Prinsippvedtak uten innsyn

Pressens Faglige Utvalg felte Se og Hør på hele tre punkter for bladets intervju med Tora Uppstrøm Berg, der hun fortalte om sin natt med svenske Jonas Bergström. Og vi er like kloke.

Uppstrøm Berg klaget Se og Hør inn for utvalget i august, etter at ukebladet hadde intervjuet henne om affæren i april. Hun fikk medhold hele veien. Bladet ble felt for å ha opptrådt hensynsløst og misbrukt andres følelser eller sviktende dømmekraft (Varsom-plakatens punkt 3.9), forsterket belastningen gjennom oppslag og tittelbruk (punkt 4.1) og fristet henne til å røpe personlige forhold mot betaling (3.11).

Det er alt vi vet. I de PFU-sakene som er viktige eller oppsiktsvekkende nok til å få bred omtale, eller som refereres inngående lokalt, kan utenforstående gjøre seg godt kjent med partenes og utvalgets argumentasjon. Det skjer ved at PFU publiserer sammendrag av klage og svar etter sin avgjørelse, og ved at møtene er åpne med mindre klager ber om skjerming. Åpenheten er ifølge utvalget mer vidtgående enn i noen tilsvarende klageinstans utenlands.

Samtidig har altså PFU anledning til å drøfte klager i stor hemmelighet og tilmed underslå selve konklusjonen, enten klager får medhold eller motsatt:

»I særlige tilfeller, for eksempel når en offentliggjøring vil kunne krenke privatlivets fred, kan utvalget bestemme at uttalelsen ikke skal offentliggjøres, eller at den skal offentliggjøres på en slik måte at klagerens eller andre berørtes navn holdes utenfor.» (PFU-vedtektenes §6)

Dermed oppstår det paradokset at utvalget feller landets største ukeblad for betalingsjournalistikk og maktmisbruk, uten at andre enn reaksjonen selv kan trekke noen lærdommer av saken. Offentligheten kan knapt i ettertid vurdere om Se og Hør trekker konsekvenser av fellelsen. PFU selv skjermes også mot kritikk.

Beathe Barth-Nossum i Burson-Marsteller kaller avgjørelsen pinlig og antar at hovedpersonen må ha forstått konsekvensen av å fortelle kjendisbladet om sex med den svenske prinsessens forlovede. Det er lett å følge tankerekken, og enda lettere å godta at hun i DN spekulerer over hvordan utvalget resonnerte.

Vi er alle prisgitt gjetninger om hvordan argumentene falt og ble veid. Med mindre vi rett og slett ignorerer hele kjennelsen i visshet om at her er det likevel intet å lære.

PFU har denne muligheten til hemmelighold for å sikre at de som får problematisk oppmerksomhet i mediene, kan prøve saken sin uten tilleggsbelastning. Tanken er at adgangen til å ta mediene i skole for overtramp, ellers ville bli stengt ved noen viktige anledninger.

Det viser seg at så streng ikke-offentlighet som vi opplever i denne saken, forekommer svært sjelden. Utvalget mangler statistikk, men anslår det til ett til to tilfeller i året hvor det ikke gis innsyn i klage og tilsvar. Der man ikke engang har offentliggjort selve kjennelsen, har det dreid seg om barnevern og barnefordeling.

I denne saken dreier alt seg om voksne og tilregnelige personer. PFU kunne kanskje ikke avvist Uppstrøm Bergs ønske om diskresjon, uten å frata henne reell klagerett. Men piggene reiser seg mot at beslutninger som er viktige for mange, avgjøres i lukkede rom. Klager hadde gjort oss alle en tjeneste ved å ta tilleggsbelastningen.