Rett nok er dannet språk fortsatt vanlig i journalistikken. Tre forbud gikk igjen da vi nylig spurte journalister om det finnes ord, uttrykk eller begreper de ikke får bruke etter redaksjonens skrevne, eller uskrevne regler: Banning, betegnelser som oppfattes diskriminerende og folkelige uttrykk om sex og kjønnsorganer.
«Støtende, obskøne eller stigmatiserende ord aksepteres ikke hos oss», lød et typisk svar.
Friere
I enkelte redaksjoner er heller ikke ord som «forbannet», «englevakt», «mirakel» eller «værgud» tillatt. Andre har restriksjoner mot klisjeer som krig og katastrofer om det hverdagslige, mot påpekning av etnisk opprinnelse i krimsaker, mot ladede uttrykk eller ordet «familietragedie» om drap. For å nevne noe.
Men samtidig er det mange som forteller om større spillerom på nett. Og at reglene generelt er blitt romsligere og språket folkeligere det siste tiåret, særlig i sitatform.
«Ble strøket på desken da jeg skrev fitte på 90-tallet. Det går helt fint nå». «Nedentil var lenge et dekkende uttrykk i sedelighetssaker (.) i dag er det ingen sperrer i beskrivelser eller bilder. Vi har også banneord på trykk». «På nett har vi både tisset og pisset, i papiravisa urinerer vi mest fortsatt».
Forskning
Det stemmer godt med en ny dansk undersøkelse. Den viser at det bannes dobbelt så mye i danske aviser i dag som for 15 år siden. «Sgu» (så gud hjelpe meg) er danske journalisters favoritt. Forskeren Marianne Rathj tror utviklingen skyldes at banning ikke lenger signaliserer lav sosial status, men heller at man er fri og kreativ.
Her hjemme undersøkte språkprofessor Ruth Vatvedt Fjeld ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier på Universitetet i Oslo forekomsten av banneord i nettutgavene til ti store norske aviser i 2008. Det finnes ikke tidligere norske undersøkelser, men Fjeld finner at utviklingen her hjemme er som i Danmark.
– Det er blitt mindre tabu å banne. Når folk hører at andre gjør det, kan de gjøre det selv. Og tabuene endrer seg over tid. Et tabu slutter å virke når mange nok har forbrutt seg. I dag, som folk ikke lenger tror på «Gud» og «fanden», tyr man til forplantningen som noe hellig. I alle de nordiske landene er nå «fuck» banneord nummer én blant ungdom.
Fjeld tror det skyldes at forestillingen om helvete, som ligger under mange av de gamle utrykkene, står svakt, samtidig som ungdom er mer påvirket av engelskspråklige medier.
– Dessuten er det lettere å banne på et annet språk. Det gir en viss avstand, mens banning på egen dialekt er noe nært og mye sterkere.
Skitprat
Jon Peder Vestad mener også banning brukes mye mer i medietekster enn før. Han er lektor ved Høgskolen i Volda og medforfatter av boka «Mediespråk. Form og formidling i journalistikk».
– Noen vil si det hører med til sitatretten, men det er et dårlig argument. Vi bruker ikke alt folk sier i andre tilfeller. Det er innholdssitat i Norge, og kraftuttrykk mister sin kraft når de brukes hele tida.
Enda verre mener han det er når journalistene sjøl står for bannskap og skitprat. Fordi journalister skal være forsiktig med å vise egne holdninger utenfor kommentarene. Men også fordi banning rører i det som er tabu for mange.
– Det er ikke de fuleste, frigjortes oppgave å spre sine språkholdninger til resten av folket. Mange kule og hippe vil ha aksept for eget språk uansett, men de glemmer at store deler av publikum ikke deler deres normer, sier Vestad.
Banner mest
Fjelds undersøkelse viser at i tradisjonelt mer kristne områder – Sør- og Vestlandet – er man forsiktigere med banning enn østpå og i Nord-Norge.
