Eivind Senneset mener fotografenes eget engasjement blir det viktigste for utførelsen av yrket i fremtiden

I spalten Morgenrutinen stiller Journalisten de samme spørsmålene til en rekke personer som er tett på mediebransjen.

Eivind Senneset er frilansfotograf.

Les alle morgenrutinene her

– Kaffe eller te?

– Kaffe, stort sett. Jeg drikker te til frokost, men spiser kun frokost i helgene.

– Hva har du på nattbordet? 

– Kaffekopp, kaffekanne og Kindle. Akkurat nå leser jeg «The Stars Are Legion» av Kameron Hurley. Dessuten tre julehefter fra 2006 og et litt teit skjerf med innebygget nakkestøtte som teoretisk sett skal gjøre det mulig å sove i midtsetet på fly, men som jeg aldri har prøvd. Jeg vet ikke hvorfor dette ligger på nattbordet. Jeg bruker det ikke i sengen.

– Hvilke medier må du innom før morgenmøtet?

– Jeg er en møteskeptiker og siterer ofte den amerikanske økonomen Thomas Sowell: «People who enjoy meetings should never be in charge of anything.» Sånn sett er det jo flaks at jeg er frilanser og kan leve en noenlunde møtefri tilværelse. Når det er sagt liker jeg å i hvert fall ha vært innom nettavisene til VG, DN og BT før jeg møter verden. Så sveiper jeg innom noen andre store norske aviser pluss The Guardian i løpet av dagen.

– Hvilken overskrift skulle du ønske du så på trykk i dag?

– «Teknologiutveksling med våre nye venner fra det ytre rom sikrer menneskehetens fremtid».

– Hvor leter du etter gode saker?

– Jeg er ikke blant dem som aktivt leter etter saker til enhver tid, men ideer dukker typisk opp når jeg allerede er ute på en reportasjejobb. Kommer man seg først ut fra kontoret, møter man jo raskt mennesker som har litt andre historier og perspektiver enn seg selv. Sånn sett er nok både reportasjejobbing og skrivebordsjournalistikk selvforsterkende praksiser i hver sin retning.

– Om du kunne velge hvem som helst: Hvem har du mest lyst til å portrettere og hvorfor?

– Akkurat her og nå må det bli Anton Shkaplerov, Scott Tingle eller Norishige Kanai. Jeg skulle selvsagt sett en kvinne på denne listen, men i skrivende stund er det ingen kvinnelige astronauter ombord på Den internasjonale romstasjonen.

– Hvilket spørsmål er det viktigste for en fotograf?

– «Hvorfor?» er et helt utmerket spørsmål og like relevant for fotograferende som for skrivende journalister. All form for skråsikkerhet – ikke minst vår egen – kan med fordel møtes med sunn skepsis. ­Ellers er jo «kan jeg komme på frokostbesøk?» et bra spørsmål. Hvis tidlige frister gjør det vanskelige å møte folk andre steder enn på kontoret, må man ikke glemme at folk flest har et liv også før de går på jobb.

– Hva er ditt viktigste verktøy i jobben?

– Gardintrapp. Jeg er vertikalt utfordret.

– Når sist så du journalistikk som inspirerte deg og hva var det?

– Nå har jeg forsåvidt bitt meg merke i både nyere og mer inspirerende ting, men jeg tror ikke jeg har hatt en sterkere opplevelse siden jeg leste artikkelen «The Uninhabitable Earth» av David Wallace-Wells i New York Magazine i fjor sommer. Saken handler om verstefalls-scenariene knyttet til klimaendringer i nær fremtid. Den føltes som ganske relevant langlesning der jeg satt stuck på et tog på grensen mellom Bulgaria og Romania midt i en mellomeuropeisk hetebølge med drøyt 45 grader i kupeen.

– Hva irriterer deg aller mest med norske medier?

– Titler basert på verbet «å hylle». Medie-eierskap basert på utbyttekåthet seiler opp på en irriterende andreplass.

– Hva blir viktig for utførelsen av fotografyrket framover? 

– Vårt eget engasjement. Hvis fotografiet i fremtiden fortsatt oppleves som viktig og relevant vil det ikke være som en følge av et krav fra leserne eller en satsing fra lederne, men fordi vi fotografer har fortsatt å bevise at dette faktisk er tilfelle.

– Hva er mediebransjens største utfordring akkurat nå?

– Å finne en bærekraftig forretningsmodell som ikke involverer å selge sjelen. Eller ræven.

– Hvilket bilde/video fikk deg sist til å stoppe opp?

– Jeg var sekretær for videojuryen under årets bilde-kåringen, men rakk å stikke hodet innenfor døren til fotojuryen akkurat da de skulle kåre den gjeveste prisen. Første gang jeg så Katinka Hustad sitt Greenlandia-bilde var nettopp da juryen kåret dette til årets bilde i 2017. Det var et veldig fint øyeblikk. Ellers er jeg en romfartsromantiker og tilbragte lange timer med bildene fra Falcon Heavy-oppskytingen i begynnelsen av februar. Nå tenker jeg ikke på bildene av mannekengen i sportsbil, men de fra selve oppskytingen fra Kennedy Space Center i Florida. Disse bildene minnet meg om noen av de mest episke fotografiene fra Apollo- og romferge-programmene, så jeg føler vi omsider kan tillate oss litt optimisme på romfartens vegne igjen – selv om det skjer i kommersiell regi.

– Hva er det lengste du har klart å være uten mobilen?

– Jeg synes det er litt patetisk med mennesker som blir ridd av angst bare de har vært adskilt fra mobilen i to timer. For mitt vedkommende inntreffer ikke angsten før etter tre timer.

– Når logger du av for kvelden?

– Jeg forsøker å bytte ut telefonen med Kindle-en når jeg legger meg, men jeg lykkes litt for sjelden.