Russlands ytringsfrihet i revers

– Vi har hatt noen år med bedrede kår for ytringsfriheten, men nå går utviklingen den andre veien. De fleste avisene er direkte avhengig av myndighetene eller de store bedriftene, og uten å ty til direkte sensur gir våre ledere oss klar beskjed om hva de mener vi kan skrive om. Og russiske journalister har en lang og sterk tradisjon for selvsensur. Jeg ønsker ikke å framstå som pessimistisk, men jeg er bekymret for ytringsfriheten i morgendagens Russland, sier Jelena Larionova.

Larionova er leder for Russisk Barents Press, og har jobbet som journalist i Murmansk i over 20 år. De siste drøye ti årene også som frilanser for NRK, og denne uka deltok hun på et menneskerettighetsseminar i Oslo om demokratiets stemmer under Putin.

Ventet på Putin

Som eksempel på selvsensuren trekker Larionova fram russiske mediers reaksjon på drapet av Anna Politikovskaja.

– Det var bare to aviser som skrev fyldig om mordet da det skjedde. Alle de andre ventet på Putins reaksjon, som kom først etter to døgn. Og da de først publiserte noe, var det mest med fokus på Putins reaksjon. Det er skammelig, sier Larionova, som hevder at Politikovskaja var bedre kjent i utlandet enn i sitt eget hjemland.

– Det var langt lettere å få publisert hennes artikler i utenlandsk enn i russisk media.

Ingen regioner med full ytringsfrihet

Foruten Politikovskaja er hele 210 andre russiske journalister blitt drept de siste 14 årene. Og ifølge Yuri Vdovin, assisterende president i den russiske menneskerettighetsorganisasjonen Citizens Watch, er mange regioner i Russland preget av totalt fravær av ytringsfrihet.

– Ingen regioner oppfyller kriteriene som kvalifiserer til «full ytringsfrihet», mens 21 kan betraktes som relativt frie. Men de fleste er dessverre enten relativt eller helt ufrie, sier Vdovin.

Han forklarer begrepet «fri» som en situasjon hvor mediene ikke opplever noe press eller innblanding fra myndighetene, mens de «ufrie» regionene har styres av myndigheter som forbyr opposisjonen å trykke sine aviser.

– I disse regionene tvinges opposisjonen til å trykke sine aviser utenfor regionen, og så smugle dem inn. Dessverre preges Russland i dag av en tendens med økende forbud mot publisering av opposisjonelle aviser, sier Vdovin.

Lydige journalister

Som Larionova mener også Vdovin at russiske journalister sliter med sin selvsensurerende fortid.

– I Russland har vi en tradisjon hvor journalistene heller støtter opp om myndighetene enn om menneskene som berøres av myndighetenes politikk, sier Vdovin, mens Larionova hevder at ytringsfrihet ofte blir betraktet som et skjellsord i hennes hjemland.

– Mange russere assosierer begrepet ytringsfrihet med noe journalister dekker seg bak når de graver fram skandaler som vi ikke trenger å vite. De vil heller ha journalister som skriver «troverdig» om noe som har skjedd.