Som NRKs Europakorrespondent prøver Hege Moe Eriksen å komme seg forbi politikerne og få vanlige mennesker til å fortelle. Foto:Kathrine Geard
Som NRKs Europakorrespondent prøver Hege Moe Eriksen å komme seg forbi politikerne og få vanlige mennesker til å fortelle. Foto:Kathrine Geard

Eurokrisekorrespondenten

NRKs Hege Moe Eriksen føler et stort ansvar for å rapportere om de sosiale kostandene av Europas finansuro.

– Du har studert i Frankrike, Spania, Norge og på Vestbredden. Hva er historien bak oppholdet i Ramallah?

– Jeg tok arabiske studier ved Birzeit-universitetet fordi jeg er språknerd. Jeg kunne fransk og spansk og hadde lyst til å lære et stort verdensspråk. Så er jeg opptatt av å lære om verden og hadde lyst til å se Israel-Palestina-konflikten. Men den største motivasjonsfaktoren var å lære arabisk.

– Hvor kommer språkinteressen fra?

Jeg vet ikke helt, men jeg vokste opp og hadde lyst til å dra ut og oppdage verden. Jeg var 16 år da jeg flyttet til Frankrike, noe jeg ikke ville latt min egen datter gjøre.

– Hvordan havnet du i journalistikken?

– Jeg fikk praksis i NRK etter journalisthøyskolen og jobbet med både radio og TV ved distriktskontorene i Østfold og i Østlandssendingen. Jeg har også vært ute av NRK ved et par anledninger. I nesten ett år jobbet jeg i dokumentarselskapet til Erling Borgen og reiste rundt i verden. Det var spennende og lærerikt. Så var jeg i 2005 innom Aftenposten i en måned før NRK ringte og tilbød fast jobb.

– Du har også gitt ut bok om Bengt Eidem og hans kreftsykdom?

– Det var noen kjenninger fra journalisthøyskolen som startet forlag og leide meg inn for å skrive en bok om hans personlige kamp og om kampen for å skaffe donorer. Det er et kjempeproblem i Norge at det er for få donorer.

– For mange TV-seere var du et ukjent fjes før du dukker opp på skjermen fra Brussel. Hvorfor søkte du den jobben?

– Jeg hadde vært rundt ett år på utenriks. Det handler om å vise en interesse og et initiativ. Og Brussel er relevant for meg fordi jeg kjenner Europa, er interessert i Europa-stoff og kan mange språk. Jeg søkte uten å ha relle forhåpninger. Det var mange erfarne utenriksjournalister som søkte samtidig.

– Ja, navn som Lars Sigurd Sunnanå, Morten Jentoft og Lisbeth Skei. Hva tenkte du da du fikk jobben?

Du skjønner at jeg ble overrasket. Jeg hadde selvfølgelig spurt samboeren min, og vi var enige om det, men vi hadde ikke nødvendigvis tenkt gjennom hva det innebar. Derfor måtte vi tenke litt før vi bestemte oss for at vi ville gjøre det.

– Vi følte at det var en mulighet til å få oppleve ting som vi sannsynligvis ikke får igjen. Faglig sett har den eksplodert i en historisk sjanse fordi det er så dramatiske tider i Europa. Jeg kunne ikke drømme om hvor viktig jobben egentlig skulle bli.

– Du dekker Brussel, Sør-Europa, EU og NATO. Føler du deg alene som dekker et så stort område?

Jobben min er nesten umulig, fordi det skjer ting hele tiden. I april og mai har jeg vært mye i Frankrike i forbindelse med presidentvalget. Men samtidig har det vært et viktig parlamentsvalg i Hellas. Sånn føler jeg det hele tiden. Jeg skulle ønske jeg kunne spalte meg selv og være mange steder samtidig.

– Det innebærer også en bratt læringskurve fordi hvert land har så mange komplekse saker, enten det dreier seg om finanskrise eller Berlusconis situasjon i italiensk politikk. 

– På Facebook får du skryt fra seere for at du gjør ting forståelig. Hvordan jobber du?

– Jeg må forstå det selv, så jeg leser grundig det som kommer fra offisielt EU-hold om hva som skjer til enhver tid. Også reiser jeg mye og snakker med mange. Både politikere, vanlige folk og eksperter. I motsetning til å være stasjonert i Brussel hele tiden får jeg snakke med eksperter i mange forskjellige land. Jeg gjør alt for å orientere meg best mulig. Deretter er det bare å utkrystallisere det viktigste og forenkle det. Jeg er veldig bevisst på at det ikke er finanseliten som er mitt publikum.

– Det sies at om deg at du er genuint opptatt av journalistikk og å fortelle om konsekvenser av ting og hvordan det rammer folk?

– Jeg får litt hetta når jeg står i EUs råd og ser de blankpolerte bilene komme med politikerne og deres velregisserte budskap. Det er ikke der sakens kjerne ligger, men i at unge mennesker forteller om framtidsdrømmer som er knust. De som sitter på barnerommene og ikke får seg jobb eller ikke har råd til å stifte familie. 

– Hvor kommer engasjementet ditt fra?

– Det er et samfunnsengasjement og et personlig engasjement som er grunnene til at jeg ble journalist. At jeg har lyst til å se og finne ut av ting. Men jeg syns det er vanskelig å analysere.

– Det sies også at du faglig er kreativ?

Det er bare en vilje til å prøve å gjøre stoffet interessant og prøve å tenke nytt. Utenriks er jo et pressefelt hvor det er mye tradisjon, og hvor det kanskje har vært litt de «høye herrers territorium». Jeg prøver å gjøre ting annerledes og mest mulig spennende for seerne. 

– Du reiser mye, og det sies at du har vanskelig for å si nei. Er det riktig?

– Ja, det er mitt store problem. Samboeren min går med en plakat hvor det står «nei» når NRK ringer. 

– Lider du av det såkalte «flink-pike-syndromet»?

– Uff-a-meg. Jeg er ikke redd for å jobbe mye, men om det kalles «flink-pike-syndromet» vet jeg ikke. Det er ikke helt treffende fordi jeg føler et stort ansvar for området jeg dekker og det som skjer der nå. Når Europa brenner er jeg nødt til å få det formidlet. 

– Hvor henter du energien din fra?

– Kollega Tomm Kristiansen sa at man sosialiserer seg inn i rollen som korrespondent og lærer seg å gjøre halsbrekkende ting. Som at man vet at man skal reise i de tre årene. 

– Jeg er ikke naiv, og ikke så ung lenger heller, og vet at korrespondentjobben ikke er noen dans på roser eller glamourtilværelse. Det er klart at jobben er tøff. Det blir en livsstil på en måte. 

– Og du er småbarnsmor?

– Jeg liker å være privat, men på et generelt grunnlag kan jeg si at denne jobben midt oppe i all hektisk jobbing tilbyr stor fleksibilitet. Jeg farter mye, og da er jeg ekstremt effektiv. Men så har jeg noen dager eller en uke hjemme hvor jeg disponerer tiden som jeg vil. I tillegg har jeg drømmemannen som er grunnmuren.

– Er du ambisiøs?

– Jeg kunne ikke hatt denne jobben hvis jeg ikke var det. Men jeg føler meg for voksen til at det å være korrespondent var en drøm. Jeg skal hjem etter disse tre årene, men det kan fort skje at jeg tar nye perioder.