VARME: - Jeg er ikke særlig populær under nettdebatter om innvandring. Denne gangen møtte jeg plutselig ikke bare en vegg av hat, men en bølge av varme, sier Dagblad-kommentator Marte Michelet. FOTO: BIRGIT DANNENBERG
VARME: - Jeg er ikke særlig populær under nettdebatter om innvandring. Denne gangen møtte jeg plutselig ikke bare en vegg av hat, men en bølge av varme, sier Dagblad-kommentator Marte Michelet. FOTO: BIRGIT DANNENBERG

Frykter at Norge blir en rasistisk pøl

Mar­te Mi­che­let fikk støt­te fra 17.500 på Face­book da hun sab­let ned næ­rings­livs­top­pen Jens Ull­tveit-Moe og Broch­mann-ut­val­gets innvandringsrapport.

Published   Updated

Jeg har to ho­ved­an­lig­gen­der. Jeg vil gjø­re alt jeg kan for å mot­vir­ke at Nor­ge blir en ra­sis­tisk pøl. Og så hå­per jeg at den nor­ske vel­ferds­mo­del­len ikke blir ned­mon­tert.

– Du sat­te en so­lid dags­or­den med kom­men­ta­ren «Her­et­ter er det per­son­lig» i Dag­bla­det 30. mai. Der rø­pet du at du skal føde «en innvandrerunge», sam­ti­dig som du ad­var­te mot det «syke, inn­vand­rer­fi­endt­li­ge kli­ma­et». Hvor­for ble du så sint?

– Det har vel byg­get seg opp. Jeg har skre­vet om innvandringsrelaterte ting i snart fem år i Dag­bla­det og sett hvor­dan det har gått fra vondt til ver­re. Al­min­ne­lig, ra­sis­tisk tenk­ning har kom­met len­ger og len­ger inn i dagliglivene våre. I dag er det ak­sep­ta­belt å si ting om inn­vand­re­re som vil­le vært helt ute­luk­ket for fem år si­den. Det be­rø­rer meg eks­tra sterkt for­di sam­boe­ren min, svensk-iran­ske Ali Es­ba­ti, og svi­ger­fa­mi­li­en min er i mottakerenden av be­skyld­nin­ge­ne. Som sam­funns­bor­ger har jeg en øken­de frust­ra­sjon over noe som grad­vis er i ferd med å gå tapt: En grunn­leg­gen­de so­li­da­risk, em­pa­tisk hold­ning, som har vært vel­dig vik­tig i de skan­di­na­vis­ke lan­de­ne. Det har vært en ut­pre­get norsk ver­di å prø­ve å for­stå hvor folk kom­mer fra, hva vi kan gjø­re for å hjel­pe dem og hvor­dan vi kan leve sam­men.

– Du tok til mot­mæ­le mot Jens Ull­tveit-Moes reg­ne­styk­ke, der alle ikke-vest­li­ge som kom­mer til Nor­ge ut­gjør et «net­to­tap» for na­sjo­nen. Opp­fat­ter du at det po­li­tis­ke fler­tal­let og by­rå­kra­ti­et ten­ker i sam­me ba­ner?

– Det er to ve­sent­li­ge ut­vik­lings­trekk nå. For det før­s­te det som skjer i so­si­al­de­mo­kra­ti­et og i det stats­bæ­ren­de by­rå­kra­ti­et, som len­ge har holdt skan­sen mot ide­en om inn­vand­rer­regn­skap. Det­te er før­s­te gang en re­gje­ring, uan­sett far­ge, har satt ned et ut­valg for å se på hva inn­vand­re­re kos­ter Nor­ge. Inn­vand­rer­regn­skap har vært et helt mar­gi­nalt krav, knyt­tet til det yt­ter­lig­gå­en­de rasistmiljøet. For det and­re er jeg be­kym­ret over den mo­ral­ske, kon­ser­va­ti­ve høy­re­si­den i Nor­ge. Den har tid­li­ge­re hatt sterkt be­hov for å hol­de en skan­se mot ra­sis­me og frem­med­frykt, men sklir nå mer og mer i ret­ning Frp. Høy­re­si­den, in­klu­dert Høy­re og NHO, had­de ty­de­lig­vis ikke noe be­hov for å ar­res­te­re Ull­tveit-Moe.

 

– Du stemp­let ham som «En jæv­la mil­li­ar­dær». Tok du i for hardt?

– Nei, ær­lig talt, det sy­nes jeg blir vel prip­pent. Jeg sier ikke at Jens Ull­tveit-Moe er en jæ­vel, men i opp­gitt, over­ført be­tyd­ning at han er en jæv­la mil­li­ar­dær. Det står jeg hund­re pro­sent for. Jeg har ikke noe pro­blem med å på­pe­ke hvor mye han tje­ner, en dust som stemp­ler hund­re­tu­sen­vis av men­nes­ker i Nor­ge som ulønn­som­me byr­der.