– Det kan man se i avisene. Veldig forenklet kan man si at folk i områder som bruker tjukk L banner mest.
Dagbladet topper bannestatistikken foran VG og Adresseavisen, mens Stavanger Aftenblad banner minst.
– Jeg lever godt med det. Vi kommer ut i en del av landet der kristendommen står sterkt. Kjenner man norsk kulturtradisjon er det ikke overraskende at er vi mer forsiktige enn andre, sier ansvarlig redaktør i Aftenbladet, Tom Hetland.
For tre år siden fikk han Mediemållagets språkpris fordi han fremmer to språk i spaltene. Men det er altså langt mellom kraftuttrykkene.
– Vi har ingen lang liste over forbudte ord. Hovedregelen er at språket skal være stuereint, men det kan være sammenhenger der det er naturlig å bruke banneord. Som når det karakteriserer person eller miljø.
Varsom
Han kommer i farta på den gangen Aslak Sira Myhre var RV-leder og bannet så det lyste på diverse skoledebatter. Det ble det en sak av i valgkampen. Da trykket Aftenbladet Myhres utsagn «Eg er han som seier faen».
– Men generelt sier vi at våre journalister skal unngå banning. Det samme gjelder folkelige sexrelaterte ord.
– Inntil for få år siden gjaldt vel det også uttrykk som «værguder», for ikke å støte dem som mener det finnes bare en «Gud»?
– Jeg har nok ikke slått ned på uttrykk som «værguder» eller «gi blaffen» på en stund, men har heller ikke utstedt noe dekret om at varsomheten ikke skal gjelde lenger.
– Men Aftenbladet har myket opp litt?
– Ja, det var mye strengere for 15–20 år siden. Det henger sammen med samfunnsutviklingen generelt. Mange ord brukes friere i dag. Men vi har ikke behov for å drive utviklingen fram, sier Hetland.
Gir ikke blaffen
Vårt Land er ikke med i Fjelds aviskorpus, men holder sin sti minst like ren som i
Stavanger. Ansvarlig redaktør Helge Simonnes sier de unngår «gir blaffen», selv om det er inngått i dagligtalen, fordi det er forkorting av «gi blanke faen «.
– Vi bruker heller ikke bibelord på en harselerende måte. Men har ellers myket litt opp, sier redaktøren, som akkurat sitter og skriver på en kommentar om kristelig lederskap.
– Jeg bruker en omskriving av Fadervårs «Led meg ikke inn i fristelse» til «Frist meg ikke inn i ledelse». En slik omskriving av et bibelord ville blitt negativt mottatt før, men ikke i dag.
Homo
Regelrett banning kommer ikke på trykk med mindre det er sterke journalistiske grunner for å gjengi det.
– Det kan være unntak fra regelen. Men avgjørelsen må opp til meg, og det skal sterke grunner til.
Slanguttrykk om sex, kjønnsorganer eller ord av diskriminerende natur er også bannlyst i Vårt Land. Ordet «homo» ble i sin tid ikke brukt for det var en nedsettende karakteristikk. Så begynte homobevegelsen sjøl å bruke uttrykket, men avisa ville ikke gå inn i deres informasjonsstrategi og holdt seg til «homofil» inntil «homo» var blitt vanlig i samfunnet generelt.
Simonnes er ikke i tvil om at det er blitt flere «stygge» ord i norske medier. En utvikling han ikke applauderer.
– Jeg opplever at språkbruken er blitt klart sterkere i en del redaksjoner i løpet av de 20 åra jeg har vært redaktør. Men i Vårt Land forsøker vi å holde en konsekvent linje. Jeg tror mange setter pris på at noen medier holder igjen. Også blant folk som sjøl kan bruke sterke ord i dagligtale, er det mange som ikke liker banneord på trykk.
