Flere farger i redaksjonene

Published Updated

Sommerens store avisdebatt startet da sosialantropolog Marianne Gullestad anklaget Shabana Rehman for å kaste skygge over diskusjonen om innvandrere: Rehmans personlige og tabloide stil gjør mer reflekterte debattanter – som ikke vil snakke om foreldrene sine – uinteressante for media, og hennes kompromissløse krav til innvandrermiljøene gjør at andre med samme bakgrunn ikke tør si hva de mener, mente Gullestad.

Hun tok feil. I de to ukene som har gått siden sosialantropologens utfall, har vi nesten daglig lest nye innlegg – særlig i Aftenposten og Dagbladet. Akademikere, politikere, journalister og vanlige synsere har deltatt – noen tabloide, noen reflekterte og noen begge deler. Og viktigst av alt, flere av debattantene har annen etnisk bakgrunn enn den norske. For selv om Rehman forsvarte seg med sedvanlig sterke ord, så skremte det ikke andre til taushet – flere argumenterte til og med mot henne.

Men Gullestad har også rett. Norske medier er ikke flinke nok til å gi plass til alle stemmene i innvandringsdebatten. Dette er imidlertid ikke Rehmans feil. Når redaksjoner ikke finner andre personer å intervjue enn Carl I. Hagen eller Shabana Rehman, eller andre problemstillinger enn de to bringer til torgs, skyldes det at de ikke vet hvor de skal lete. Og det skyldes igjen at de ikke kjenner innvandrermiljøene godt nok og mangler kunnskap om den debatten som går utenfor mediene.

En av løsningene på dette problemet er åpenbar. Det må ansettes flere redaksjonelle medarbeidere som har denne kunnskapen, gjerne med fremmedkulturell bakgrunn. Ikke for deretter å overlate all journalistikk om innvandrere og andre kulturer til disse – like lite som at stoff om barnehager og matlaging må lages av kvinnelige journalister – men for at de skal tilføre redaksjonene kompetanse. Ti norsketniske mannfolk på redaksjonsmøte er dårligere rustet til å finne gode saker om innvandrere, enn en gruppe kvinner og menn med forskjellig etnisk bakgrunn.

Dette har det vært snakket om i årevis. Endelig har noen redaktører nå forstått at det ikke holder med snakk. Vi aner starten på en aktiv integreringspolitikk flere steder. NRK har gjort mye, selv om det ikke er synlig i de største og mest prestisjefylte programmene. Aftenposten har satt av egne midler til rekruttering av medarbeidere med fremmedkulturell bakgrunn og leter aktivt etter slike hvis de ikke finnes på søkerlistene. I år har avisa fem sommervikarer med innvandrerbakgrunn. Dagbladet har fire, Shabana Rehman inkludert.

Det er en start, men hvis det fargerike fellesskapet forsvinner når sommeren er over, er man like langt. Om noen år bør alle store journalistiske arbeidsplasser speile samfunnet – ikke bare med hensyn til de ansattes kjønn og alder, men også deres hudfarge og kulturelle bakgrunn. Det er ingen umulig målsetting, det kan man se i land der multietnisitet har lengre historie enn Norge. Både journalister, redaktører og presseorganisasjoner har noe å lære her. Og en viktig jobb å gjøre. Det skal både Marianne Gullestad og Shabana Rehman ha takk for at de minner oss om.