Brennpunkt: Byen som kunne ofres. (Skjermdump fra NRK/Fenris Film)
Brennpunkt: Byen som kunne ofres. (Skjermdump fra NRK/Fenris Film)

På villspor om Srebrenica

(KOMMENTAR): Brennpunkt svikter helt grunnleggende premisser for journalistisk metode.

Published   Updated

“De to dokumentarene ’Byen som kunne ofres’ og ’Sporene fra Sarajevo’ … er et resultat av et omfattende journalistisk graveprosjekt,” skrev NRK selv i en artikkel der programmene ble presentert.

NRK hevder at programmene er resultat av fire års journalistisk arbeid, og et internasjonalt samarbeid mellom bosniske, britiske, amerikanske og norske journalister.

Da er det synd at programmene som er vist på norsk TV, ikke minst det første av de to, svikter på helt grunnleggende premisser for journalistisk metode:

Veldokumenterte fakta blir fullstendig ignorert, og lett tilgjengelig ekspertise hentes ikke inn for å kommentere programmets dramatiske konklusjoner som reviderer den historiske oppfatning av Srebrenica-massakren. Det er lite flatterende selskap Brennpunkt-redaksjonen, NRK og regissør Ola Flyum er kommet i.

Ansvar

Blant konklusjonene som avslutter “Byen som kunne ofres”, er påstanden fra amerikaneren John R. Schindler, tidligere analytiker ved National Security Agencys (NSAs) Balkan-desk, som sier:

“I løpet av 24–48 timer fra Srebrenicas fall 11. juli henrettet den bosnisk-serbiske hæren 2.000 muslimske menn, de fleste ubevæpnede krigsfanger. Deretter ytterligere 5.000. For serberne var dette mer som en vanlig militær operasjon.”

Programmet konkluderer videre at “Izetbegovic fikk det som han ville” og “Alija Izetbegovic bærer ansvaret for det som skjedde i Srebrenica.”

Uttalelsen til Schindler faller mens man ser en militær kolonne av væpnede menn på mars gjennom skog og fjell. Man kan lett få inntrykk av at det var væpnede menn på flukt som ble drept, og at det var dette som var “mer som en vanlig militær operasjon”.

Ikke i kamp

Aage Borchgrevink i Helsingforskomiteen rykket raskt ut mot dokumentaren.

I et svarinnlegg i Aftenposten 3. mai viser redaktør Vibeke Haug og regissør Ola Flyum, i et forsøk på å tilbakevise anklagene fra Borchgrevink, at de ikke vet hva Srebrenica-massakren var. Haug/Flyum vil forsvare sin amerikanske ekspert og skriver:

“Schindler sier at 2000 ble henrettet først, men at de øvrige 5.500 ble drept i de påfølgende dagene enten i regulære kamper i skogene rundt Srebrenica eller som krigsfanger. Ingen har benektet at også dette er serbiske krigsforbrytelser.”

Men det er her Flyum og Haug viser at de ikke vet hva saken dreier seg om. Srebrenica-massakren handler ikke om folk som ble drept i kamp. Å drepe motstanderens soldater i kamp under krig, er ikke en krigsforbrytelse. Det er lov, selv om det er jævlig. Det er det som er krig. FNs krigsforbryterdomstol for det tidligere Jugoslavia (ICTY) er helt klar på at forbrytelsen i Srebrenica ikke handlet om soldater som ble drept i kamp, men om systematiske drap og massehenrettelser av sivile og avvæpnede krigsfanger som hadde overgitt seg.

Å likvidere 8.000 ubevæpnede krigsfanger og sivile er en stor krigsforbrytelse. Fordi det skjedde i kombinasjon med at resten av folkegruppen ble fordrevet fra stedet, har både ICTY og Den internasjonale domstolen i Haag (ICJ) konkludert med at Srebrenica-massakren var folkemord.

Underslag

ICJ har også konkludert at den bosnisk-serbiske hærledelsen hadde dette som sin intensjon, mens ICTY, som bare forholder seg til enkeltpersoners ansvar, har dømt bosnisk-serbiske offiserer for deres forbrytelser i Srebrenica, inkludert medvirkning til folkemord.

Alt dette er stikk i strid med konklusjonene til NRK Brennpunkt og regissør Flyum i produksjonsselskapet Fenris Film.

Det er greit. Han har lov til å mene noe annet, gjerne utfordre vedtatte sannheter. Men han kan ikke late som om dette ikke finnes. ICTYs og ICJs omfattende dommer er lette å finne på domstolenes hjemmesider (se for eksempel dommen i første instans i den største Srebrenica-saken, Popovic et al, 10. juni 2010, http://www.icty.org/x/cases/popovic/tjug/en/100610judgement.pdf og http://www.icj-cij.org/docket/files/91/13685.pdf).

Og om Brennpunkt-redaksjonen ikke orker å forholde seg til dommene i sin helhet, så kan vi i det minste vente at de forholder seg til ICTYs  “Judgement summary” på 15 sider. Når Flyum/NRK vil snu opp ned på dommer som er avsagt etter at de tiltalte har hatt de beste muligheter til å forsvare seg, så holder det ikke å komme med løst funderte anklager. Særlig ikke hvis man har holdt på med stoffet i fire år.

