Lansering til det bedre

I boka «Kulturjournalistikk» har medieforskerne (ved Universitetet i Bergen) Karl Atle Knapskog og Leif Ove Larsen sett på utviklingen av kulturjournalistikk i trykt norsk presse de siste 40 år.

En hovedkonklusjon er at kulturjournalistikk har hatt en voldsom ekspansjon i denne perioden. Og det er ikke bare antall spaltemillimeter som er økt kraftig, også i relativ forstand – målt mot andre stoffområder – har kulturjournalistikken styrket sin posisjon betraktelig.

– Veksten har populærkulturen stått for, mens finkulturen i volum har vært ganske stabil. I relativ forstand har finkulturen måttet tåle en nedgang i avisspaltene, sier Leif Ove Larsen.

Fra pressemeldinger til reportasjer

I sin studie har han sett nærmere på kulturstoffet i sju aviser, i henholdsvis 1964, 1984 og 2005. Foruten den kraftige volumveksten sjangeren har opplevd, viser Larsens undersøkelse at det også har vært store dreininger innenfor kulturjournalistikken, om hva slags stoff som prioriteres.

– På 1960-tallet var kulturkritikk (det vil si anmeldelser) sammen med forhåndsstoff om kulturelle begivenheter veldig dominerende, mens kulturreportasjen var marginal. I dag står fortsatt kulturkritikken sterkt, mens forhåndsstoffet er ute og erstattet av kulturreportasjen. Mye av endringene her er funnet sted innen den såkalte lanseringsjournalistikken, for mens den på 1960-tallet i stor grad besto av ukritisk gjengivelse av pressemeldinger, så er det nå intervjuer og reportasjer som formidler denne typen stoff, forteller Larsen.

Han peker på at kulturjournalistens tendens til «å være kulturens tjener» som ukritisk videreformidler av pressemeldinger, er blitt kraftig svekket i takt med journalistenes profesjonalisering.

– Så alt er ikke blitt verre.

Kjendisene er her!

Det mange derimot mener er blitt verre i dagens medier, er fokuset på kjendiser. Og kjendisene er da også blitt atskillig mer synlige i avisspaltene siden 1960-tallet, bekrefter Larsen.

– Kjendisene kom for alvor på 1980-tallet, for øvrig litt sammenfallende med at avisene i større grad enn tidligere, samlet kulturstoffet. Lenge var den rådende normen gjerne finkultur før sporten og populærkulturen etter. Nå er de helst samlet i en bolk eller seksjon, men fortsatt foretrekker mange aviser å starte kultursidene med seriøst kulturstoff og avslutte de med stadig lettere type stoff. Eller for å si det med Dagbladet, fra Ideer til Idol, sier Larsen.

Når det gjelder veksten innenfor populærkulturen viser undersøkelsen at det framfor alt var film- og tvstoff som sto for økningen fra 1964 til 1984, mens det er musikkstoff som har styrket sin posisjon etter 1984.

Kulturens arbeidsfordeling

Boka tar for seg utviklingen fram til 2005, men Larsen forteller at han er i ferd med en undersøkelse som tar for seg også de siste årene, fram til nå.

– Det er for tidlig å si så mye om funnene her, men såpass kan jeg vel si at jeg har et klart inntrykk av at vi er i ferd med å få en tydelig arbeidsdeling mellom papir og nett. Populærkulturen er i stor grad overflyttet til nettet, mens man lar den seriøse og grundige kulturdekningen utspille seg i papiravisen, mener Larsen.

Foruten Larsens og Knapskogs tre egne bidrag, består «Kulturjournalistikk»-antologien av ni artikler om kulturjournalistikk i et historisk og sjangermessig perspektiv, ført i pennen av blant andre Martin Eide, Peter Larsen og Eivind Tjønneland.