4000 innbyggere og 200 eiere

Da Orkla Media la ned Drangedal Blad ble bygdefolket forbannet og svarte med å starte en ny lokalavis. Etter ni år er opplaget større enn antall husstander i bygda.

Publisert Sist oppdatert

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.

– Folk er ekstremt engasjerte i avisen. Vi er de små og uavhengige som slåss mot de store, og det gjør det fryktelig moro å jobbe her, sier redaktør og daglig leder Anita Mjelland.

Hun klukkler av begeistring, der hun sammen med sin fire mann- og kvinnesterke stab sitter ved redaksjonsbordet. Det er torsdag, og mens uværet Tuva raser gjennom Drangedal sentrum og pisker folk innendørs er redaksjonen samlet til sitt ukentlige redaksjonsmøte, med tid både til å gjennomgå dagens ferske avis og å planlegge neste utgave.

– Jeg er den eneste som jobber full tid. Totalt utgjør vi 3,8 årsverk, hvorav om lag to er skrivende, forteller Mjelland. Det holder til å lage en ukentlig avis på 24 sider.

– Det er i hvert fall det som er standarden. Men når noen er syke, skjer det at vi må krype til korset og gå ned til 16 sider, innrømmer redaktøren og tilføyer:

– Ellers er det vel hos oss som i de fleste andre redaksjoner. Noen ganger sitter vi på så sinnssykt mye stoff at vi ikke skjønner hvordan vi skal få plass til alt. Andre ganger blir vi bekymret over liten stofftilgang, mens vi fra tid til annen opplever at vi må kaste om på det meste, kort tid før deadline. Men avis blir det, uansett. Hver torsdag.

Dugnadsånd med blind redaktør

Og avis er det blitt, hver uke 48 ganger i året, siden oppstarten i 1999. Med Olaf Vogsland som den ene i redaksjonen som har vært med på hele ferden.

– Nja, jeg var ikke med på premierenummeret, men fra nummer to har jeg vært med i redaksjonen, korrigerer Vogsland. Og fastslår at mye har endret seg siden den gang redaktør Knut Jens Kaasa hilste leserne velkommen til den aller første utgaven av den lokaleide avisen.

– Kaasa er blind, men som nærradioredaktør påtok han seg likevel jobben som avisredaktør. Og han symboliserte den dugnadsånden som preget Drangedalsposten i startfasen. Avisa ble lagd på kjøkkenbenken, og alle i lokalsamfunnet som hadde noe å bidra med stilte opp. Det viktigste den gang var å få avisen opp og i gang, mens vi i dag er mer proffe på alle måter. Drangedalsposten er blitt en nødvendig del av folks liv, hevder Olaf som trives med allroundrollen journalister i en liten lokalavis får.

– Egentlig er jeg pensjonist, så da blir det naturlig nok helst jeg som skriver om pensjonistsaker. Men før jul var jeg på juleball på ungdomsskolen. Det var en morsom jobb, selv om musikken var så altfor høy!

Liten avis, stor dekning

I 2006 hadde Drangedalsposten et bekreftet opplag på 1980. Ifølge Mjelland har opplaget økt til 2075 i 2007, noe som ikke er verst for en avis i en kommune med rundt 1700 husstander og 4000 innbyggere.

– Økningen skyldes mest veksten i løssalg, og at opplaget er høyere enn antall husstander, kan vi takke de nærmere 700 utenbygdsabonnentene for. Nøyer vi oss med å se på lokale abonnenter og løssalg, har vi en dekningsgrad på rundt 81 prosent, opplyser Mjelland.

Men selv om Drangedal kommune er liten i folketallet, er den stor nok til at det blir en hel del farting i jobben for avisens journalister.

– Kommunen er på 1062 kvadratkilometer, bekrefter Mjelland etter å ha konferert med oppslagsboka.

– Og vi prøver jo å dekke alle fem grendene, så det blir en del kjøring, supplerer journalist Gunn Myrvold Lindheim.

Eget elgbilag

Det er ikke bare grendene Drangedalsposten sikter på å dekke. Avisens standard stoffmiks omfatter faste sider med nyheter, kultur og sport, foruten to ukentlige sider med familiestoff. Og ikke å forglemme: Elgjakta står i fokus om høsten.

– Det er mye elg i Drangedal, og elgjakta er så viktig for lokalsamfunnet at den må vi dekke grundig. Når jaktsesongen pågår har vi til og med et eget jaktbilag, samtidig som vi ukentlig bringer en fellingsrapport, så alle har oversikt over hvem som har klart å felle hva, forteller Myrvold Lindheim. Hun er ikke i tvil om at nærheten til og nærkontakten med leserne er alfa og omega for den superlokale avisen.

– Vi er så nær at responsen kommer direkte. Ikke minst får jeg mange tilbakemeldinger fra folk mens jeg er i butikken og handler. Det er også der jeg både får tips og plukker opp informasjon som kan gi oss gode saker, forteller Myrvold Lindheim.

Men selv om hun hevder at «alle leser oss», innrømmer hun at alle kanskje ikke nødvendigvis leser alt like nøye.

– Jeg traff en leser som litt flau fortalte at han i sommer, akkurat som normalt, hadde kjøpt oss i butikken. Det hadde han gjort også uka etter, og uka deretter igjen. Først da oppdaget han at vi hadde sommerferie, og at han hadde kjøpt tre eksemplarer av det siste nummeret før sommerferien, ler Myrvold Lindheim og tilføyer:

– Men det viser bare hvor mye vårt nærvær betyr her i kommunen.

