Vekk med «offentlig person»

Published   Updated

Hadde Lars Lillo-Stenberg og Andrine Sæther vært offentlige personer, hadde de kanskje tapt sin privatlivssak mot Se og Hør i Oslo tingrett. Dommer Liv Synnøve Taraldsrud slår nemlig fast at offentlige personer har mindre rettslig vern om sitt privatliv enn andre. Blant disse andre er imidlertid skjærgårdsdramaets to hovedpersoner, som ifølge dommeren ikke er offentlige personer, «selv om de er allment kjente på grunn av sine yrker som henholdsvis skuespiller og musiker».

Dermed var det ene av Se og Hørs hovedargumenter i saken parkert – bladet hadde insistert på at både Lillo-Stenberg og Sæther helt klart var offentlige personer. Det andre argumentet var knyttet til selve åstedet for de to kjendisenes vielse, holmen i strandsonen. Dette var et offentlig sted, lovlig tilgjengelig for allmennheten. På det punktet var dommeren enig med de saksøkte.

Bemerkelsesverdig ved dommerens bruk av begrepet offentlig person var at hun ikke gjorde noe for å definere hva det betydde. Men det kan hende at hun gjorde klokt i det, for selv om uttrykket har figurert i enkelte andre rettssaker og i juridisk litteratur, finnes det ingen enighet om hvordan grensen skal trekkes mellom offentlige personer og oss andre. Ved å late som om begrepet hadde et entydig innhold, avslo dommeren med andre ord Se og Hørs invitasjon til dans på ordkløveriets glattis.

Tysk rett gir eksempler på hvor sleipt det kan være på den arenaen. Allment kjente figurer («Promis») har tradisjonelt vært omtalt som personer av samtidshistorien («Personen der Zeitgeschichte»). Disse er igjen inndelt i «totale» og «relative» samtidshistoriske personer, hvorav de totale har måttet tåle et sterkt innskrenket privatlivsvern. Som en av de aller mest prominente Promis i tysk presse er prinsesse Caroline av Monaco av en tysk domstol blitt omtalt som en total samtidshistorisk person «par exellence» – intet mindre. Det sier seg selv at slike kategorier har invitert til spissfindig strid om definisjoner og grenselinjer.

Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) i Strasbourg vraket imidlertid det tyske sorteringssystemet i sin velkjente Caroline-dom fra 2004, der Tyskland ble felt for ikke å ha sikret prinsessen det privatlivsvernet hun tilkom i henhold til den europeiske menneskerettskonvensjonen. Nå er det ikke lenger relevant for en domstol å henge merkelappen «offentlig» på berømte eller beryktede personer. Vurderingstemaet er hvorvidt personene har en rimelig forventning om privatlivsfred («a reasonable/legitimate expectation of privacy»). Det gjelder uansett om de er velkjente og befinner seg på steder med fri ferdsel.

Dermed er det ikke sagt at hovedpersonene i strandsonen hadde rimelig grunnlag for å forvente privatlivsfred. Hva som er «rimelig», henspiller også på informert sunn fornuft, skriver den slovenske dommeren Zupancic i en særuttalelse i den enstemmige Caroline-dommen. Han minner om at en som lever i et glasshus, kanskje ikke har rett til å kaste stein.

Selv om den diffuse figuren «offentlig person» er bortvist fra rettssalen, er det altså fremdeles semantiske skjær i sjøen.