En pressefiendtlig dom

Carl-Erik Grimstad i rette med Høyesterett.

Publisert   Sist oppdatert

I forbindelse med utgivelsen av boken Privatlivets ufred ble jeg i vår bedt om å holde et innlegg for styret i Norsk Presseforbund. Jeg fant det naturlig å ta utgangpunkt i den såkalte brudebildesaken (Lillo-Stenberg/Sæther mot Se og Hør) og uttrykte skepsis til den kommende behandlingen av saken i Høyesterett. Min engstelse skyldtes redsel for at dommen skulle fastslå profesjonsjuridiske prinsipper som er i utakt med gjeldende moralske normer for pressens arbeid. Jeg hadde god grunn til å være redd. Jeg skal i denne omgang la ligge at jeg er sterkt uenig i selve konklusjonen til Høyesterett, men i stedet ta for meg tre aspekter ved dommen som jeg mener gjør den fullstendig uegnet som utgangspunkt for en utdyping av våre presseetiske standarder.

Underkjenner

Det er ingen vane blant norske jurister å kritisere Høyesterettsavgjørelser gjennom avisene. Således representerer det et tradisjonsbrudd når advokat Anine Kierulf med stor innsikt går langt i å gi dommen i den omtalte bryllupsbildesaken strykkarakter i en kronikk i Aftenposten like etter domsslutning.

Kierulf tar særlig for seg Høyesteretts vurdering av krenkelsesbegrepet i saken. Hun kunne med fordel gått lenger. For det er når domstoler beveger seg inn på slike halvpsykologiske områder at jussen åpenbarer seg på sitt mest tvilsomme. Fra et rettsfilosofisk ståsted er det særlig uheldig at Høyesterett underkjenner vurderingen av hva krenkelsen av paret Lilli-Stenberg/Sæther går ut på.

Selvoppnenvt

Når førstevoterende, dommer Utgård, fastslår at ”verken tekst eller bilete i det omtvista oppslaget inneheld noko som kan framstå som belastande for ektefellene” forlater han etter mitt skjønn jussen og gjør seg seg til en slags psykiatrisk sakkyndig - uten klientkonsultasjon.

En mer fruktbar måte å se dette på ville ha vært å erkjenne at krenkelsen forelå, men at den i en avveining med andre hensyn (ytringsfrihet, allmenn interesse etc.) faller ut i parets disfavør. Dette er mer enn et spørsmål om semantikk, det dreier seg om en drøfting av det sentrale elementet i slike saker: Hvor samfunnsmessig nødvendig er det å krenke et menneske gjennom offentlig omtale? Nyter for eksempel underholdningsjournalistikken samme rettslige ytringsvern som ordinær nyhetsdekning der pressen opptrer som offentlighetens vaktbikkje?

Motsatt ståsted

Krenkelsesbegrepet i pressejussen kunne fortjent en avhandling. Min hovedkritikk av dommen går likevel i andre retninger, drøftingen av forholdet mellom offentlig og privat, bruken av skjult kamera og samtykke ved offentliggjøring av fotografier som er tatt i andre sammenhenger. Ikke på noen av disse punktene gir bryllupsbildedommen noe bidrag til forståelse av vår nye medieverden. Det burde den ha gjort. Tvert i mot røper flertallsdommerne en merkelig mangel på innsikt i moderne journalistikk. Summarisk sett kan dette utdypes slik:

En journalistkollega fortalte meg en gang at han hadde studert ved et universitet i Chile drevet av den katolske Opus Dei-organisasjonen. Der var det vanlig å undervise om offentlighetsbegrepet fra et helt annet ståsted enn i vår tradisjon. Mens vi betrakter personvernet for kjente og eksponerte personer som svekket i forhold til ”mannen i gata”, snudde det katolske universitetet dette på hodet – kjente mennesker har et større krav på vern av sitt privatliv. Bakgrunnen for denne tanken er at personer i offentlig virke trenger fred og ro fra pressen for å kunne utvikle seg til beste for samfunnsutviklingen.

Nær Opus Dei

Vår rettstradisjon står for det motsatte prinsipp og slik bør det også være. Det dreier seg om privatlivet til mennesker som gjør krav på vår oppmerksomhet ved sin offentlige opptreden, idoler eller representanter for økonomisk, kulturell eller politisk makt, og som publikum må vi til en viss grad kunne kikke dem i kortene selv om de kan oppfatte dette som belastende. Blant annet derfor er VG’s oppslag om Myggen og hans kokainbruk både juridisk og etisk legitime selv om dimensjonene i saken selvsagt kan diskuteres.

Juridisk sett er dette prinsippet blant annet forankret i en rekke avgjørelser i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen og i tidligere høyesterettsdommer. Det er derfor med undring jeg opplever at Utgård-dommen legger seg nær opp til Opus Deis forestilling om såkalt offentlige personer: ”Det kan nok seiast at for slike personar er det kanskje enno viktigare enn elles å sikre vern av personlege opplevingar og av personlege relasjonar”. Dersom dette slår igjennom som prisipp i norsk pressejuss, er vi på vei mot en ny rettsutvikling i vårt land som pressen har god grunn til å være engstelig for.