Dagen blir ikke den samme

Det bekrefter også Olav Vermo i Drangedal Bokhandel. Han hevder at det er såpass mange som kjøper avisen at det blir litt huskestue dersom den ikke står på sin vante plass i stativet torsdag.

– Da blir vi nødt til å løpe opp til redaksjonen og hente noen ekstra aviser, sier Vermo idet Anders Vøllestad plukker opp et eksemplar. Men han innrømmer at det ikke er så ofte han kjøper Drangedalsposten.

– Faren min abonnerer på avisa, så jeg får lest den hos ham, forklarer Vøllestad.

Imens stikker tidligere banksjef Gunnar Berglind en liten tur innom redaksjonslokalene. Han er en av de drøyt 200 lokale aksjonærene i avisen, alle med små poster siden ingen har lov å eie mer enn 15 prosent av Drangedalsposten.

– Det var stor frustrasjon da Orkla Media overtok Drangedal Blad og bare et år seinere fusjonerte det inn i Kragerø Blad Vestmar. Ingen ville at en slik situasjon skal kunne oppstå igjen, forklarer Berglind eierbegrensningen med. Selv eier han bare én aksje, fordi han er mer opptatt av signaleffekten enn innflytelsen.

– Jeg er opptatt av det lokale, og syns det er viktig å være med på et lokalt tiltak som dette, sier Berglind der han står og snakker med Drangedalspostens altmuligkvinne, Inger Lehne Solheim Setten, ved skranken i redaksjonslokalet.

Gjennom murhusets vindu har den pensjonerte banksjefen utsikt til sin tidligere arbeidsplass rett over gata. Og med rådhus og jernbanestasjon bare hundre meter unna, i hver sin retning, har Drangedalsposten også geografisk inntatt en sentral posisjon i lokalsamfunnet.

Neste ukes toppsak?

Myrvold Lindheim forbereder det som kan bli neste ukes toppsak. Etter forslag fra Fremskrittspartiet, og med støtte fra Arbeiderpartiet og SV, har kommunen vedtatt å sløyfe eiendomsskatten. En høyning av vann- og avløpsavgiften skal kompensere inntektstapet av eiendomsskatten, men beregninger som Drangedalsposten har fått utført viser at dette kan slå veldig skjevt ut. For «vanlige» innbyggere vil vedtaket bety en kostnadsøkning på godt over tusenlappen.

– Dette kan bli pinlig for Ap og SV, sier Gunn etter at hun har ringt rådhuset for avtale med SVs varaordfører Tore Halvorsen. I telefonen presenterte hun seg for øvrig bare som Gunn. Å nevne Drangedalsposten var tydeligvis ikke nødvendig.

– Det vet alle likevel, ler Gunn mens hun får broddene under skoene på plass. Ute raser Tuva ufortrødent videre, og vannlaget som har lagt seg oppå isen skaper en beinbruddsvennlig hålke. Men heldigvis er det kort avstand til rådhuset, og vi kommer oss velberget dit. Innenfor husets fire vegger er det i stedet varaordfører Johansen som havner på glattisen.

– Har du sett på konsekvensene av vedtaket?, spør Myrvold Lindheim og legger tallene på bordet foran Halvorsen.

– Nei, dette var nytt for meg. De tallene som du presenterer er helt klart ikke i samsvar med det som ble lagt til grunn i budsjettforslaget. Hvis dine tall stemmer, må vi ta en ny runde på dette her, sier Halvorsen betenkt. Mens Myrvold Lindheim ute på gata igjen smiler fornøyd.

– Jeg visste at de ikke visste det, så dette kan bli en god sak!

Kritisk og korrekt

Men hvor gode er forholdene for kritisk journalistikk i en liten lokalavis?

– Det er ikke noe problem å skrive kritisk, selv i en så liten avis som vår, bedyrer Mjelland. Men hun tror det kanskje stiller enda større krav til journalistenes edruelighet enn i en større avis.

– Innimellom opplever man at større aviser lager noe kjapt-kjapt som ikke holder kravene til nøyaktighet. Det nytter ikke her. I en så superlokal avis som Drangedalsposten må absolutt alt sjekkes nøye og være korrekt. Vår eksistens bygger på et tillitsforhold med leserne og kildene, så det kan nok tenkes at vi sjekker i hjel noen saker som ville ha passert nåløyet andre steder, sier Mjelland.

Som alle seriøse aviser i dag, har også Drangedalsposten en daglig oppdatert nettavis. Der legger de ut saker som ikke kan vente til neste papirutgave, og der legger de ut små smakebiter av stoffet i papiravisen.

– Det er viktig at vi er til stede på nettet, men med de små ressursene vi har, er det ikke mulig med en storsatsing. Det er jo ikke å komme fra at vi er en veldig liten avis, konstaterer Mjelland.

Og Drangedalsposten er faktisk en av de minste av de 102 avisene i Landslaget for Lokalaviser (LLA). Men på LLAs årsmøte seinere i vår, er det i hvert fall ikke Drangedalsposten som får rollen som den minste. Avisa dropper nemlig årsmøtet, kan Mjelland og Myrvold Lindheim fortelle.

– Det er så mange konfirmasjoner den helga, så da er vi jo bare nødt til å prioritere.

Powered by Labrador CMS