Vin­ger i Vin­du­et

– Da du kom til Vin­du­et i 2008, var det fra en re­dak­tør­stil­ling i ute­livs­ma­ga­si­net Natt & Dag. Spran­get fra en lur­ve­te gratisblekke til et høy­ver­dig lit­te­rært tids­skrift sy­nes vel­dig stort. Hvor­dan opp­lev­de du over­gan­gen, møt­te du mye skep­sis?

– Over­gan­gen gikk helt per­fekt. Da jeg ble til­budt job­ben i Vin­du­et var det jo på grunn­lag av ting jeg had­de gjort tid­li­ge­re, så jeg føl­te ald­ri noe press. Bare at jeg had­de fått en spen­nen­de jobb med man­ge mu­lig­he­ter. Og bort­sett fra Ben­dik Wold, som i Klas­se­kam­pen døm­te meg nord og ned, mer­ket jeg hel­ler in­gen sær­lig skep­sis i det lit­te­ræ­re mil­jø­et. Kan jo være at noen tenk­te sitt, men de sa det i hvert fall ald­ri til meg.

Samtidig var det litt som å «kom­me hjem», si­den min far, Ter­je Jo­hans­sen, var for­fat­ter og ga ut sine bø­ker på Gyl­den­dal. Det gjor­de det litt eks­tra mor­somt.

– Noe av det før­s­te du gjor­de i Vin­du­et var å re­de­sig­ne tids­skrif­tet og ut­vi­de sjan­ger­bred­den be­trak­te­lig. Ikke minst har mu­sikk fått mye plass i da­gens Vin­du­et. In­gen mot­stand fra eie­ren på det­te punk­tet?

– Gyl­den­dal stil­ler få krav ut­over det at kva­li­te­ten skal være høy og inn­hol­det vik­tig. For meg som mu­sikk­jour­na­list var det na­tur­lig å trek­ke inn mu­sikk og and­re kul­tur­for­mer i Vin­du­et, og jeg kan ikke skjøn­ne at det skal være så re­vo­lu­sjo­ne­ren­de. Når and­re kan skri­ve mye om fot­ball, må vel vi kun­ne skri­ve en del om mu­sikk?

– Et­ter bare ett år i re­dak­tør­sto­len fikk du opp­le­ve at Vin­du­et i 2009 først ble kå­ret til årets bes­te nor­ske tids­skrift og der­et­ter bes­te nor­dis­ke?

– Moro. Og, syns jeg, for­tjent. Vin­du­et har hatt en tem­pe­ra­tur, og un­der om­leg­gin­gen gjor­de vi noen ma­ga­sin­lig­nen­de grep – med eks­em­pel­vis fas­te spal­ter og et mer vi­su­elt preg – i håp om at våre grun­di­ge teks­ter slik kun­ne nå nye le­ser­grup­per uten­for aka­de­mia. Det har vi også klart, men jeg inn­ser at det kan bli van­ske­lig å nå sær­lig man­ge fle­re enn de 3500 som kjø­per oss i dag.

– Du har sagt at Vin­du­et i dag be­fin­ner seg et sted i gren­se­lan­det mel­lom skjønn­lit­te­ra­tur, tids­skrift og ma­ga­sin. Kan du si noe mer om skil­let mel­lom de to sist­nevn­te?

– Det som skil­ler et tids­skrift som Vin­du­et fra mer jour­na­lis­tis­ke ma­ga­si­ner kan være at mens jour­na­lis­ter re­sear­cher og fin­ner ut ting som de skri­ver om, er Vin­du­ets bi­drags­yte­re hel­ler eks­per­ter som for­tel­ler le­ser­ne om noe de kan.

– Du tren­ger ikke kjø­pe Vin­du­et, men hva med and­re tids­skrift og ma­ga­si­ner? Er du en iv­rig kjø­per?

– Ja, jeg er en stor­for­bru­ker av beg­ge de­ler, og fø­ler inn­imel­lom at jeg bru­ker hele døg­net på dem. Men jeg får på langt nær lest alle, så et av de fas­te krangletemaene hjem­me er alle pa­pir­bun­ke­ne mine. Og det blir ikke bed­re av at jeg har det på sam­me måte med bø­ker og pla­ter. Jeg kjø­per mye mer enn jeg får hørt el­ler lest, og lei­er til og med et la­ger hvor jeg kan opp­be­va­re det jeg ikke får plass til hjem­me. Det er noe ma­nisk over det hele. Et syk­doms­tegn.

– Men pla­te­ne kan du jo unn­skyl­de deg med at du fort­satt job­ber med mu­sikk. Du er fast an­mel­der i Da­gens Næ­rings­liv og DJ på Blå i Oslo?

– Ja, og det stor­tri­ves jeg med. Jeg an­mel­der så pass få tit­ler at det er van­ske­lig å gå lei, og den må­ned­li­ge se­an­sen på Blå er mest som en hob­by å reg­ne. I det sis­te har vi også star­tet med kon­sep­tet Blad­fyk på Oslo-klub­ben Last Train, hvor vi blan­der små fore­drag, in­ter­vju­er, live­kon­ser­ter og DJing med blad­le­sing på lør­dags­et­ter­mid­da­ger. Spen­nen­de!

– Apro­pos pla­te­an­mel­del­ser: I din tid som mu­sikk­re­dak­tør i Natt & Dag ble en pla­te av Anne Gre­te Preuss an­meldt med den knap­pe setninga «Hold kjeft, dritt­kjer­ring!». Du har ofte fått «æren» for den, men det var ikke deg?

– Nei, det var Ha­rald Gren­ne, men jeg god­kjen­te den. Og for­sva­rer an­mel­del­sen den dag i dag. Du må jo hus­ke at det var på et tids­punkt hvor Preuss var mye i me­dia og gjer­ne ut­tal­te seg pom­pøst. Jeg be­trak­ter der­for ikke an­mel­del­sen som et over­grep mot, men hel­ler som et apro­pos til, en ar­tist.

– Tror du noe slikt kun­ne ha stått i da­gens Vin­du­et?

– Tja, hvor­for ikke? Kan­skje eks­em­pel­vis med Karl Ove Knausgård? Det kun­ne jo pas­se godt, som et apro­pos til ef­fek­ten av or­det.