Li Changqing ble dømt til tre års fengsel og brutalt torturert da han i 2004 avslørte et utbrudd av denguefeber i Fujian. Innsatsen ga ham prisen Golden Pen of Freedom i juni i år, men straffen fortsetter. Journalisten fikk et hemmelig møte med ham i Beij

Mannen Kina vil kneble

BEIJING (Journalisten): Li Changqing ble dømt til tre års fengsel og brutalt torturert da han i 2004 avslørte et utbrudd av denguefeber i Fujian. Innsatsen ga ham prisen Golden Pen of Freedom i juni i år, men straffen fortsetter. Journalisten fikk et hemmelig møte med ham i Beijing.

Publisert Sist oppdatert

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.

Tårene begynner langsomt å trille. Ikke fra Li, men på hans kone Bao Dingling som inntil nå har sittet taus på sin stol i flere timer og fulgt med på intervjuet. Minnene er fortsatt for vonde, så hun forsvinner lydløst ut av rommet for å skjule ansiktet. Imens fortsetter Li Changqing på historien som har martret deres felles liv og frarøvet deres nå 17-årige datter faren sin i tenårene.

– De første ti døgn lot de meg overhodet ikke sove. Hver gang jeg holdt på å falle i søvn dyttet de og stakk til meg så jeg til slutt mistet fornemmelsen av hvem jeg var. Jeg hadde voldsomme smerter i leveren og følte jeg hadde feber selv om kroppen var kald. Det var som om sjelen befant seg utenfor kroppen.

Den harde behandlingen var bare begynnelsen på et 50 dager langt avhørsforløp med etterfølgende tre års fengselsopphold for å ha «produsert og spredt falske opplysninger», som det het i dommen.

I virkeligheten hadde han bare utført jobben sin på den lokale avisen i Fuzhou. Samt skrevet på det kinesiskspråklige Boxun.com om et utbrudd av denguefeber som myndighetene ønsket å holde skjult, men senere måtte innrømme. Utover dette hadde han tidligere offentlig støttet en høytstående partisekretær, Huang Jingao, som hadde vært «freidig» nok til å avsløre en sak om politisk korrupsjon overfor Folkets Dagblad.

Var ikke redd

– Enten jeg skrev om Huang Jingao eller saken om denguefeber så var jeg aldri redd. For jeg følte hele tiden jeg gjorde det rette, at jeg bare fortalte sannheten. Dette sa jeg også under avhøret, sier Li Changqing som betraktet Huang Jingao som en modig representant for «den kinesiske bevissthet».

– Og den stemmen måtte ikke forsvinne, sier han.

Myndighetene var av en annen oppfatning og kunne ikke få stanset de skadelige dissidentene raskt nok.

– Det lærte meg at samvittighetsfulle mennesker står uten rettigheter, sier 43-årige Li Changqing.

Historien er langt ifra enestående. Kina har rekord i fengsling av journalister og dissidenter. De fleste er dømt i skueprosesser, og mange har dommer på over 10 år. World Association of Newspapers (WAN) opplyser at det er minst 30 journalister og 50 bloggere/cyberdissidenter i kinesiske fengsler. Og ifølge den årlige pressefrihetsindeks fra Reportere uten grenser befant Kina seg i 2007 på 163. plass, nesten nederst på listen. Mange av disse forfulgte journalistene hører vi aldri om i Vesten. Li Changqing er unntaket fordi han tidligere i år ble tildelt WANs årlige frihetspris, Golden Pen of Freedom.

Nyheten om dette fikk han i en kodet beskjed fra sin kone da han fortsatt satt fengslet, noe som ga nye krefter. Men tross løslatelse i februar ble han nektet utreise til prisutdelingen i Göteborg i juni. Også hans kone, som skulle motta prisen i stedet og hadde ordnet med både pass og visum, ble stoppet ved avreise på flyplassen i Beijing.

Hemmelighetskremmerier

Da Journalisten møter ham hemmelig i Beijing like før OL-start, er det første gang Li Changqing stiller opp til et personlig intervju etter å ha blitt hedret av WAN. Siden dissidenter sendes ut av Beijing «på ferie» under lekene må ikke myndighetene få vite noe, for også Li skal reise ut neste dag. Av sikkerhetsmessige grunner tror tolk og fotograf inntil en halvtime før intervjuet at det er en annen person vi skal møte.

I siste sekund får tolken beskjed via mobil om at planen er endret, og vi drar av sted til et nytt møtested. Her står Li Changqing klar og tar oss med til en nydelig liten privat tebutikk som tilhører en av hans nære venner.

Li er smilende og virker veldig imøtekommende og likefram. Han gir absolutt ikke inntrykk av å være en provoserende og samfunnsveltende opprører.

Hans diksjon er lavmælt og spak, og han er tydelig sårbar og hudløs etter alle årene i fengsel.

