Samtiden nummer 1/2011.
Samtiden nummer 1/2011.

Her er «blodhundene»

«Vi blir gisler i vårt eget hjem, dagene blir angstfylte og nettene søvnløse,» skriver Ahmed Fawad Ashraf. Her svarer journalistene på tiltale.

Published   Updated

I ett mer enn tjue sider langt essay i Samtiden skildrer NRK-journalist Ahmed Fawad Ashraf hvordan han opplevde medienes dekning gjennom de tre ukene som gikk fra hans søster ble bortført til hun ble funnet død.

Klassekampen omtalte i går Ashrafs kritikk under tittelen «Beleiret av blodhunder», uten å navngi reporterne som blir kritisert i essayet.

Under tittelen «Da Faiza forsvant» forteller han hvordan navngitte journalister forsøkte å komme i kontakt med ham og familien gjennom den vanskelige perioden. Sms-ene tikket inn, journalistene banket på vinduer og dører og utenfor huset sto bilene på tomgang.

Det er fredag 5. februar og to døgn siden Faiza ble bortført. Ashraf er tilbake fra avbrutt NRK-oppdrag i Pakistan og sitter i avhør hos politiet. I teksten forteller han at journalistene ringer under hele avhøret og beskriver etterforskningslederen som fornøyd med oppmerksomheten, og at han er mer opptatt av å snakke med journalistene enn Ashraf.

Les også: Kristina Nilsens blogg: «Beleiret av sine egne»

På døra

Rundt to timer senere blir Ashraf kjørt til familiens hjem på Høvik utenfor Oslo.

«Jeg har så vidt rukket å komme inn døren og gi søsknene mine en klem før det banker på. VG eller Dagbladet vil inn. De utsendte er Tor-Erling Thømt Ruud fra VG og Eiliv Frich Flydal fra Dagbladet. Det er VGs mann som er mest aggressiv.»

Thømt Ruud sier til Journalisten at det ikke var ham, og forklarer at han gikk før Ashraf kom hjem.

Dagbladets Eiliv Frich Flydal bekrefter at han og fotograf Henning Lillegård var til stede utenfor familiens hus den første dagen mediene var der, slik Ashraf beskriver i sin artikkel.

– På dette tidspunktet var Faizas forsvinning en kidnappingssak. Jeg ringte på døren én gang for å rette en henvendelse. Da ingen åpnet holdt vi oss et stykke unna, av respekt for familien, sier Flydal og bekrefter at Thømt Ruud ikke var der før han legger til: – En kidnappings- og drapssak er krevende for de pårørende. Det er helt i orden at man vil ha en debatt rundt det, selv om jeg mener vi ikke gjorde noe galt ved å være til stede den kvelden.

Ashraf skriver videre at i løpet av denne kvelden kontaktes han av minst 15 reportere, og minst et halvt dusin av disse var ansatt i VG. Dette avviste Bernt Olufsen i Dagsrevyen tirsdag kveld.

Snakke ut

«VGs reporter Nilas Johnsen kom med sitt første tilbud parallelt med at hans kollega banket på. I en sms skrev han at jeg «bare måtte ta kontakt hvis jeg ville si noe til ham, de hadde plass i VGs søndagsbilag.»

Nilas Johnsen er blant de som skal delta i debatten på Litteraturhuset fredag. Han mener at Presse-Norge kan ta mye lærdom av å lese det Ashraf skriver. Johnsen sier det er beklagelig at pressens framferd midt i familiens private tragedie ble den belastningen som Ashraf forteller om i Samtiden.

Johnsen tror at kontakten opp mot familien den første helgen var stor fordi man i redaksjonene ofte opplever at familier involvert i kidnappingssaker, slik saken var kjent som da, ønsker å si noe.

– Så da var nok det samlede trykket fra pressen, og fra VG og VG Nett, utvilsomt for stort fra familien.

TV 2

Samme kvelden kommer det også SMSer fra to av TV 2s mest profilerte krimreportere Kadafi Zaman og Jens Christian Nørve.

Zaman gir Ashraf og hans familie sin varmeste støtte i en sms, mens Nørve forteller at TV 2 vil prioritere saken denne helgen, og dersom det er noe TV 2 kan gjøre for ham er det bare å ta kontakt.

Ashraf skriver senere i essayet at søndag får saken om bortføringen en ny vending.

«Toppsaken er langt verre enn jeg har forestilt meg. Den er et karakterdrap av Faiza. Pendelen har svingt helt til andre siden fra fredag kveld, da Kadafi Zaman ber om at Gud er med oss og sender meg og familien de varmeste hilsener. Nå sier han at «etter det TV 2 erfarer» eller det «TV 2 kjenner til» lever Faiza et turbulent liv, hun har ustabil økonomi og flere uoppgjorte økonomiske forhold.»

Kadafi Zaman sier til Journalisten at han ikke ønsker å kommentere den aktuelle saken nå, da han skal delta i debatten om dekningen på Litteraturhuset på fredag, og viser heller til nyhetsredaktør Jan Ove Årsæther.

Skjevt

Nørve forteller at politiet ved flere anledninger fortalte under hånden at de ikke var sikre på om det faktisk var en kidnapping eller om hun hadde forsvunnet frivillig. Og at politiet derfor etterforsket begge sporene. – Da var det naturlig at vi også fulgte dette sporet, sier Nørve som ønsker debatten rundt dekningen velkommen.Nørve forteller at selve tekstmeldingen ble sendt for å gi familien et tilbud om muligheten til å ytre sin mening om det som skjedde. Han forteller at han skjønte det ikke var interessant, siden det ikke kom noe svar, og derfor lot det være med det. – Jeg forstår at det må ha vært veldig belastende å stå midt oppe i det slik familien gjorde.

