Drapstruet vil leve åpent i Bergen

Etter ett år i FN-beskyttet eksil utenfor Bergen bryter det drapstruede iranske ekteparet tausheten. De orker ikke lenger leve i skjul. De vil ta ordene tilbake, være journalister.

Published   Updated

I juni i fjor ble forfatteren og journalisten Ali Reza Payam Sistanis (38) navn kjent gjennom internasjonale medier, da han og redaktøren Sayeed Mirhassan Mahdawi i den afghanske ukeavisa Aftab (Landets Røst) ble fengslet, anklaget for blasfemi. Årsaken var at avisa hadde tatt til orde for sekularisering av samfunnet, for et skille mellom moské og stat. Mullaene tok det ikke nådig opp. Avisa ble stengt og den såkalte fatwa-avdelingen ved landets høyesterett utstedte dødsdommer – mot de to journalistene.

– Jeg fikk vite at han skulle henrettes neste dag. Det var forferdelig. Jeg satt der med vår sønn og kunne ikke gjøre noe. Men heldigvis fikk vi hjelp av venner og mange internasjonale organisasjoner. Det reddet livet hans, forteller kona Masoomeh Atashfaraz (30).

Massivt press

Masoomeh er også journalist. Hun og Ali jobbet i mange år i en regional radio i hjemlandet Iran før sensur og forfølgelse gjorde at de flyktet. De dro over grensa til Afghanistan der de kjente både språk, politikk og kultur, og kunne fortsette å arbeide som journalister. Men etter bare få månedes virksomhet i Kabul, ble Ali arrestert.

Det var et massivt press fra en lokal støttegruppe av internasjonale journalister, Den internasjonale journalistføderasjonen, Human Rights Watch, Reportere uten grenser, flere nasjonale journalistlag og ikke minst FN, som truet med å stoppe all bistand til Afghanistan, som gjorde at journalist og redaktør ble løslatt etter ordre fra president Hamid Karzai.

Men så ble det stille om dem.

Direkte språk

Ett år seinere treffer vi Ali, Masoomeh og sønnen Hamoon (4) i Bergen. Her har familien levd i skjul under FNs beskyttelse siden de forlot Kabul, tre måneder etter løslatelsen. Da kunne ikke FN garantere deres sikkerhet lenger og overtalte en motvillig Ali til å dra.

Seinere denne dagen skal de fortelle sin historie på vestlandsjournalistenes konferanse – Hauststormen. Vi tenker på fatwaen og spør om vi kan ta bilder. Det er helt greit. De orker ikke gjemme seg lenger, de vil trosse risikoen. De er klare for å bryte tausheten og ta ordene tilbake.

– Litt, svarer Ali med et unnskyldende smil når vi spør om han snakker norsk. Masaoomeh er kommet lenger og bruker de ordene hun har lært kreativt. Ved hjelp av omformuleringer og helt enkle setninger holder vi en samtale i gang. Og uten distraherende detaljer og nyanser framstår budskapet nakent og brutalt:

– Men det er fortsatt farlig for dere å leve åpent?

– Ja, det er 100 prosent farlig, oversetter Masoomeh for Ali.

Deprimert

Hun forklarer at det første året i Norge har vært vanskelig. De har følt seg isolert og særlig Ali har vært deprimert og hatt problemer med å være uvirksom, å være fratatt språket. Våpenet sitt. Han føler mullaene har vunnet.

– Både FN og venner ville vi skulle bo på hemmelig sted og være veldig forsiktige. Men Ali kan ikke bare gå hjemme. Etter ett år i skjul må han jobbe og skrive igjen, sier Masoomeh.

De stiller seg opp, ranke og faste i blikket. Med Bergen – byen der de håper å finne arbeid og venner i journalistmiljøet – i bakgrunnen.

Vendepunkt

Det var FN som bestemte at de skulle til Norge. Men de var kjent med det politiske systemet på forhånd og Ali framhever det som et forbilde for iranske intellektuelle. De er også vant til kaldt vintervær hjemmefra.

– Men vi synes nok tre uker sommer var litt kort, ler Masoomeh.

Tilbake på konferansehotellet venter tolken Siamak Shooaie. Sammen forbereder de møtet med journalister fra hele Vestlandet.

For deltakerne er dette ett av mange punkter i et tettpakket program. Noen lar seg friste til en ekstra pratepause. De har allerede fått høre hvordan man skal lykkes som frilanser, diskutert lokalavisjournalistikk, og fått vite at journalister som tør mene noe her hjemme må tåle både æreskjelling og kalde skuldre.

Men for Ali og Masoomeh, som risikerer selve livet for journalistikken, er dette et etterlengtet vendepunkt. Heldigvis viser de aller fleste dem både interesse og varme.

– Ali hadde ordet i sin makt og mot til å bruke det. Nå er det opp til oss å ta imot Ali og Masoomeh og hjelpe dem til å bygge seg opp igjen som journalister og mennesker, formaner Astri Thunold fra NRK. Hun er en av få kolleger som har visst om og hatt kontakt med ekteparet mens de levde i skjul.

Tilbake

Ali takker for støtten fra enkeltpersoner og for invitasjonen fra norske kolleger.

– Jeg trodde verden hadde glemt meg. I dag er jeg glad fordi vi har begynt å bryte isolasjonen, selv om jeg vet det er farlig. Forfattere og journalister i 3. verden har ingen annen utvei. Vi har ansvaret for å kjempe for frihet og demokrati, sier han.

Målet for Ali og Masoomeh på kort sikt er å lære seg skikkelig norsk, og på lengre sikt å kunne arbeide som journalister. Som en del av norskopplæringen har Masoomeh fått praksis i NRK Hordaland. Ali håper på kontakt med BT eller en annen norsk avis som har bruk for hans kunnskaper om det som foregår i regionen han kommer fra. Men en gang i framtida skal han vende tilbake til Afghanistan, det er han sikker på.

– Vårt arbeid er der nede. Jeg vil heller leve farlig enn stille og fredelig i Norge. Livet må ha en mening .