Flyum/NRKs film har heller ingen kommentarer til de dramatiske konklusjonene fra lett tilgjengelige norske eller internasjonalt anerkjente eksperter. For eksempel professor Svein Mønnesland ved Universitetet i Oslo, professor Sabrina Ramet ved NTNU i Trondheim eller de etter hvert flere godt skolerte Balkan-ekspertene ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI) i Oslo. Hvorfor ikke?

Frikjent

“Byen som kunne ofres” bruker mye tid på den lokale, bosnisk-muslimske helten fra Srebrenica, Naser Oric, og kommer med harde anklager mot ham og hans nærmeste medarbeidere. Bare helt kort nevner programmet at han faktisk var tiltalt ved ICTY, og i første omgang ble dømt til to års fengsel, deretter fullstendig frikjent.

Dommen i Oric-saken var et fullstendig nederlag for aktoratet som etter rettens syn ikke hadde klart å bevise noe om Orics skyld for alvorlige overgrep.

Filmen bruker mye tid på å skildre en enkelt sak, angrepet på landsbyen Kravica 7. januar 1993. Av en eller annen grunn nevner NRK Brennpunkt/Flyum ikke de første angrepene på bosniske muslimer i samme område allerede i april 1992, omtalt i Oric-dommens punkt 623. Der påpekes det at lokale bosniske serbere fra Kravica hadde deltatt i dette angrepet sammen med bosnisk-serbiske regulære styrker.

Ikke en eneste gang nevnes ICTYs konklusjoner om Kravica, til tross for at den skriftlige dommen mot Oric i første rettsinstans, et dokument på 309 sider, nevner Kravica 88 ganger. Også forklaringen til et av filmens vitner, serbiske Ratko Nicolic, er utførlig referert, sammen med mange andre.

På en rekke punkter sier dommerne at det ikke er ført bevis fra aktoratet for at de bosniske muslimene alene sto for ødeleggelsene. Aktoratet klarte heller ikke å navngi dem som hadde begått drap, og langt mindre at disse ukjente handlet på Naser Orics ordre. Hvorfor overser filmen dette? Hvorfor presenterer den i stedet en lettvint serbisk historie om Orics forbrytelser og later som om dette er nye og oppsiktsvekkende avsløringer? Spesielt når påstandene er gamle, velkjente og altså ikke lot seg dokumentere?

Det finnes for mange eksempler på at historieframstillingen i filmen ikke holder. La meg bare nevne et par: Filmen hevder at forhandlingene om en fredsløsning på hangarskipet Invincible skjedde “parallelt” med kampene om Srebrenica våren 1993. Men Invincible-forhandlingene skjedde på høsten 1993. Hvor er parallellen?

Strategisk plan

Det blir også påstått at angrepet på Srebrenica 6. juli 1995 ble iverksatt etter at bosniske regjeringsstyrker hadde angrepet landsbyen Visnijca 26. juni. “For serberne ble dette en marsjordre,” sier kommentaren.

Så ICTY tar altså feil når dommere i sak etter sak om Srebrenica har pekt helt andre steder. At den serbiske planen om å ta hele Øst-Bosnia var klar fra før krigen begynte våren 1992, og at det strategiske direktivet om å innlede sluttoperasjonene ble gitt av Radovan Karadzic 7. mars 1995:

“Skap en uutholdelig situasjon av total usikkerhet, uten håp om videre overlevelse eller liv for Srebrenicas og Zepas innbyggere, gjennom godt uttenkte kampoperasjoner.”

 Filmen blander en guffen suppe av to helt forskjellige forhold. Det ene den er opptatt av, er hvordan den bosniske regjeringen i Sarajevo opptrådte. Filmen prøver, blant annet med hjelp av troverdige vitner, å vise at bosniske myndigheter med Alija Izetbegovic i spissen, også var åpne for å dele territorier etnisk, for eksempel ved å bytte Srebrenica mot Vogosca og to andre forsteder ved Sarajevo. Dette er en viktig og interessant historie, men fortsatt uavklart. De bosniske journalistene yter modige og viktige bidrag gjennom vitnene de har klart å få til å stå fram.

Men dette kokes i filmen sammen med ansvaret for massedrapet på rundt 8.000 bosnisk-muslimske gutter og menn. I tillegg lar filmen serbiske ekstremisters syn på Srebrenica-massakren, at den nesten bare var et militært oppgjør, stå uimotsagt i en forvirrende ramme: “For serberne var dette mer som en vanlig militær operasjon,” som amerikaneren Schindler eller filmens kommentator sier.

Dette er historisk revisjonisme, for ikke å bruke sterkere ord. Gravde de serbiske lederne opp alle de tusener av lik med gravemaskiner, lastet dem på lastebiler og kjørte dem andre steder for så å grave dem ned igjen, fordi de hadde drept motstandere i en vanlig militær operasjon? Selvsagt ikke. De forsøkte å skjule sporene etter forbrytelsen.

Det er antakeligvis bare i Norge at grunnleggende mangel på kunnskap om temaet bedømmes som “gravejournalistikk” og belønnes med visning i statskanalens mest prestisjetunge program. Pinlig.

(Kjell Arild Nilsen er utenriksjournalist i NTB, der han dekket krigene på Balkan. Han har skrevet boka “Milosevic i krig og i Haag”.)