Er Sverige en rettsstat?

(LESERKOMMENTAR): Assange har god grunn til å frykte Sverige.

Published   Updated

Dagsavisens anonyme lederskribent skriver 17. august at «Voldtektsanklagen mot Julian Assange er for lengst blitt et storpolitisk drama, regissert av Assange selv». Jeg skal komme tilbake til premissene for lederkommentaren. Assange-saken er kommet ut av proporsjoner, det er nok mange enige om på ulikt grunnlag, men hvordan og hvorfor? I Sverige er saken blitt en verkebyll på linje med Quick-sakene hvor falske tilståelser avdekkes i et visst omfang. Assangeaken sammenlignes også med et av de største rettstraumene ved siden av Palme-saken, nemlig «Catrine da Costa – fallet» med referanse til en myrdet prostituert kvinne hvor to leger først ble uskyldig dømt men senere frikjent men fratatt sine sivile yrkesmuligheter.

«Styckmordsmålet» som denne saken også kalles er et traume for svensk rettsvesen blant annet fordi man lot kvinnepolitiske interesser ideologisk overstyre vesentlige deler av etterforskning og saksbehandling. Dette er solid dokumentert av den svenske journalisten Per Lindeberg («Døden er en man», Fischer, 1999, ny utvidet utgave 2008). Saken ble også pinlig fordi den avdekket at uvitenskapelige avhørsmetoder og kliniske tilnærminger ble sauset i hop, ikke ulik vår egen Bjugn-sak som har satt spor i fagmiljøer som sliter med troverdigheten. Fagene som parasiterer på overgrepshysteri, på forestillingen om at det er store mørketall for overgrep mot kvinner og barn, led nederlag. Selv om de på sett og vis vant ved å ramme politi og rettsapparat med ødeleggende kraft.

I Sverige går nå debatten om pressens rolle. Så langt har vi ikke kommet her hjemme. Kan hende er fraværet av en åpen og demokratisk diskusjon om hva pressen kan tillate seg av sammenblandinger grunnen til at Dagsavisens anonyme lederskribent går langt og lenger enn langt i å forhåndsdømme Julian Assange. Hun skriver til slutt: «Anklagene mot Assange er reelle, og Assange bør sendes til Sverige for å bli avhørt». For det er vel en hun? En mann kan vel ikke skrive slikt eller hur?

De to svenske journalistene Helene Bergman og Anders Carlgren, skriver i Dagens Nyheter 19. august at Assange-saken er i ferd med å frata Sverige status som rettsstat. Bergman og Carlgrem skriver temmelig rett fram at:

«Fallet Julian Assange har synliggjort den statsfeminism med tilhörande propagandamaskineri som för närvärande gäller här i landet. Det är ett maskineri där manshatande radikalfeminister uten historisk förankring, samverkar med journalister som inte begriper journalistikens kritiska uppgift och medlemmar av rättsväsendet som gör karriär på numera lagstadgad jämställhet.»

De to påstått fornærmede kvinnene hevdet ikke opprinnelig å ha blitt voldtatt, det var først etter at Thomas Quicks gamle forsvarer Claes Borgstrøm tok kontakt med sin venninne, statsadvokat Marianne Ny, at det ble voldtektsanklager. Borgstrøm har på eget initiativ tatt på seg å representere de to påstått fornærmede, hvorav den ene kjenner statsadvokat Ny privat. Når Dagsavisens lederskribent hevder «anklagene er reelle» kan dette tolkes noe forskjellig. Ikke helt utenkelig er anklagene ikke reelle. På to måter. Begge kvinnene tok frivillig kontakt med Assange. Anklagene som nå er kommet i stand kan være falske.

Advokat Claes Borgstrøms rolle er interessant av flere grunner. Som takk for sin rolle som passiv forsvarer for Thomas Quick ble Borgstrøm utnevnt til likestillingsombud (Jämo). I den grad en slik stilling er særlig meritterende og utviklende for intellektuelt redelige og ambisiøse fagfolk. Som nevnt tok Borgstrøm selv initiativ til å ville representere de to kvinnene i Assange-saken hvor han har kunnet koordinere og etterrasjonalisere deres senere tilpassede fremstillinger. Når Dagsavisens lederskribent hevder at Assange selv skal ha regissert det drama som nå utspiller seg, må det være tillatt å spørre om hun også mener at Assange har iscenesatt de alvorlige anklagene som er rettet mot ham? Eller også at Assange har hatt kontroll med situasjonen hele veien og nå på ufortjent vis spiller offerrollen som forfulgt for noe han selv har stelt i stand.

Det er noe som skurrer med logikken i Dagsavisens leder. Assange risikerer vitterlig å bli rettsforfulgt i USA, strafferammen for det han er siktet for er alvorlig for en som anser seg uskyldig, både i forhold til det USA beskylder ham for, og for den svenske statsadvokaten Marianne Nys anklager. Det er også interessant å se hvordan medier man skulle tro var imponerte og solidariske overfor en gruppe som Wikileaks for deres avsløring av myndighetsmisbruk, i stedet renner myndighetenes ærender. Dette er i grunnen essensen i de svenske journalistene Bergman og Carlgrens synspunkter i DN 19.08.12. Her trekkes også historiske linjer til hvordan feminismen har utviklet seg i media og akademia.

Når skal vi få tilsvarende feminismekritiske synspunkter skrevet av norske journalister av begge kjønn? Lite tyder på at Dagsavisen har tatt seg bryet med å undersøke hvordan Assange-saken har utviklet seg fra da de to kvinnene i utgangspunktet kun ville at Assange skulle ta en hiv-test. Den kvinnelige politiinspektøren som ble kontaktet opprettet i stedet en voldtektsanmeldelse. Assange lot seg avhøre i Sverige, saken ble henlagt, men så gjenopprettet etter at Claes Borgstrøm hadde kukelurt med sin nære bekjente i det svenske statsfeministeriet. Feminismekritikere har intet behov for å konstruere konspirasjonsteorier i et slikt tilfelle.

Assange ble i Sverige i flere uker, tilgjengelig for flere avhør inntil han fikk forlate landet. I London stilte han seg tilgjengelig for avhør men ville som kjent ikke la seg utlevere til Sverige av frykt for hva svenskene kunne finne på for å imøtekomme USA som hadde begynt å fatte interesser for Assange og hvordan få has på Wikileaks. Dagsavisens leder hevder som premiss for sitt syn at «Sverige er en rettsstat». Akkurat det er det ikke alle svensker som har fulgt denne og andre saker på nært hold som tror like fast på.

Ole Texmo er frilansskribent og litteraturkritiker.