Tolkninger

Litt over ei uke etter at Faiza blir bortført avviser kriminalsjef Nina Bjørlo at familien står bak bortføringen. Samtidig informerer hun utenriksstasjonen til norsk politi.

«Den informasjonen tolker Nettavisens journalist Kjetil Mæland slik: «(…) Ashraf har blitt etterlyst internasjonalt gjennom Interpol, og politiet har tatt kontakt med Iver Stensrud som er norsk sambandsmann til pakistansk politi. Dermed utelukker ikke politiet at Ashrafs egen familie kan ha bortført jenta til Pakistan.»

Venner

VG Netts Marianne Vikås får sterk kritikk fra Ashraf for det han kaller inhabilitet. Ashraf karakteriserer de to som omgangsvenner i essayet i Samtiden.

«Inhabiliteten til VG-journalist Marianne Vikås ble ignorert, slik at hun kunne bruke vennskap for å få kilder i tale.»

Ashraf forteller Vikås var den første som tok kontakt med ham, og skrev artikler om bortføringen gjennom de tre ukene, selv om de to studerte journalistikk sammen i Brisbane, Australia.

«Vi er omgangsvenner. Sommeren 2009 ferierte vi sammen med felles venner i Spania, og i desember samme år ble jeg investert hjem til henne på fest.»

Marianne Vikås i VG beklager dersom Ashraf føler seg sviket av henne, men understreker at hun ikke kjenner seg igjen i mye av de han skriver. I artikkelen omtaler han henne som en omgangsvenn fra studietiden i Australia. Den gang gikk han et trinn over henne på skolen i Brisbane og de hadde ifølge Vikås ingen sosial omgang verken på skolen eller privat. Selv kan hun kun erindre en fest de var sammen sosialt, og så var det ferieturen i Spania, hvor ei felles venninne inviterte alle sine venner til å komme. Vikås var der selv i omtrent seks dager, noen av disse overlappet Ashrafs besøk. I alt, forteller hun, var de rundt tjue mennesker til forskjellige tider og som kom fra forskjellige kretser.

Hun sier at det ikke stemmer at han var invitert i bursdagen hennes. Det var, forteller hun, ett lukket lag med venninner. Da det senere ble snakk om å dra videre ut ble det sendt ut smser til et større antall mennesker som gjestene hadde tilknytning til, med spørsmål om de skulle ut. Ashraf kom ifølge Vikås aldri.

– Jeg gjorde mine overordnede umiddelbart kjent med at vi kjente til hverandre. Og jeg måtte tenke over om jeg var inhabil i denne saken, eller om jeg kunne dekke den. Etter min mening omgikk vi hverandre så sjelden at jeg var habil. At vi er omgangsvenner kjenner jeg meg ikke igjen i, jeg ser på ham som en perifert bekjent, sier hun.

Viktig

«På et eller annet tidspunkt i løpet av tre uker begynte dekningen å gå på autopilot, og han (Nilas Johnsen) og de andre reporterne glemmer at oppslagene er alt annet enn skånsomme mot Faiza.» Ashraf forteller om en mail Johnsen har sendt hvor han tilbyr familien å få plass til å ytre minneord, og vektlegger samtidig at «VG har vært mer tilbakeholdne under etterforskningen med å omtale deres datter og søsters privatliv,» «Det viser at journalistene åpenbart ikke er klar over hva de skriver, og hva det gjør med pårørende.

Johnsen på sin side understreker at han ikke har skrevet noen av artiklene som Ashraf reagerer på i Samtiden, og at han synes det er helt greit å bli navngitt i artikkelen. Nilas Johnsen var blant journalistene som sendte Ashraf sms de første dagene, men understreker at henvendelser til familien senere gikk gjennom advokat Harald Stabell. Johnsen som holdt kontakten med advokaten fikk ikke beskjed om at kontakten ble oppfattet som belastende.

Profesjonell privat

VG-journalisten tror at det at Ashraf selv er journalist førte til at kontakten ble sterkere fordi de andre journalistene overvurderte at han kunne trå inn i rollen som talsperson for familien, samtidig som han var tydelig en sørgende pårørende.

– Det er mange ting vi kan lære av denne saken. Vi burde vært flinkere til å oppfatte stillheten som et tegn fra familien at de ikke ønsket kontakt, selv om det aldri var slik at de sa de ikke ville ha kontakt med pressen. Og vi burde vært mer varsomme i bruken av lekkasjer fra avhørene som omhandlet offerets privatliv. Ikke bare av hensyn til familien, men også av offeret fordi hun ikke var i stand til å svare.

Johnsen legger til at 42 artikler om Faizas forsvinning i VG handlet bare to om ting i hennes privatliv som tydet på at hun hadde rømt på egen hånd

– Disse var basert på utsagn fra venner i avhør. Alle de resterende handlet om kidnappingen, og til sist om drapet.

Tor-Erling Thømt Ruud mener VG-kollega Nilas Johnsen har rett i at journalistene tenkte at Ashraf som journalist kunne vært pressetalsmann for familien.

Han mener at artikkelen er veldig verdifull i forhold til fremtidig diskusjon om medienes håndtering i slike saker.

– Jeg synes det han skriver gir oss et godt innblikk i hvordan det er å være pårørende i en sak. Nærmest er det et unikt innblikk, for jeg har ikke lest noe tilsvarende. Og det er nyttig å lese det. Vi mener at vi jobbet i tråd med god presseskikk hele veien og ikke gjorde noen etiske overtramp, men det er alltid rom for å snakke om hvordan vi dekker sakene. Det gjør vi hver dag i VG.