Per Sandberg har vært stortingsrepresentant for Fremskrittspartiet siden 1997 og har vært en hyppig gjest i mediene siden.
Fordi mange journalister er «venstrevridde» mener Sandberg at han, som nestformann og profilert Frp-er, nok får svi litt mer enn mange andre politikere. Han hevder at han opp gjennom årene har registrert utallige presseoppslag med seg som inneholder enten faktiske feil eller søkte vinklinger som ikke står i samsvar med det han egentlig har uttalt. Eller kanskje aller helst: Begge deler.
– Som oftest bryr jeg meg ikke, og bare sjelden har jeg kontaktet redaksjonen og bedt om korrigering. Men selv om jeg har gjort dette kun i alvorlige tilfeller, har jeg erfart at det likevel er vanskelig å få rettet opp feil. Og bare to ganger har jeg opplevd å få en unnskyldning. I alle andre tilfeller har journalistene stått på sitt. Så tilsvarsretten står på langt nær så sterkt som pressen gjerne ønsker å gi inntrykk av, sier Sandberg.
Han opplyser at den ene gangen han fikk unnskyldning for øvrig var da Adresseavisen feilaktig hengte ham ut som fyllekjører da han mistet førerkortet, for fartsovertredelse, for et par år siden.
– Det er en så grov beskyldning at jeg krevde – og fikk – den dementert, forteller Sandberg. Som også i sommer har kommet i fokus på grunn av en «rus og trafikk»-uttalelse i Dagsavisen. Ifølge Sandberg var avisoppslaget så vinklet at hele innholdet ble så forvrengt at han endte med å skrive et leserinnlegg om dette.
– Hvis du føler at pressen vrir så på dine utsagn, hvorfor ber du ikke da om sitatsjekk?
– Nei, kan jo ikke gjøre det! Det ville jo være en heldagsjobb, utbryter Sandberg. Og presiserer at hans kritikk ikke er rettet mot kritisk presse som sådan.
– Nei da, vi skal ha en kritisk presse og journalistene må ikke bli for ydmyke! Men de må bli flinkere til å kvalitetssikre, der er norsk presse altfor slappe. Dessuten kunne jeg ønske meg mer objektivitet i det som formidles, sier Sandberg og tilføyer:
– Klassekampen er kanskje den avisa som står lengst unna Frp politisk. Likevel opplever jeg den som den klart mest sannferdige når det gjelder å gjengi oss. Klassekampen er en avis som er nærmest hundre prosent objektiv, noe som viser at det går an å være uenig med noen uten å miste sannferdigheten.
Burde vært eget fag
– Hvis selvkritikk er et fag på journalistutdanninga, har det åpenbart vært veldig dårlig frammøte blant studentene, sier Martin Ystenes.
Nå er selvkritikk riktignok ikke et eget fag ved norske journalistutdanninger, men ifølge mannen bak det mediekritiske nettstedet Sprøytvarsleren burde det kanskje ha vært det? I hvert fall er Ystenes, til daglig professor ved NTNU i Trondheim, lite imponert over norske mediers evne eller vilje til å utøve selvkritikk.
– Journalister er redd for å innrømme feil, og i mange redaksjoner sitter det veldig langt inne å korrigere og rette opp feil som er gjort. Det kan virke som om det i noen medier mangler en «sannhetsholdning» i redaksjonen. Og det er interessant, for når det gjelder andre samfunnsaktører, er pressen veldig rask til å forvente og kreve innrømmelser hvis feil er begått, sier Ystenes.
Han motsies ikke av Odd Isungset, som i sin posisjon som PFU-leder jevnlig må forholde seg til klagesaker mot det medier har publisert.
– Det er vel ingen som liker å innrømme feil, men jeg er forundret over at så mange pressefolk inntar en ekstrem forsvarsposisjon straks de blir kritisert.
