- Journalister elendige intervjuere

– Løgnere rødmer, har nervøse rykninger, fomler og oppfører seg generelt mer mistenkelig enn folk flest. Er dette sant, spurte Drew Sullivan fra Centre for investigative Reporting publikum under den internasjonale gravekonferansen på Lillehammer.

Løgnersk oppførsel

En rekke hender skjøt i været og gikk med det fem på. – Dette er feil, jeg løy, sa Sullivan. Han forklarte at mange psykologiske undersøkelser hadde testet disse utbredte i oppfatningene av løgnersk oppførsel og funnet at de overhodet ikke stemmer.

Derimot trakk han fram «mikrouttrykk» – små muskelrykninger som antyder redsel, forakt og lignende, som en måte å ta folk i å ubevisst uttrykke følelsene sine.

– Du kan lese dem hvis du er trent i å se etter dem, men om du ikke er trent i dette er sjansene store for at du vil feiltolke dem.

En enklere måte journalister kan avsløre intervjuobjekter med en lemfeldig omgang med sannheten, er å se på hva de ikke sier.

Avslører seg selv

Sullivans partner på podiet, Geoff Kay, tidligere politimann og ekspert i forhørs- og intervjuteknikker, trakk fram den legendariske britiske programlederen David Frosts intervju av Nick Leeson. Leeson er aksjemegleren som forårsaket Baring Banks kollaps gjennom sin aksjespekulasjon.

– Da Leeson ble intervjuet av Frost kan du være helt sikker på at alle spørsmålene var godkjent av advokatene hans på forhånd. Men Frost spurte Leeson om han handlet, hvorpå Leeson svarte at «ingen handler ble gjort på mine vegne». Her «avslører» han seg selv ved ikke å svare på det konkrete spørsmålet, sa Kay.

Han presiserte at det ofte ligger mye informasjon i ordene folk utelater, noe «skanneteknikken» han kurser i vil bidra til å avdekke.

– Jeg tror folk ønsker å snakke sant som de er oppdratt til, dermed er det gjerne de små tingene de utelater som avslører dem.

Clinton sannferdig på sitt vis

– En veldig stor andel løgnere kan avsløres bare ved at de utelater pronomen som jeg, vi, hun, hans, min. Ved å utelate disse, indikerer de at de ikke er ansvarlig for handlingene. Når vi spør gjentatte ganger under avhør om den mistenkte gjorde det vedkommende er mistenkt for, er vi ikke ute etter bare et «nei», men et ansvarlig nei: «Jeg gjorde det ikke». Hvis du får det flere ganger, er det sannsynlig at vedkommende ikke gjorde det. Jeg understreker sannsynlig, det er ikke noe bevis i seg selv, sa Kay.

Selv om Clinton kategorisk benektet at han «hadde hatt noe seksuelt forhold til den kvinnen» (Monica Lewinsky), mente Kay at man allikevel kunne ha avslørt den tidligere amerikanske presidenten ved hjelp av denne teknikken.

– Da han forklarte seg for etterforskerne sa han at han definerte sex utelukkende som et fullbyrdet samleie, så han unnskyldte seg selv i egne øyne fra å ha hatt et seksuelt forhold til Lewinski. Det handler om hvordan den mistenkte definerer ordene han eller hun bruker, svarte Kay, på spørsmål fra Aftenpostens Kristoffer Rønneberg.

– Journalister elendige intervjuere

På bakgrunn av denne «skanneteknikken» rådet Kay de fremmøtte journalistene til å lytte gjennom opptak av intervjuer, eller se over utskrifter og registrere hvor folk utelater pronomen og andre viktige ord. Det vil gi en god indikasjon på ting det kan være verdt å følge opp med flere spørsmål.

Både Kay og Sullivan ga uttrykk for at de aller fleste, inkludert journalister, er veldig dårlige intervjuere.

– Det de fleste gjør er å avsløre alt de vet fra begynnelsen av. Dette blir feil. Det handler ikke om hva du vet, men hva folk tror du vet, sa Kay. Generelt anbefalte han journalister å bruke såkalte kognitive intervjuteknikker. I korthet går dette ut på å få intervjuobjektet til å beskrive det som skjedde mer inngående.

– Få dem til å snakke selv istedenfor å gi dem spørsmål og svarformularet de forventer. Utgangspunktet er at de vet alt, du vet ingenting. Få intervjuobjektet til å beskrive den aktuelle scenen, for eksempel huset sitt. Still spørsmål hvor du er den uvitende, som: «Jeg kan ikke helt se for meg hvordan døren din ser ut, beskriv den for meg», oppfordret Kay.