Kolbøtte

Bryllupsbilde-dommen fastslår, motsatt av det Se og Hør har hevdet, at et bryllup er ”ei svært personleg handling, men samtidig har han også ei offentleg side”. Deretter fastslår Utgård at opplysninger om en vigsel ”isolert sett” ikke kan være en krenkelse av privatlivets fred så lenge disse er gitt ”i ei nøytral form og på eit sikkert grunnlag”. Imidlertid gjør Utgård logisk kollbøtte når han fra dette premisset slutter at Se og Hør må gå fri - blant annet fordi bladet ikke trykker bilde fra ”den mest personlige siden ved vigselen”, nemlig bilde av paret under selve vigselsakten.

Igjen gjør Utgård seg til psykiater. Fra Lillo-Stenberg og Sæther har det aldri vært stilt spørsmål ved at selve opplysningen om at de har inngått ekteskap tilhører offentligheten, det er den utenomliggende grafsingen i blant annet personlige relasjoner, gjestelister, og andre liknende private forhold som var mest belastende for brudeparet og som ga dem følelsen av at Se og Hør stjal deres private liv. La det være min påstand: Hadde Se og Hør tatt bilde av vigselsseremonien med dommeren kombinert med en opplysning om at paret hadde inngått ekteskap, tror jeg ikke saken ville ha endt i retten. Men et slikt oppslag er selvsagt altfor dårlig underholdning etter Se og Hør-standard.

Skjult kamera

Heller ikke når det gjelder bruk av skjult kamera uttrykker dommen innsikt i pressejuss og/eller - etikk . Med stort utbytte kunne Utgård lest en dom i britisk høyesterett der modellen Naomi Campell vant fram mot en avis som trykket bilde av henne på vei ut fra en rehabiliteringsklinikk. Campbell hadde tapt i lavere rettsinstanser, men House of Lords la avgjørende vekt på at bildet av henne var tatt med skjult kamera. Avgjørelsen er blitt gjenstand for utbredt kritikk fordi Campell-oppslaget inneholder sterke elementer av allmenn interesse, modellen hadde tidligere hevdet at hun ikke brukte narkotika, dessuten er modellbransjens rykte frynsete når det gjelder stoffbruk.

Vår Vær Varsom-plakat er dessuten krystallklar på bruken av skjult kamera, slike metoder skal bare brukes i situasjoner av stor allmenn interesse og der ikke-fordekt dokumentasjon er en umulighet. I bryllupsbilde-saken setter flertallets dommere dette viktige prinsipp på hodet: Bruk av skjult kamera må i det aktuelle bryllupet ansees som mindre krenkende enn om fotografen hadde gått tett innpå brudefølget! Som etikkforeleser for journaliststudenter hadde jeg fått sparken om jeg hadde hevdet noe slikt.

Barnebilder

I den aktuelle Se og Hør-reportasjen er det trykket et arkivbilde av brudeparets barn, et portrett tatt i en annen sammenheng. Men barn har i pressesammenheng som vi vet, et sterkere personvern enn voksne. Dette kommer blant annet til uttrykk gjennom en resolusjon fra Den internasjonale journalistføderasjonen (fra 1998) som i en kommentar til barnekonvensjonen fastslår at det må ”pressing social needs” til for at bilder av barn skal trykkes uten samtykke fra foreldre.

Behovet for å håndheve et slikt prinsipp er ikke blitt mindre de siste ti årene. Blant annet derfor er bruk av sladd over barns ansikter for tiden mer vanlig i britisk presse enn i norsk. Uten engang å skue i denne retningen slår Høyesterett i brudebildesaken imidlertid fast at det er greit for Se og Hør å trykke bildet så lenge det var gitt samtykke til Aftenposten den gang bildet opprinnelig ble tatt.

Fortjente hjelp

Dette er etter mitt skjønn ikke bare i strid med hva norske journalister flest oppfatter som vanlig god presse- og folkeskikk, men bør også fastlås som et rettslig prinsipp. I denne saken hadde Lillo-Stenberg/Sæther fortjent drahjelp både fra Norsk journalistlag, Barneombudet og for eksempel Redd Barna, men så langt har det vært tyst.

Dommen i bryllupsbildesaken er i tillegg særdeles svak når det gjelder avveiningen av forholdet mellom privatlivets fred og allmenn interesse. Dette er et tema menneskerettighetsdomstolen har gjort til et hovedpunkt i en rekke dommer av dette slaget og som vår aktuelle sak kunne bidratt til å utdype. En behandling av bryllupsbildesaken i Strasbourg er derfor ikke bare ønskelig, men høyst nødvendig både av hensyn til personvernet, pressens etiske standard og for å få større juridisk tyngde bak en menneskerettighet som blir stadig viktigere i samfunnsdebatten – retten til å få være i fred.