Donald Trumps skattepolitikk er bygget på David Cay Johnstons forfatterskap, men med en ond tvist mener forfatteren selv. Presidenten selv forstår ikke skattesystemet, mener Johnston. Foto: Martin Huseby Jensen

Journalistnestor David Cay Johnston mener journalister må slutte å bare sitere den offisielle versjonen

TROMSØ (Journalisten): Selv jakter han alltid den uoffisielle. Det har skapt bry for Donald Trump mang en gang.

Publisert Sist oppdatert

Denne artikkelen er over seks år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.

Mange artikler er stått på trykk siden David Cay Johnston som 17-åring leverte sin første i en liten ukeavis i California. Siden har han jobbet i store redaksjoner som Los Angeles Times og New York Times.

Vi møter ham i baren på konferansehotellet til Svarte Natta i Tromsø for å snakke om Donald J. Trump. President Trump. Johnston er den journalisten som har dekket Trump lengst og som fortsatt lever. Det høres mer dramatisk ut enn det er. Visst er det nok frustrerende å dekke milliardæren, men livsfarlig er det neppe.

David Cay Johnston har Pulitzer-pris i beltet. Han har avdekket flere store saker; som at politiet i Los Angeles provoserte fram demonstrasjoner. Det er likevel Trump vi kommer tilbake til. I mars ble Johnston kjent over det mest av verden da han lekket deler av ligningen til presidenten. Trump slik vi etter hvert er blitt vant med.

Johnston utelukker ikke at det er Trump som selv lekket dokumentet. Han hadde lekket før. Journalisten svarte presidenten med samme tone.

Skulle skrive bok om kasinodrift

Historien de to mellom strekker seg 30 år tilbake. Johnston hadde sagt opp jobben i Los Angeles Times i frustrasjon over redaktører han opplevde som feige. Som hadde for tette bånd til makta. Som spilte golf med politisjefen i Los Angeles. Han begynte i Philadelphia Inquirer. På dette tidspunktet opptar fremveksten av kasinodrift i USA ham. Johnston reiser til Atlantic City med mål om å skrive en bok om industrien. På dette tidspunktet er det ni kasinoer i byen, to av disse var Trumps.

Johnston blir fortalt av Trumps konkurrenter at milliardæren ikke kunne noe om kasinodrift. Derimot var han dyktig på å hente ut penger av bedriften.

Jeg var der to, tre dager. Da jeg intervjuet ham for første gang, hadde jeg tatt med fire spørsmål jeg ville stille. De handlet blant annet om terningspill og de inneholdt falske påstander. Jeg hadde øvd grundig på disse fire spørsmålene. De var en test av Trump. Etter å ha fått spørsmålene brukte Donald de falske påstandene i sine svar …, Johnston nipper til vinglasset og slår ut med hendene. – Fire ganger gjorde han dette. Etter en time forlot jeg ham og var sikker på at hele ham var falsk.

Johnston sammenligner Trump med P.T. Barnum, humbugens far. Han valgte ikke å bruke svarene med de falske påstandene. De var en test av Trump for å forstå ham bedre. Å sette dem på trykk ville ødelagt kildeforholdet.

Som journalist er han opptatt av å finne den uoffisielle versjonen. Johnston har ingen universitetsgrad, men han har studert nok til minst to mastergrader. Han er ansett for å være en av de fremste ekspertene på økonomi og skattespørsmål. Å akseptere den offisielle versjonen fra myndighetene eller store institusjoner, private og offentlige, er ikke et alternativ for ham.

Johnston er tydelig irritert over journalister som gjengir den offentlige versjonen. Da Trump kjempet i retten for å unngå konkurs på begynnelsen av 1990-tallet hadde advokatene hans sørget for at ordet konkurs ikke ble brukt. Mediene fulgte etter.

– Alle publiserte Trumps bull shit! Slår Johnston fast.

Konkurs eller ikke konkurs

Han forteller at partene i retten stoppet opp midt i forhandlingene og forsvant på bakrommet. Da de kom tilbake forklarer Trumps advokat sier i retten at om alle partene ikke blir enige om avtalen som lå på bordet denne dagen, vil det ende i noe som var vanskelig å kontrollere. Ordet konkurs brukes aldri.

