Einar Olsen, 75 år og tilkallingsvikar i NTB.
Einar Olsen, 75 år og tilkallingsvikar i NTB.

Oslos eldste tilkallingsvikar

En drøy time etter at Einar Olsen begynner sin vakt i NTB en søvnig, sommerlig fredag ettermiddag, snus alt på hodet. Det er den 22. juli.

Published   Updated

Bomben ved regjeringskvartalet har gått av, og vinduene i VG-huset (hvor også NTB holder til) blir blåst ut. Brannalarmen går og alle rømmer NTB-lokalene.

– Gjaldt ikke pensjonister

Det vil si, nesten alle. For de to NTB-veteranene Kjell Arild Nilsen og Einar Olsen ignorerer alarmen. De fortsetter å jobbe. Nilsen, som er på uriks, holder byråets mange utenlandske kontakter oppdatert, mens Olsen sender ut NTBs første meldinger om terrorhandlingen og jobber for å få visshet om skjebnen til Jens Stoltenberg, som han tror befinner seg i regjeringsbygget. Men det gjorde Stoltenberg som kjent ikke, og straks Olsen får bekreftet at statsministeren er i sikkerhet, sender han en IL-melding om dette til alle landets redaksjoner.

– Da det smalt gikk jeg ut på terrassen for å se hva som hadde hendt. Jeg skjønte straks sammenhengen, og var så sikker på at brannalarmen som gikk var falsk, at det ikke var brann i VG-huset. Jeg så derfor ingen grunn til å gå ut, og det var jo bra at Kjell Arild og jeg ble, for alle som forlot lokalene ble nektet av politiet å komme inn igjen. Det kom riktignok en politimann innom lokalene mens Kjell Arild og jeg satt og jobbet og ville ha oss ut, men jeg sa at påbudet ikke gjaldt pensjonister, og det godtok han. Men da de andre i NTB fikk komme inn igjen etter 45 minutter for å hente sine ting, sa Pål Bjerketvedt “Einar, her må alle ut!”, og da fulgte jeg sjefredaktørens ordre.

Tilkallingsvikar

 – Men egentlig burde du vel ikke vært der i det hele tatt, men heller hjemme i Drøbak. Du er tross alt 75 år og forlengst pensjonist. Likevel fortsetter du som tilkallingsvikar på din gamle arbeidsplass. En vareopptelling for 2011 viser 113 NTB-saker med byline Einar Olsen, per 1. desember?

– Jeg begynte å jobbe i avis rett etter gymnaset, og jobben har vært min eneste hobby. Uten hobby er det å bli pensjonist et helvete,  og tilkallingsvaktene er et lyspunkt i en pensjonert pressemanns liv. Derfor vil jeg fortsette så lenge jeg kan gjøre jobben, og den første måneden etter 22. juli ble det mye bruk for meg. Men i høst er det blitt lite, og jeg sier bare ja til vakter når NTB har prøvd alle andre på lista. Jeg vil jo ikke stå i veien for de unge, som det er veldig artig å jobbe sammen med. De er så greie og ordentlige, og når arbeidsmiljøet i NTB i tillegg er usedvanlig godt, så er det alltid moro å komme på jobb.

Satt fengslet

 – NTB har vært din arbeidsplass helt siden slutten av 1980-tallet. Du kom dit etter det som må ha vært ditt livs mørkeste kapittel, da du som toppsjef i A-pressen – for nøyaktig 25 år siden – ble fengslet i 40 dager, mistenkt for grovt underslag mot din arbeidsgiver. Det ble lagt ned påstand om fire års fengsel, men da rettssaken kom opp endte det med frifinnelse på alle viktige punkter. Alt du fikk var en bot på 5000 kroner, for “en bagatellmessig overtredelse av regnskapsloven”. Hvilke tanker gjør du deg når du tenker tilbake på den situasjonen?

– Å sitte fengslet var ille, men det aller verste var da jeg ventet på rettergangen. I to år hadde aviser politiet som kilde, mens jeg selv hadde munnkurv. Jeg regnet hele tida med å bli frikjent, men det var en voldsom belastning å bli utsatt for det jeg opplevde som et ensidig kjør gjennom flere måneder. Det er også et tankekors at det var langt mindre interesse da jeg ble frikjent, slik at jeg i lange tider etterpå møtte folk som trodde at jeg faktisk var blitt dømt.

Kritiserer journalistikken

– Jeg lærte mye både om politiet og pressen den gangen, og jeg har ingen problemer med å kjenne meg igjen i den situasjonen som “ofrene” i den aktuelle NRK-serien “Overeksponert” beskriver. Bare at det er enda verre i dag. Både ensrettingen i pressen og mediedrevet er større nå enn da jeg ble utsatt for det.

– Jeg ser også klare tendenser, framfor alt i Dagbladet og VG, til at dagens journalistikk i for stor grad preges av en villet konklusjon. Man vet hvilket svar man vil ha, så leter man etter det som kan bekrefte svaret man ønsker. Og finner man det likevel ikke, så dropper man å skrive det. Det er like gærent i begge aviser, men VG gjør det på en litt mer elegant måte.