– Jeg ser ofte saker hvor jeg tenker «du verden så steile de er, med et så dårlig forsvar for sin sak».
Mistror høyrestemmer
I likhet med Per Sandberg står også Jan Arild Snoen på høyresiden i norsk politikk. Snoen, som er forfatter og samfunnsdebattant med egen mediekritikkspalte i det liberalistiske tidsskriftet Minerva, syns det er betenkelig at pressen har en inngrodd mistro til stemmer fra høyresiden.
– Da er det en fare at de definerer all kritikk som politisk, og derfor ikke vurderer den faktabaserte kritikken. Jeg har ingen problemer med å forstå mekanismen i dette, men det er en utfordring for pressen å se forbi kjeftbruken og heller se det relevante i kritikken, sier Snoen.
Ifølge Snoen varierer måten mediene svarer på kritikk veldig fra redaksjon til redaksjon. Også han trekker fram Dagsavisen som en avis med stort forbedringspotensial på dette punktet.
– Jeg kritiserer ofte Dagsavisens utenriksavdeling, men har aldri fått svar, like lite som de viser noen vilje til å rette opp feil. Så på min liste er de den definitive verstingen, fastslår Snoen og fortsetter:
– Trolig unnlater de å svare på min kritikk fordi de oppfatter den som politisk, men selv om jeg har helt andre politiske oppfatninger enn den gjeldende i Dagsavisens redaksjon, så kritiserer jeg dem ikke for det de måtte mene. Bare for faktafeil og lemfeldig omgang med faktakilder.
Lukker døra
Også Ystenes mener det er stor forskjell på hvordan mediene reagerer på ekstern kritikk. Ifølge Ystenes tar mange riktignok imot kritikk fra Sprøytvarsleren (som i dag ligger på VGs bloggsider) og takker for å ha blitt gjort oppmerksom på feil og retter opp. Men det er også mange som lukker døra for kritikk.
– Vi trenger kritikk for å forbedre oss, og det forundrer meg at så mange aviser ikke har oppdaget dette, sier Ystenes og eksemplifiserer med Dagbladet.
– Mens VG takker for henvendelse og påpekning av feil, reagerer Dagbladet med arroganse og gir uttrykk for at kritikken har vært klart uønsket. Jeg tror forskjellen mellom disse to avisenes holdning til kritikk avspeiler graden av profesjonalitet i de to bedriftene.
Ystenes syns likevel at medier og journalister som tar kritikk som et personlig angrep på sin egen fagkunnskap er det verste og trekker fram Morgenbladet som sin versting.
– De vil ha en intellektuell profil, men skubber unna ting som blir for vanskelig for dem å forstå. Og hvis et vitenskapelig argument slår bein for et av deres politiske argument, er de gjerne raske med å avfeie kritikken med at «det vitenskapelige argumentet også er et politisk argument».
Markerer revir
Statsviter Silje T. Lindvig mener denne holdningen i deler av pressen handler mye om stolthet.
– Journalist er en ubeskyttet tittel, og med en uklar profesjonsplattform må journalistene befeste og markere sin posisjon kontinuerlig. Dette handler mye om å opprettholde egen yrkesstolthet. Hvis pressen har gått for langt, er de derfor ofte mer opptatt av å presisere enn å korrigere, sier Lindvig.
I sin hovedfagsoppgave «Fra formidler til forhandler» (2005) skrev hun om pressens rolle i det demokratiske styringssystemet, og i vår var hun ansvarlig for Skups undersøkelse av rasistiske holdninger blant journalister.
Ifølge denne undersøkelsen eksisterer det så mye grums på dette feltet i journalistrekkene at det ikke bare vakte oppsikt, mange journalister trakk også undersøkelsen i tvil.
