Utenriksdepartementet ringte titalls redaktører og ba dem bidra til at kidnappingen av Pål Refsdal ble holdt hemmelig intil videre. De aksepterte blackouten. Så inviterte UD redaktører til møte i departementet for å motvirke at enigheten sprakk. Statsmaktene tok beslutninger rundt felles bord.
Presseforbundets generalsekretær Per Edgar Kokkvold ble underveis spurt til råds av to redaksjoner. Han støttet redaktørenes beslutning, og rådet redaksjonene til inntil videre å følge anmodningen fra UD. Da Refsdal var fri og Jonas Gahr Støre kunne fortelle om innsatsen i kulissene, velsignet Kokkvold de beslutningene han selv hadde del i, uten å gjøre oppmerksom på denne bindingen.
Det virker som de fleste, i og utenfor mediene, samstemmer i at det var tungtveiende argumenter for tausheten. Blant begrunnelsene er at banditter, krigsherrer og terrorister i Afghanistan er lite mottakelige for offentlig press og uinteressert i positivt omdømme. Kidnappede er en handelsvare som kan videreselges til sterkere og mer uforsonlige grupper, hvis verdien blir høy nok. Blackouten kan ha berget Refsdal.
Dette er likevel antakelser det er umulig å bevise. Vi kan slå fast at de har usikkert fundament, og at noen terroreksperter er uenige i dem. Og det hører med til regnestykket at norske myndigheter er tilbøyelige til å legge vekt på momenter som også passer dem selv, ved at de gir politisk og offentlig arbeisro.
Så hva gjør vi neste gang redaksjonen får vite at en nordmann er kidnappet i en tilsvarende situasjon? Beslutningen om å legge lokk på borføringen av journalisten, etterlater seg jo merker. Redaksjonene har internalisert at det kan være riktig å holde selv store nyheter tilbake, dersom det motsatte kan bidra til at liv går tapt.
Ringer vi utenriksdepartementet for å høre hva de mener om risikoen ved å publisere? Våger da UD å svare at de ikke har noe råd å gi? Våger redaktørene å fravike et råd om medietaushet? La si den neste bortførte er bistandsarbeider. Hvem vil risikere anklagen om at pressen bare verger sine egne?
Dette er en glatt skråning. Du inviterer regjeringen til bords i redaktørkollegiet en gang, men ikke den neste?
Argumentasjonen for å verne liv med fravær av omtale, kan også anvendes når norske soldater er i fare. Det hender den blir tatt hensyn til også da. Men denne tilpasningen representerer en klar fare for manipulasjon. Derfor bør redaktørene som fulgte UDs råd, nå forklare hvordan de har tenkt å forholde seg framover.
Det hadde også vært nyttig å vite hvilken kritisk gransking de utsatte UDs risikovurdering for i dagene de holdt informasjon tilbake. Nå er tiden inne for å veie for og mot på nytt.