– Men det stem­mer vel ikke at ditt og Alis barn, født i Nor­ge, vil kom­me i ka­te­go­ri­en inn­vand­rer?

– Det er ab­surd å opp­fat­te det helt bok­sta­ve­lig, at mitt barn blir en inn­vand­rer. Det ve­sent­li­ge er ikke sta­tis­tisk ka­te­go­ri, men hvil­ket sam­funn hun vil bli tatt imot av. Og med en innvandrerpappa får hun selv­sagt and­re for­ut­set­nin­ger enn kritt­hvi­te barn. Samtidig re­gist­re­rer jeg, med en viss hum­ring, at man­ge av de som van­lig­vis er opp­tatt av å blå­se opp an­tal­let inn­vand­re­re og mus­li­mer i Nor­ge nå har kjem­pe­be­hov for å på­pe­ke at «Nei, ditt barn skal ikke reg­nes med».

– Men er det ikke li­ke­vel drøy kost – også med tan­ke på bar­nets fram­tid – å ut­ba­su­ne­re at du skal føde en innvandrerunge?

– Jeg har tenkt mas­se på det. Det er der jeg har vur­dert å ang­re. Jeg er ikke kom­met til at jeg har noe å ang­re på ennå. Men det er selv­føl­ge­lig en ri­si­ko­sport å blan­de inn en som er ufødt – jeg har jo ikke noen ga­ran­ti for hvor­dan det kom­mer til å gå – og som ikke har noen sjan­se til å be­stem­me om hun vil bli om­talt i avi­sa. Men jeg reg­ner med at hun vil for­stå meg.

 

– Hvor­dan opp­lev­de du selv alle re­ak­sjo­ne­ne, med 260 kom­men­ta­rer un­der ar­tik­ke­len på Db.no og 17.500 «Li­ker» på Face­book?

– Det var kjem­pe­gøy, men litt uven­tet. Jeg had­de skre­vet man­ge ut­kast til en tra­di­sjo­nell kom­men­tar om Broch­mann-ut­val­get. Men så fikk jeg ikke sove, gra­vi­de har jo søvn­pro­ble­mer. Der­for ham­ret jeg ned kom­men­ta­ren litt utpå nat­ta, fort og gæli. Det plei­er jeg ikke å gjø­re. Så det er man­ge ting som er an­ner­le­des med den­ne kom­men­ta­ren. Jeg for­står ikke helt hvor­for den slo an så vel­dig, men det er kan­skje for­di jeg var såpass sin­na i en de­batt som pre­ges av ta­fatt re­spons på all het­sen mot inn­vand­re­re.

– Fort og gæli, sier du. Ble det mer mo­ral og mind­re jour­na­li­stikk enn det bur­de?

– Jeg er helt uenig i at det bare var en emo­sjo­nell ut­gy­tel­se. Men det had­de vært «too much» hvis jeg all­tid skrev sli­ke kom­men­ta­rer. Det per­son­li­ge er ab­so­lutt til ste­de i norsk kom­men­tar­jour­na­lis­tikk, men selv har jeg ald­ri skre­vet per­son­lig før. Nå had­de jeg be­hov for å vise at det­te hand­let om en del av li­vet mitt. I alle and­re kom­men­ta­rer jeg har skre­vet om inn­vand­ring og in­te­gre­rings­po­li­tikk har jeg les­set på med tall og fak­ta. Jeg er hel­ler ikke redd for å kri­ti­se­re folk jeg er uenig med, men prø­ver all­tid å ta opp sak­li­ge mot­ar­gu­men­ter. Jeg er uenig i at jeg ikke gjor­de det i det­te til­fel­let. Det var et sak­lig eks­em­pel å trek­ke fram mine svi­ger­for­eld­re, og i bun­nen av alt jeg skrev i kom­men­ta­ren lig­ger det man­ge ting som er re­le­vant for de­bat­ten.

– Hva sier du til dem som be­skyl­der den nor­ske venst­re­si­den for all­tid å ta par­ti for un­der­do­gen, nær­mest ukri­tisk?

– Jeg støt­ter all­tid un­der­do­gen, så len­ge den ikke er gal el­ler har ra­bies. Det hand­ler ikke bare om po­li­tisk grunn­syn, men også om et ide­al for kom­men­ta­tor­stan­den. Pres­sens grunn­leg­gen­de opp­ga­ve er å være makt­kri­tisk og på par­ti med den som ut­set­tes for over­grep. Kom­men­ta­ria­tet bør et­ter min me­ning være de frem­ste eks­po­nen­te­ne for det­te.