– Da han først kom ut av fengselet hadde han det veldig ille og alvorlige fysiske problemer. Nå har han det heldigvis mye bedre, sier Bao Dingling om sin mann og fremhever at han besitter usedvanlig kampglød og overlevelsesevne.

Lovløs

Under alle avhørene fastholdt han hardnakket sin uskyld og unnlot å gi etter for press blant annet ved å knipe seg selv konstant i lårene med en hånd i bukselommen, noe som til gjengjeld forårsaket dype blåmerker.

Han fikk også nei til både advokat og mulighet for å se familien.

– De svarte bare at jeg befant meg utenfor lov og rett, og at det var opp til meg å fortelle om mine feiltrinn, forteller Changqing. Hans kone fikk samtidig meldinger om at Li snart ville komme tilbake, men da han ble bedt om å levere fra seg sine klær, forsto hun hvor det bar.

De umenneskelige avhørsforholdene var likevel bare begynnelsen på marerittet.

3. Februar 2005 ble han offisielt fengslet. I tre år. Og nå ble forholdene enda mer kummerlige. Han ble for eksempel satt i en midlertidig celle på 20 kvadratmeter‚ hvor i alt 16-17 fanger måtte dele på én seng.

– Maten var forferdelig. Vi ble tvunget til å spise råtten ris med sand i og suppe med grisetær og råtne grønnsaker. Føden var så dårlig at flere av fangene mistet hårfargen på grunn av manglende ernæring, husker han.

Isolert

Da han ble overført til neste fengsel, ville ingen av de andre fangene ha noe med ham å gjøre på grunn av hans status som politisk fange. De var redde for å få problemer.

– Det var fryktelig hardt. Jeg var isolert, nesten under militær kontroll, og måtte gjøre tungt fysisk arbeid hele dagen.

Mot slutten av fengselsoppholdet fikk Bao Dingling lov til å besøke ham en gang om måneden, hvor de atskilt av et vindu fikk snakke i telefon sammen. Hun hadde bare så vidt råd til den fire timer lange reisen til fengselet, måtte låne penger til å leve for av familien og fortalte alltid bare positive historier for å skåne ham. Men den største løgnen var overfor Li Changqings mor: – Li er sendt ut på oppdrag for avisen og kan derfor ikke besøke deg, var det hun fikk høre i alle årene.

– Jeg gråt og gråt da jeg like før løslatelsen i februar fikk vite at jeg skulle slippe ut. For jeg føler at jeg har forårsaket så mange problemer for min familie at det er vanskelig å gjøre det godt igjen. Og min datter som var 13 ved fengslingen i 2004 er plutselig blitt voksen.

Betalte dyrt for ingenting

Bao Dingling som gjennom alle årene har støttet sin mann, blander seg i intervjuet. Forsiktig betegner hun Li Changqing som både «egoistisk» og «naiv».

Hun virker derimot ikke sint eller bitter på ham.

– Spørsmålet er om det overhodet har vært verdt det. Han kan bare gjøre en liten forskjell. Kanskje ingen, sier Bao Dingling som mener hennes mann betalte dyrt for ingenting.

Li angrer heller ikke på sine valg. Ei heller på at han valgte å bli journalist. Han kunne ikke annet, sier han, og forteller om hvordan han allerede som tiåring opplevde at samfunnet sviktet da han mistet sin far, som hele livet hadde arbeidet hardt på den lokale statlige sementfabrikken.

Moren sto da tilbake med fem sønner – den yngste bare på 10 måneder.

– Min mor fikk ingen offentlig støtte. Hun gikk derfor til fabrikken, men de lurte henne og nektet å hjelpe. Og så sto hun der med fem barn uten penger eller mat, forteller Li.

– Jeg husker godt hvor urettferdig det virket på meg at min mor ble latt i stikken slik. Det lærte meg at hele samfunnet er urettferdig, og hvor hardt livet kan være, sier han.

Da han som 18-åring begynte på universitetet, valgte han å studere litteratur. Det var i 1983, og livet på universitetet ga ham en følelse av frihet til å tenke fritt og han fikk fordype seg i utenlandsk litteratur.

Personlig var Li begeistret for poesi. Han skrev egne dikt og dannet en lyrikk-klubb på universitetet. Her nærleste og diskuterte de utenlandske forfattere. På listen sto blant andre Franz Kafka, William Faulkner, Sartre og Camus.

Med i lyrikklubben var to gode kamerater som siden skulle vise seg å bli både berømte og forfulgte for deres skriving – Li Jonhong og Shi Tao. Sistnevnte fikk siste år samme pris fra World Association of Newspapers som i år gikk til Li Changqing. Helt spesielt har prisen altså blitt tildelt to kinesere etter hverandre.

– På den tiden var vi naturligvis veldig unge og så ikke på oss selv som noen spesiell gruppe eller spydspiss i samfunnet. Vi var bare oppslukt av litteraturen og troen på en ny fremtid.

