På denne tida i fjor intervjuet vi en litt oppgitt Jon Harald Rydne. Etter mer enn 23 år som fast korrekturleser, var det slutt. Landets største avis så seg ikke lenger råd til å holde seg med korrekturavdeling, og medarbeiderne på Tekstkontroll ble overført til VG Fakta. De ansattes bekymring for konsekvensene for språknivået ble ikke hørt.
Morsomt
Men sparetiltaket skulle vise seg å bli noe positivt for Rydne personlig. 52-åringen ble spurt om han ville prøve seg som journalist. Han takket ja og ble omplassert til Rampelys, avdelingen som dekker underholdning, kultur og medier.
– Det hørtes jo morsomt ut, og jeg var trygg på at jeg kunne skrive. Men jeg kunne ikke det journalistiske håndverket og fikk litt prestasjonsangst til å begynne med. Det var en ny situasjon og mye å lære, sier Rydne.
Fordelen var at han kjente avisa ut og inn etter å ha lest manus i alle år. Etter et snaut år som reporter er dommen klar.
– Jeg har aldri hatt det bedre. Å være journalist er usedvanlig spennende. Jeg lærer nye ting daglig. Snart skal jeg på Start-kurs på IJ.
– Journalistikk slår korrektur?
– Ja, bevare meg vel. Jeg likte korrektur også. Men da satt jeg bare der og jobbet, og det var det. Nå er jeg ute i verden og treffer mennesker. Og når du kommer fra landets største avis, stiller du ikke bakerst i køen. Du får intervjue de beste kreftene på alle felter. Utrolig morsomt og lærerikt.
Respekt
Rydne snakker begeistret om en hverdag der mye ikke er fastlagt og man hele tida må skape nytt. Der man får delta i spennende diskusjoner om oppslag, etikk og juss.
– Det er også mye stress, men du holder deg ung som journalist, mener Rydne.
Han legger ikke skjul på at respekten for yrket har økt betraktelig etter å ha erfart hva som kreves for å få fram informasjon og opplysninger.
– Jeg er imponert over all kunnskapen mine kolleger her i VG sitter på. Og det som er morsomt med å jobbe på kulturfeltet, er at alt jeg har lært gjennom livet, kommer til nytte, sier Rydne.
For eksempel kom kunnskap han tilegnet seg gjennom litteraturstudiene godt med da Beowulf skulle presenteres i forbindelse med den nye filmen.
– Da fikk jeg bruk for den vanligvis aparte kunnskapen om et gammelt heltekvad.
Intellektuell
Det hører med til historien at Rydne, ved siden av korrekturleserjobben, har vært bokanmelder i VG siden 1978. Bak seg har Rydne også studier i litteraturvitenskap, filosofi og engelsk fra universitetet. Med sitt intellektuelle lynne hadde den ferske journalisten trodd han ville få større problemer med å takle den tabloide tilværelsen.
– Jeg liker jo klassisk musikk og andre såkalt «finkulturelle» ting. Det er lett å tro det ville bli vanskelig å gå ut og intervjue Turboneger, Idol-Alexander og babes på 21 år. Men det går i grunnen smertefritt.
Han mener det gjerne viser seg at ting ikke er slik man tror på forhånd.
– Vi er for konservative overfor hva vi tror vi kan prestere. Et jobbskifte kan virke foryngende, tror jeg.
Oppfølging
Rydne har fått tett og konstruktiv oppfølging av redaksjonssjef Espen Olsen Langfeldt, og ingen kolleger har møtt den omplasserte med skepsis.
– Jeg trives utrolig godt i et veldig hyggelig miljø. Det er ingen revirtenkning, bare hjelpsomhet og støtte.
Olsen Langfeldt er på sin side udelt positiv til å ha fått en korrekturleser på laget.
– Slikt kan slå alle veier, men dette er nok den mest vellykkede omplasseringen vi har hatt. Jon Harald er en flink fyr som nok har hatt journalistiske impulser i seg hele tida, sier han, og påpeker at det var et modig valg fra Rydnes side også.
– Han er en voksen mann som kommer inn i en litt ung avdeling. Men så er han jo ungdommelig av vesen.
Redaksjonssjefen tror det sosiale har stor betydning i omstillingsprosesser.
– Glir du inn i miljøet, får du automatisk mer input fra de andre.
Flere feil
Når vi spør Rydne om språket er blitt verre i VG siden sist, får vi kontakt med den tidligere korrekturleseren.
– Det sier seg selv. VG burde holde seg med en korrekturavdeling; det er et konkurransefortrinn. Språket blir bedre og mer pålitelig, sier Rydne, men legger til:
– Det triste er at forventningene hos leserne kanskje er blitt så lave etter nettets inntog at det ikke er bryet verdt.
– Men dine manus er sikkert feilfrie?
– Nei, ingen manus er feilfrie, men jeg vil påstå at Tansa skaper flere feil i mine manus enn jeg produserer.
I VG er det redigererne som kjører retteprogrammet, men de har ikke alltid tid til å oppdage og luke ut feilrettelser.
– Jeg skrev om en som var «skitfrekk i kjeften». Det ble rettet til en som hadde «et skitrekk i kjeften». Og det har jeg byline på…