– Undersøkelsen satte et kritisk søkelys på journalistenes holdninger. Derfor var jeg ikke overrasket over at innholdet i debatten handlet mer om metodikken som lå til grunn, enn funnene undersøkelsen avdekket. Likevel forundrer det meg litt at så lite skjedde etterpå. Ideelt sett burde debatten om mulige rasistiske holdninger blant journalister ha rullet videre. I stedet stilnet den helt, kommenterer Silje T. Lindvig. Og tilføyer:
– Det kan også være litt betegnende at av de mange henvendelsene fra pressefolk som jeg fikk, kom de aller fleste enten fra journalistmiljøer som representerer minoriteter eller grupperinger som er utsatt for rasisme. Fra den store «norske» gruppa hørtes svært lite.
Journalistens talerstol
På et mer generelt grunnlag mener Sven Egil Omdal, redaktør og mediekommentator i Aftenbladet Multimedia, at Lindvig ikke burde ha noen grunn til å være forundret. For mediene svarer i høyst begrenset grad på kritikk som kommer utenfra, hevder Omdal.
– Noen papir- og nettmedier kan riktignok publisere ekstern kritikk, men i svært liten grad blir kritikken besvart. Unntaket er helst når noen tunge aktører med makt kommer på banen, da svarer gjerne redaktøren på kritikken. Men «vanlige» folk må ikke regne med å få svar, sier Omdal.
Han mener mye av dette har med tradisjon å gjøre.
– Pressen har gjerne opplevd sin virksomhet som en monolog, der vi står på talerstolen og snakker, mens andre lytter. Derfor får mange papirjournalister sjokk når de skriver for nettet, og oppdager at så mange kommenterer – og kanskje også kritiserer – det de har skrevet. Men med flere journalister på nettet, vil denne talerstolforestillingen blant journalister forandre seg. Det blir vanskelig å forholde seg passiv til kritikk, når en sak kanskje resulterer i 200 innlegg, hvorav 50 kritiske som forlanger svar, mener Omdal.
Mangler gode svar
En av avisene som trykker Omdals ukentlige mediekommentar er Bergens Tidende. Der befinner også Norges eneste leserombud seg, Terje Angelshaug.
Han sier seg enig i Omdals beskrivelse av pressens manglende vilje til å svare på kritikk. En praksis han tror ikke bare skyldes stolthet, men vel så mye at mediene ikke har noe skikkelig svar å komme med.
– Ofte har man ikke noe godt forsvar for det man har gjort. Har man i tillegg vondt for å innrømme at man faktisk har gått på trynet, lar man være å gi et skikkelig svar og skjuler seg heller bak klisjeen om «journalistisk vurdering». Det er synd med denne frykten, for det hadde økt avisenes troverdighet og tillit dersom man ble flinkere til å innrømme feil, uttaler Angelshaug.
Beate Barth-Nossum, kommunikasjonsrådgiver i Geelmuyden. Kiese, påpeker at uviljen til å innrømme feil også kan slå veldig skjevt ut avhengig av hva slags personer som blir rammet.
– Våre kunder er helst sterke organisasjoner og samfunnsaktører med høye samfunnsposisjoner. De har som regel gode relasjoner til redaktører og journalister, og for pressen kan det være nyttig å bevare disse relasjonene. De har dermed nokså god kontroll over det som publiseres om dem. Da tror jeg behandlingen av personer «uten offentlig interesse» kan være langt verre. Siden man vet at disse personene neppe vil dukke opp i offentlighetens lys igjen, blir det enklere for pressen å bruke disse kynisk i et markedsspill, sier Nossum.
Forsømmer Vær Varsom-plakaten
Problemet stopper imidlertid ikke ved medienes dårlige evne til å takle og behandle kritikk. Flere av dem Journalisten har snakket med, mener dessuten at pressen i stor grad forsømmer § 1.4 i Vær Varsom-plakaten: «Det er pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle».