Selvtilliten fått en knekk

Det var i 1987. I dag, over 20 år senere, er drømmene, idealene og ambisjonene intakte, forsikrer han, men troen og selvtilliten har til gjengjeld fått en knekk.

– Etter tre år i fengsel har jeg utviklet en følelse av at jeg ikke lenger passer inn i samfunnet, sier han og tilføyer at alt han har gjort har vært med tanke på den neste kinesiske generasjon.

– I forhold til min kone var dette meget egoistisk. Det vet jeg godt. Men som en mann med drømmer og idealer var det et dilemma for meg å gjøre begge ting riktig.

Når Li Changqing i dag har mistet mye av troen, så skyldes det samfunnsutviklingen i Kina og det voldsomme fokuset på vekst og kapitalisme.

– Det er en stor skuffelse for meg at den nye generasjonen er så materialistisk. De har blitt likegyldige overfor demokrati og fred. De har blitt kalde og vil bare bli rike – hurtigst mulig. Det er det eneste som teller.

Bylinen blir blokkert

Selv har han nærmest måttet oppgi journalistikken. Han kan for eksempel ikke lenger offentliggjøre artikler i eget navn, for står det Li Changqing på nettsider blir de automatisk blokkert. I tillegg overvåker myndighetene ham stadig, så han har ennå ikke egentlig frihet.

– Livet i Kina er så hardt at det er umulig å forstå i Vesten. Men jeg håper at dere som vestlige journalister kan forstå at det jeg opplever nå er verre enn dere noensinne kan fatte.

På tross av at karrieren som journalist virker umulig vil han fortsette å skrive. Og han sikter høyt. Han håper å kunne forvandle erfaringene fra tre år i fengsel til noe betydningsfullt.

– Mitt ønske er å bli den neste Solsjenitsyn, sier han, men avbrytes av kona som påpeker at det stadig bare er en drøm.

– Det er vanskelig å leve av å være forfatter. Og så skal datteren vår på universitetet neste år…, sier hun.

Prisen ingen hjelp

Da vi har snakket sammen i tre timer begynner jeg plutselig å tvile på hvilken hensikt det egentlig har å portrettere Li og å fortelle historien om Kina og landets forfølgelse av journalister.

Men også på hvorfor han overhodet velger å stille opp?

I første omgang svarer han ikke og jeg må spørre igjen, hvorpå han sier:

– Jeg kan forstå at Vesten tror på meg, og jeg vil gjerne bruke dette som en mulighet til å uttrykke mine tanker. For jeg kommer bare fra en ordinær familie uten innflytelse og makt, og min familie kan ikke beskytte meg.

Vestens belønning – årets frihetspris fra WAN – har til gjengjeld ikke hjulpet ham mye. Heller snarere tvert imot:

– Først ble jeg svært lykkelig. For det jeg hadde gjort var jo bare noe enhver kineser med god samvittighet burde ha gjort. Så var det også et stort JA fra Vesten – en anerkjennelse av mitt arbeid. Men faktisk setter prisen meg i en vanskelig situasjon i dagens Kina. Den har ført til at den kinesiske regjering nå holder ekstra godt øye med meg.

– Hadde det vært bedre om du ikke hadde fått prisen?

– Det går ikke an å si, for det er jo den kinesiske siden av saken som er unormal. Med mindre altså hele resten av verden tar feil.

Li Changqing gir deretter sin analyse av hva som skal til for å bedre forholdene. Han har lite tro på innblanding utenifra, fordi den kinesiske regjering lett kan avfeie dette som propaganda og løgn.

– Forandringene må komme innenfra. Kina har bruk for et internt oppgjør. Når folk virkelig verdsetter friheten og føler at den er en naturgitt menneskerett, er tiden inne. Da kan vi utvikle frihet og demokrati, sier han.

Changqing nevner gang på gang at han har følelsen av å aldri kunne gjøre nok.

– Jeg vil fortsette å kjempe for et vakkert samfunn. Men det blir på en annen måte nå når jeg ikke lenger kan arbeide som journalist, sier han og hentyder til sitt ønske om å utvikle seg som forfatter.

– Så vil jeg forsøke å være befolkningens felles bevissthet i forhold til det landet jeg elsker. På samme måte som Solsjenitsyn. Men akkurat nå har jeg behov for tid til å tenke over livet og komme tilbake til mitt normale jeg. Og til dere i Vesten: Dere behøver ikke å synes synd på meg. Etter alle vanskelighetene, tortur og fengselsopphold er jeg fortsatt overbevist om at jeg valgte riktig. Nå skylder jeg bare min familie at jeg satser mer på dem, og mitt største ønske er derfor at hele min familie skal få et harmonisk og fredfullt liv.

Powered by Labrador CMS