Ideologi
I rettskrivingsnormen til «verstingen» Dagbladet står det mye om substantivbøying, bruk av a-endelser og spesielle valg av ord. Journalistene er pålagt å skrive bru, ikke bro, sju, ikke syv, melk ikke mjølk, atferd, ikke adferd, hage ikke have og så videre. Vi finner et eksplisitt forbud mot kun og dog, fordi det anses som dansk. Men ingenting om banning eller kraftuttrykk. Vi finner heller ikke noe om «mirakel» eller «englevakt», som vanligvis sikre kilder forteller at aviser som Dagsavisen og Dagbladet praktiserer forbud mot. Av motsatt grunn som Vårt Land.
– Nei, jeg har aldri hørt om formelle regler mot mirakler. Men alle som er i Dagbladet kjenner ideologien og avisas forhold til religion og bruker ikke sånne ord, sier Dagbladet-pensjonisten Gudleiv Forr, som står bak rettskrivingsheftet.
– Men da stemmer det at dere unngår ord som «mirakel» fordi det bygger på bibeltro?
– Altså, Dagbladet bygger jo på en rasjonell opplysningstradisjon, og da opptrer ikke mirakler. Men det er ikke noe forbud, bare noe vi har snakket om oss imellom. Vi bruker ikke «fokus» heller, men det har ingenting med ideologi å gjøre. Politikere bruker ordet hele tida, men vet ikke hva det betyr. De snakker om bredt fokus, a contradiction in terms. Sånne ting prøver vi å luke ut.
Forr sier det ikke har vært nødvendig å nevne kraftuttrykk fordi folk er naturlig tilbakeholdne med å bruke dem skriftlig.
– De fleste har såpass dannelse, og det er bra. Vi trenger ikke si fra om sånt.
Overrasket
Språkprofessor Fjeld er overrasket over at mirakler, englevakt og værguder er bannlyst i enkelte avisredaksjoner.
– Da er man vel nidkjær i tjenesten. Det er ikke lenger noe tabu ved dem, men de bygger på urgamle forestillinger og har kulturhistorisk verdi. Man jobber litt mot vindmøller når man nekter bruk av slike ord, mener hun.
I Finnmarken har de ingen problemer med religiøse metaforer.
– De fleste finnmarkinger er innforstått med at det er mer mellom himmel og jord enn det som fanges opp i det nøkterne nyhetsspråket, og i Finnmarken omtales både «Vårherre» og «værgudene» som selvfølgelige realiteter, sier ansvarlig redaktør Kari Karstensen.
Men det skal litt til før bannskap kommer på trykk i Vadsø-avisa.
– Vi ønsker et seriøst, sobert språk i spaltene. Men samtidig skal avisa også preges av lokale forhold og ha en folkelig form, og finnmarkinger uttrykker seg ofte friskt. Det blir en avveining. Karstensen er nokså sikker på at ord som forbanna og helvete forekommer oftere i deres spalter enn i medier på Sør- eller Vestlandet.
– Hvis et intervjuobjekt karakteriserer noe som «for jævlig», vil han eller hun ofte bli sitert nettopp slik, uten at vi pynter på det.
Lokal forargelse
Samtidig byr lokale forhold på særegne fyord. Det mest kontroversielle i denne landsdelen er knytta til det samiske. Fjellfinn eller lapp er eksempler på ord som ikke settes på trykk, fordi de oppfattes entydig negativt. Kven er også svært omstridt. Mange i Øst-Finnmark oppfatter det som et skjellsord og vil ha seg frabedt å bli omtalt som det. Andre mener det er et nøytralt begrep på en minoritet. Finnmarken bruker først og fremst ordet kven i debatten om begrepet.
– Hos oss vekker «lapp» og «finn» langt mer forargelse enn «jævla hestkuk». Det er mer honnørord.
– Dere er ikke så redde for sexrelaterte slanguttrykk?
– Vi skal være anstendige, men er samtidig ganske romslige. Vi er mer folkelige enn kliniske i uttrykksformen. Passer «kuk» naturlig inn, tror jeg ikke at mange lesere støtes av det.
