsansvar, i gitte situasjoner også for medieeiere. Et vesentlig moment i denne sammenhengen er at eieren har økonomiske interesser i mediet, dvs. kan stå i den situasjonen at man tjener penger på å krenke enkeltindivider og/eller grupper av mennesker altså for eksempel selger annonser.

Bings bok

Det er sparsomt med rettskilder til denne problematikken. Det skyldes selvsagt at rettsprosesser mot mediebransjen er en risikosport, det blir som oftest David mot Goliat og mediene har en tradisjon for ikke å gi seg på harde møkka i slike saker. Dessuten står den krenkede oppe i en situasjon der det oftest vil være lurt å sitte stille i båten i stedet for å saksøke pressen for offentliggjøring av privatsensitiv informasjon, gjerne med den følge at informasjonen blir smurt ut over alskens publikasjoner.

Vi begynner nå likevel å ane konturene av en rettslig overbygning på dette feltet. Jon Bings bok ”Ansvar for ytringer på nettet” er i så måte en viktig kilde som under eventuelle rettstvister vil kunne bli tillagt vesentlig vekt. Bing hevder ” Har (…) redaktøren ansvar for nettavisen, får ansvaret også omfatte den ukontrollerte opplasting av innlegg; da plasseres ansvaret hos den som velger utformingen av tjenesten og har de eventuelle økonomiske fordelene av den” (s. 136). Også når det gjelder medieeiernes ansvar er Bing klar.

Personvernkommisjonen har for øvrig gått inn i problemstillingen og ” mener at det er viktig for personvern i mediene at den omtalte til enhver tid har et ansvarssubjekt som kan kontaktes for å få løst personvernkrenkelser i minnelighet, eller som kan gjøre strafferettslig eller sivilrettslig ansvarlig dersom krenkelsen ikke kan løses på annen måte. ” I sitt forslag til medieansvarslov har kommisjonen formulert det slik: ”Et medium som har ansvarlig redaktør, omfattes av det særlige redaktøransvaret. Redaktøren kan ikke frita deler av mediet fra dette ansvaret.”

I lys av den pågående diskusjonen mellom journalistlaget og redaktøren av Journalisten, er det på dette grunnlaget grunn til å presisere:

NJ har inntatt et fornuftig standpunkt, også rettslig sett, når organisasjonen går inn for forhåndsredigering. Ved alvorlige krenkelser på nettet vil det være klokt av journalistlaget å tilkjennegi en føre var-holdning gjennom å sikre seg mot potensielle søksmål fra personer som får sitt privatliv eller sitt omdømme krenket i utilbørlig form på medlemsbladets nettavis.

Bør gå raskt

Så langt juss. Nå etikk: Med NJ’s virksomhet har vi å gjøre med en organisasjon som blant annet forplikter seg til å beskytte ” enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre” (se VVP). I dette må det også innebære å skjerme privatlivet fra overgrep forvoldt av pressen selv. Det ville være svært uheldig om en journalistorganisasjon kommer i et strafferettslig ansvar gjennom unødvendige krenkelser av enkeltindivider.

Det kan ikke være urimelig å mene at det å lede NJ’s medlemsavis innebærer å ivareta organisasjonens oppgaver på dette feltet. Med andre ord er personvernet slik det ovenfor er skissert, en del av ”mediets grunnsyn og formålsbestemmelser”. Formuleringen er ikke tilfeldig valgt for i Redaktørplakaten heter det nettopp: ”En redaktør forutsettes å dele sitt mediums grunnsyn og formålsbestemmelser. Men innenfor denne rammen skal redaktøren ha en fri og uavhengig ledelse av redaksjonen og full frihet til å forme mediets styret. Kommer redaktøren i uløselig konflikt med mediets grunnsyn, plikter han/hun å trekke seg tilbake fra sin stilling. Redaktøren må aldri la seg påvirke til å hevde meninger som ikke er i samsvar med egen overbevisning.”

Jeg opplever striden mellom redaktøren og hans eierorganisasjon som så alvorlig at dersom redaktøren mener at hans holdning til redigering av nettavisens debattsider har noe med hans ”overbevisning” å gjøre, bør han gå av. Han bør sågar ikke engang vente på NJ’s behandling av saken før han gjør det, men gå av på eget initiativ. Raskt.

Saken er blant annet så alvorlig fordi uoverensstemmelsen etter mitt skjønn kan føre til paralysering av organisasjonens arbeid med å delta aktivt og med full tyngde i det pågående arbeidet med en medieansvarslov som er på trappene. I dette arbeidet trenger vi mer enn på lenge, en redaktør av vår medlemsavis som deler organisasjonens grunnsyn.

Millimeteravstand

Jeg tror likevel ikke at det behøver å gå så langt og kan se en rekke muligheter for at de to partene både bør kunne komme til enighet om en felles nettplattform. For mye har skjedd teknologisk siden debatten om forhåndsredigering startet og dette må også NJ forholde seg til og ikke opptre dogmatisk uten evne til å endre posisjon der det er nødvendig. Skulle redaktøren slutte ville det kunne innebære at vi fjerner oss fra det gode grunnlaget som Helge Øgrim har lagt for et aktivt og engasjerende nettoforum, og dette vil åpenbart være et feilgrep av NJ. Slik jeg ser det, står partene millimeter fra å oppnå den enighet som skal til før vi får en ordning som bør kunne aksepteres av alle. Jeg sitter med en følelse av at bare anonymitetsvernet oppgis som prinsipp av redaktøren, vil det kunne være mulig å oppnå fred i Torggata (selvsagt må anonyme varslere fortsatt få mulighet for kildebeskyttelse, men dette må tilhøre det regulerte unntaket, ikke være den uregulerte regelen). Med dagens teknologi tror jeg det skal så lite til før landsstyret bør kunne godta debattsystemet på journalisten.no.

Og slik vil vi også få debatten om nettets fortreffelighet inn i et mer konstruktivt spor enn å la det hagle over resonnerende debattkolleger med påstander om manglende kompetanse og reaksjonære (stundom geriatriske) holdninger. Det burde være mulighet for å få gjennomslag for en tanke om at det fins kunnskap og kompetanse også annetsteds enn i bloggsfæren.