 – Det høres ikke ut som du er udelt begeistret for utviklingen i vår bransje?

– Da jeg begynte i pressen, var det som vikar i NTB, redaktør i Universitas og redaktør for AUF-bladet “Fritt slag”. Samtidig. Det måtte gå ut over noe, og det ble studiene i statsvitenskap. Det har jeg mange ganger angret på, for slik medieutviklingen har vært har jeg mer enn en gang ønsket at jeg var i et annet yrke.

Vi-et har blitt jeg-et

– Jeg var selv aktivt med i utredninger om pressestøtte og andre mediepolitiske temaer, og to av nøkkelordene i vårt arbeid var en variert og differensiert presse. Det målet har vi ikke nådd, og i dag opplever jeg pressen som mer ensrettet enn noen gang siden 1945. Jeg ønsker ikke partipressen tilbake, men i det minste visste man den gangen at når den ene halvparten mente en ting, så mente den andre halvparten det motsatte. Nå mener alle det samme, og mye av det har med etableringen av mediekonsern å gjøre. Før hadde aviser formålsparagrafer, i dag er det bare bånnlinja og utbytte som teller.

– Jeg er også skeptisk til hvordan journalistenes oppfatning av seg selv har endret seg. Det store “vi” som journalister var del av, har måttet vike for et “jeg”, hvor journalister profileres mer som artister. Det tjener ikke journalistikken på. Men, hehe, jeg innser at akkurat dette vel bare er gammelmannspreik.

Ikke bitter

 – Litt tilbake til hendelsene for 25 år siden. Mens du ventet på dommen, ble båndene dine til A-pressen kuttet. Du ble avløst som toppsjef og vist døra. Etter at du ble frikjent, uttalte du at du ikke var bitter. Kan vi virkelig tro på det?

– Jeg ønsket i hvert fall ikke å framstå som bitter. Mens jeg satt fengslet skrev jeg dagbøker, og etter frikjennelsen fikk jeg tilbud fra flere forlag om å skrive “min historie”. Jeg vurderte det seriøst, men landet på at det ville bli feil. Det ville bare bli å pine seg ekstra, i stedet for å komme seg videre i livet.

Og redningen her var NTB. Mens A-pressen ikke ville ha med meg å gjøre, kom NTB med en fantastisk håndsrekning. Først fikk jeg vakter mens jeg ventet på rettssaken, og like etter frikjennelsen tilbød sjefredaktør Hans Erik Matre meg stillingen som fotosjef. Den jobben var fjernt fra det jeg hadde gjort i A-pressen, men Matre ga meg tillit. Av alle de jeg har jobbet med er Matre den jeg setter aller høyest og har mest respekt for, som pressemann og person.

 – Noen år seinere sto du veldig sentralt da NTB skilte ut foto og alle redaksjonelle tilleggsprodukter – altså alt unntatt iriks, uriks og sport – i et eget selskap, NTB Pluss. Men da det nye selskapet i 1998 ble en realitet så var det uten deg som toppsjef?

– Under hele prosessen hadde jeg nok tenkt meg selv som leder for det nye selskapet, men da prosessen nærmet seg slutten tok daværende sjefredaktør i NTB, Thor Viksveen, meg under fire øyne og lurte på om jeg, som 62-åring, ikke var for gammel. Burde vi ikke ha inn yngre krefter? Min første reaksjon var stor forbauselse, men etter å ha tenkt over det et døgn, innså jeg at han hadde helt rett. Og jeg ble hele tida behandlet veldig godt, Viksveen lot meg selv finne en oppgave i NTB som jeg måtte mene passet meg.

Tilbake på gulvet

 – Og det du da valgte, etter flere tiår som sjef og administrator, var å gå ned på gulvet igjen. Som vanlig skrivende journalist?

– Ja, det føltes som det mest naturlige. Jeg fikk tilbud om en litt uklar konsulent- eller rådgiverrolle i NTB, men det fristet ikke. Og jeg tror flere ledere kunne ha godt av å vende tilbake til “gølvet”. For meg var det dessuten en spennende utfordring å vise at jeg kunne fungere som journalist, etter alle årene som ikke-skrivende. Og det syns jeg har gått greit. Riktignok blir det stadig vanskeligere å henge med teknologisk, men jeg holder meg til journalistikken. Og da er det positivt med lang fartstid, for det er fortsatt forskjell på å oppleve noe og bare å lese seg til det.

 – Like etter at du begynte som menig journalist i NTB kom sluttpakkerundene der. Da de kom, vurderte du virkelig aldri dem, som en journalist godt oppi 60-årene?

– Nei, og det, Leif Gjerstad, har med det vi snakket om til å begynne med. At pensjonistlivet ikke er noe å trakte etter. Derfor vil jeg jobbe så lenge jeg kan gjøre jobben, selv om jeg selvsagt ser at det må ta slutt en eller annen gang. For allerede i dag er jeg vel byens eldste tilkallingsvikar.