Neste dag har Philadelphia Inquirer en tittel på forsiden som slår fast at Trump var en dag fra konkurs. Johnston har byline på artikkelen. På vei til rettslokalet neste dag kommer en annen journalist og spør når artikkelen skal dementeres. For advokatene hadde sagt at den ikke var riktig.

– Jeg konfronterte Trumps advokat med spørsmål om hva som var feil. Jeg fikk til svar at de ikke ville fremstilt saken på en slik måte med de ordene vi brukte, men fikk til svar at det ikke var noen feil i artikkelen.

Johnston sukker. Vi har pratet en god stund. En frustrasjon dukker opp igjen og igjen.

– Mange journalister siterer nøyaktig det de blir fortalt. De forstår ikke rettssystemet og kan ikke lovene. Eller de kan ikke lese et regnskap utover topp og bunnlinje. De evner ikke å se hva som ligger bak.

Da boken «The making of Donald Trump» ble gitt ut, ble Johnston kontaktet av journalister fra 11 forskjellige land for intervjuer. De tre store tv-nettverkene kontaktet ham aldri mens statsfinansierte PBS redigerte bort alle referanser til Trump.

– Hvordan feilet amerikanske medier i å dekke Trump? Det bør undersøkes, sier han og sukker.

Gammelt eller ei

Mens Johnston arbeidet i New York Times forteller han til en av sine redaktører at de burde grave I Trumps forhold til en narkotikasmugler. Milliardæren har skrevet en appell på vegne av mannen til retten. Alt er tilgjengelig i offentlige dokumenter. Johnston mener at her skurrer det. Ved å skrive dette brevet risikerer Trump kasinolisensene sine. Hvorfor gjør han det? Journalisten mener det ikke henger på greip. Er Trump med å finansiere narkotikahandel?

– Dette skjer i siste halvdel av 80-tallet. Redaktøren avfeier saken med at det er så lenge siden, derfor skriver vi ikke om denne saken. Neste søndag har New York Times på sin forside hva Hillary Clinton gjorde på 70-tallet i Arkansas …, Johnston rister på hodet før han fortsetter: - New York Times feilet leserne under valget. Det vil de ikke anerkjenne. Jeg har tilbud mine dokumenter om Donald Trump til alle som spør. Men ingen brukte dem. Jeg får flere henvendelser fra BBC enn amerikanske medier. Alle journalistene som har intervjuet meg i etterkant av bokutgivelsen er spørsmålene til de utenlandske journalistene, kanskje særlig de fra Nederland og Tyskland, langt bedre og skarpere enn spørsmålene fra de amerikanske. Noen har fortalt at de ikke har lest boken, men at de har hørt at den er et angrep på Donald Trump.

Johnston blir stille et sjeldent øyeblikk. I alt sitter han på 30.000 dokumenter. Alle er digitalisert og lett tilgjengelig. Han kjempet mange kamper med redaktørene i New York Times. Noen seiere og noen tapte. Men vingene hans ble aldri klippet. Det skjedde først da bøkene ble gitt ut. For selv om det Johnston skrev i bøkene ofte også blitt funnet riktig til å trykkes i avisen, fikk han ikke lov til å skrive bøker og samtidig være journalist i avisene. Da forlot han den grå damen.

– Jeg vil ha friheten til å gjøre det jeg for faen vil gjøre, sier han og smiler.

Rettferdig og forsiktig

Mediene utsettes for sterkere kritikk og tydeligere hat blant folk nå enn før. Eller, det er mer synlig nå enn det var tidligere. Derfor er det viktig at journalistene holder tungen rett i munnen. Vi må være forsiktig med språket, forteller han og viser til Daily Mails tap mot Melania Trump. I stedet for å skrive at hun var prostituert, kunne de skrevet at hun som ung ble ofte observert med eldre, rike menn.

– Skriv mer forsvarlig, men sørg for at det er sannferdig. Og husk å behandle dem du intervjuer rettferdig. Selv om du ikke liker dem. Jeg har brukt mye energi på å skrive rettferdig om folk jeg ikke tåler. Målet burde være at alle du skriver om sier at jeg skulle ønske at de ikke trykket saken, men det som står er ikke usant, og jeg ble behandlet rettferdig.

Powered by Labrador CMS