På dette tabuområdet har Fjeld registrert at det er mye snakk om å ha sex for tida. Å «elske» er visst gammeldags eller for følelsesladet. Også gamle slangord som «knulle» og «pule» brukes sjeldnere.
– Og disse folkelige uttrykkene har jo en litt negativ klang. Jeg har mer sansen for dialektordet «june» – en lokal variant fra Valdres.
Fjeld peker også på at selve ordbruken endrer seg i takt med at tabuer forsvinner. Før het det å begå selvmord, slik man også sier begå en forbrytelse. I dag tar man selvmord.
Publikum klager
Språkprofessoren er dessuten engasjert i arbeidet med å passe på at journalistene i NRK bruker godt korrekt bokmål.
– Som språkkonsulent er jeg opptatt av at programledere i NRK ikke bør banne. Hele folket er publikum, og det er ikke nødvendig å støte noen med språkbruken, sier Fjeld, som synes det er for mye banning i barneprogrammene. Nylig hørte hun «for jævlig» fra en programleders munn.
– Det er jo ofte unge folk som jobber i barneavdelingen, og de tror nok banning er en måte å være kul på.
Hver måned får hun tilsendt klagene på språkbruk fra NRKs publikumskontor. De aller fleste klagene gjelder banning, og det er banning i barne- og ungdomsprogrammene det klages mest på.
– Jeg går gjennom alle klagene, skriver e-post til avdelingene og ber dem passe på bestemte ting.
Tilpasset
Redaksjonssjef i NRK Super, Hildri Gulliksen, opplever ikke at de får så veldig mange klager.
– Men jeg skjønner at foreldre av og til reagerer. Det er ikke vår oppgave å utvide barnas bannerepertoar.
Hun forteller at de har en klar norm. Overskriften er at det skal føres et presist, lekent og inkluderende språk. Enkelt, fordi man snakker til barn, men gjerne personlig.
– Vi ønsker ikke å støte noen. Vi snakker til barn og foreldre passer på, derfor liker vi ikke når vi utfordrer grenser.
Programledere skal ikke banne, og er det tvil om et kraftuttrykk, er oppfordringen å finne allment aksepterte alternativer som uttrykker samme følelser. Gjester har man mindre kontroll med. Og dagens unge voksne kan ha et ganske røft språk.
– Intervjuobjekter må få lov å være seg selv, men vi forteller dem jo hvem publikum er og ber dem tilpasse språkbruken, sier Gulliksen.
Tøft drama
Dramaserier er en annen skål. Her tillater NRK noe friere språkbruk. Seriene må ligge tett opp til virkeligheten for at barn skal oppleve dem som relevante.
– Derfor fyker det ett og annet kraftuttrykk når en storebrorfigur skal tøffe seg.
Men NRK valgte likevel å dempe språkbruken i Hiphop-musikalen AF1 etter mange klager første sesong.
– Vi lytter til foreldre. Jeg så at serien var unødvendig tøff, derfor har vi moderert oss i de nye episodene.
Det manglet heller ikke på klager da programleder for «Krem Nasjonal», Erik Solbakken, i en rolle som rektor, sa « pikk» og «sædfuck». Programmet er rettet mot unger i alderen 8–12 år, og Gulliksen tror de skjønte humoren og sammenhengen ordene falt i. Problemet er at også yngre barn ser på.
– Det er et dilemma at vi må ha referanser som de yngste ikke forstår hvis vi ønsker å være relevante for de eldste barna.
Blyghet
Vestad er også språkkonsulent i NRK, for nynorsk. Han synes særlig mange ungdomsprogrammer anlegger en vel grov tone.
– Det er mange ungdommer, kristne men også uavhengige av livssyn, som synes det er pinlig og påtrengende å møte ord som «kuk» og «pule». Mange har en naturlig blyghet som man bør respektere. Det må kunne gå an å snakke om sex uten å gripe til pubertetsspråk. Språk og holdninger utvikler seg, men det er ikke alltid de liberale i front skal styre mediespråket.