– Det er et åpenbart problem for troverdigheten at mediebedrifter ikke bare er lite villige til å kritisere seg selv, men også andre innenfor samme bransje. Denne delen av mediekritikk er nesten fraværende, og hvis det er en debatt, er den nesten alltid innenfor rammen av en sak hvor alle er enige, kommenterer Nossum. Med mangeårig fartstid som journalist og redaktør, peker hun på den sterke laugsfølelsen i pressen som en naturlig forklaring på medienes manglende mediekritikk.
– Man beskytter seg mot krefter utenfra og kvier seg for å kritisere hverandre.
Kanskje er det frykten for hevn som skremmer journalister fra å kritisere kolleger i konkurrerende bedrifter, undrer Terje Angelshaug.
– Dersom Aftenposten skriver kritisk om en PFU-blemme fra Dagbladet, så kan de jo forvente at Dagbladet gjør det samme, neste gang Aftenposten gjør noe kritikkverdig. Man passer nok på sine egne svin.
Urovekkende mangel
Silje T. Lindvig peker i sin hovedfagsoppgave også på lagfølelsen som en viktig årsak til at intern og gjensidig kritikk er mangelvare. Hun karakteriserer denne tendensen som urovekkende, samtidig som hun trekker fram «lille Norge» som en annen naturlig grunn til manglende kritikk av kolleger og bransje.
– Vi er et lite land med stor gjennomtrekk i redaksjonene. Vi vil helst ikke være uvenner med tidligere eller framtidige kolleger, sier Lindvig.
Hun mener også at det er betenkelig at den lille mediedebatten som forekommer i pressen gjerne hekter seg opp i de enkelte sakene, i stedet for det prinsipielle.
– Det går mye på kildebruk og kildevern. Men vel så viktig kan det være å se på den makta journalistene har til å sette premissene, gjennom de valgene, presiseringene og vinklingene de gjør. Hva leverer vi, og hvorfor gjør vi det? Dessverre virker det ikke som om noen evner å ta denne debatten, sier Lindvig. Som også har inntrykk av at pressen gjerne holder opp «samfunnsoppdraget» som et skjold de gjemmer seg bak, når kritikken kommer.
– Den fjerde statsmakt er viktig, men det ligger ikke særlig maktgransking i det å bruke helikoptre på kjendisjakt, sier hun med et ironisk smil.
Flere skudd på barrikadene
En avis som vel har begrensede ressurser til omfattende helikopterbruk er Bergensavisen. Som profilert nyhetsavis har den likevel flekket tenner flere ganger – og også fått noen PFU-slag på kjeften fra tid til annen.
Seinest i fjor ga BA-redaktør Olav Terje Bergo for øvrig klart uttrykk for sin misnøye med PFU, etter at en klage fra Barneombudet fikk medhold i utvalget. Klagen gjaldt en drapssak med barn som vitne.
– Også PFU må være åpen for kritikk, og når du i en sak som denne får kritikk av utvalget og Barneombudet, må du kunne etterlyse mer presisjon i klagen og kjennelsen enn tilfellet var her, understreker Bergo.
Han mener mediebransjen som profesjon er blitt flinkere til å takle kritikk de senere årene, men innrømmer at det er verre med enkeltmediene.
– Der havner vi ofte på barrikadene med flere skudd enn hva som kanskje er nødvendig, trolig som et resultat av at vi slåss for vårt eget omdømme og marked. Som redaktør vil du dessuten gjerne forsvare en journalist og prøver derfor å se det fra hans og avisens side. Det kan nok ligge en dynamikk der som gjør at mediene oppfattes som lite åpne for kritikk, medgir Bergo.
– Redaktørene er veldig opptatt av å beskytte sine journalister. Hvis de innrømmer at noe som ble publisert var feil, opplever de det som å blåse frispark i straffefeltet. Det kan få så store konsekvenser, både for laget og spilleren, at de helst vil unngå det, kommenterer Martin Ystenes.
Pressens tåkelegging et paradoks
Det er ikke bare når det gjelder konkret kritikk at pressen blir beskyldt for manglende åpenhet, det gjelder også når noen vil kikke pressen i kortene. Og øvrigheten har god grunn til å klage, påstår Odd Isungset.
– Det er jo et paradoks at når vi får søkelyset rettet mot oss, så gjør vi akkurat det samme som vi beskylder andre for. Vi tåkelegger og lukker dørene som best det går, ved å vise til kildevern, forretningshemmeligheter og så videre. Så vi er ikke mer åpne enn noen andre, og vår lukkethet er en interessant problemstilling det kan være verdt å se nærmere på, sier Isungset mens Terje Angelshaug innrømmer at det kan være forskjell på teori og praksis.
– I min tid som nyhetsredaktør i BT fikk jeg en telefon fra BA med et spørsmål jeg bare besvarte med «ingen kommentar». Da lo kona mi rått!
Møter oss selv i døra
Også Sven Egil Omdal mener at pressen er altfor lite åpen. Hans erfaring er at journalister og redaktører både er veldig hårsåre når andre kikker dem i kortene og veldig lukket om sine egne prosesser.
– Et konkret eksempel kan være angsten mot å offentliggjøre søkere til redaktør- og andre sjefsstillinger i mediene. Hemmeligholdelsen forsvares med at mediebedriftene er private selskaper, som derfor ikke omfattes av loven om offentlig innsyn, sier Omdal og fortsetter:
– Men som «den fjerde statsmakt» er vi ikke private på samme måte som de fleste andre private selskaper, og i mediekåringer av maktmennesker i lokalsamfunn, havner gjerne redaktører blant makttoppene. En redaktørstilling må derfor betraktes som en slags halvoffisiell stilling, hvor han eller hun spiller en rolle i hvordan det demokratiske systemet fungerer. Prinsipielt er det derfor ikke tvil om at vi stiller svakt når vi argumenterer for hemmelighold om våre interne prosesser. Vi møter oss selv i døra!
Redaksjonsmøter for folket
Pressens prinsipielle holdning til åpenhet i de «store» sakene er viktig, men også den hverdagslige åpenheten i den redaksjonelle prosessen står i fokus. Mange etterlyser mer informasjon om den redaksjonelle prosessen, og ikke minst i hva som skjuler seg bak de «redaksjonelle vurderinger» pressen stadig forklarer og forsvarer sine handlinger med.
Både Aftenpostens redaktør Hans Erik Matre og mange andre har stilt seg åpne til å invitere leserne mer inn i den journalistiske prosessen, men åpne redaksjonsmøter er det få som tror på.
– Åpne redaksjonsmøter kan bare finne sted i redaksjoner som skriver helt ufarlige ting. Derimot har jeg stor tro på at åpne evalueringsmøter vil være mulig. Riktignok vil innrømmelser av kjempetabber som kan føre til PFU-klager neppe bli uttalt på slike møter, men mye av tankegangen bak en sak vil komme tydeligere fram. Dessuten tror jeg at redaktørblogger, hvor man i større grad gjør rede for interne prosesser, vil bli mer vanlig i tida framover, mener Omdal.
Beate Barth-Nossum tror dette kan være veldig fornuftig.
– For mange ville det bestemt være interessant å få følge bedre med på hvordan redaksjonene jobber, og dersom mediene skal få økt tillit, er det avgjørende at de tør å løfte litt på lokket, uttaler Nossum.
Mens Martin Ystenes, uten å være direkte uenig, likevel er litt mer skeptisk:
– At man må være åpen for å oppnå tillit er noe alle har skjønt, etter at mediene har presset på og mast om dette. Derfor er det nokså paradoksalt at de eneste som synes å ikke ha tatt dette innover seg er mediene. Men jeg tviler litt på hvor mye åpenhet vil ha å si for pressen i praksis. Journalister havner jo nesten på bånn når folk blir spurt hvilke yrkesgrupper som har deres tillit – og likevel selger mediene stadig mye!
