fr. Martinsen

Så sa han. Så sa jeg.

I slutten av april kom Lars Noréns dagbok ut i Sverige. 1700 sider over 5 år, Lars Norén ville skrive med en sterkere ærlighet, han ville skrive nærmere opplevelsen. Mens debatten i Sverige har gått på forholdet mellom Norén og anmelderne, har han gjentatt ønsket om å skrive rett frem og enkelt, ingen undertekst.

– Jag vill ett annat språk än det rådande, jag vill ifrågasätta det intellektuella samtal som pågår. Jag har sökt ett sant språk i ett försök att vara sann mot mina intryck. Vi har ett språk inom oss, och mellan oss, som är ett annat än det som förs offentligt.

Jeg har lest meg gjennom ett av årene i Lars Noréns liv. Jeg vet at han gjør mye rent og at han var upassende forelsket i Kirsti Stubø. Jeg vet at «C kom hem. Höll om mig när jag somnade. Så vill jag dö». Mens en annen dag: «Jag vill vara ensam när jag dör. Jag vill inte att någon skall se hur jag dör.»

Lars Norén har latt meg se lite sorterte, private tanker. Jeg syns det er godt å lese at en voksen mann også er en liten mann. Jeg vet at han er klar over sin egen utilstrekkelighet.

Det er et hederstegn å holde orden på det private ved seg. Det er de andre som sitter på bussen og refererer samtaler de har hatt i replikkform.

Vi er ikke private, vi er personlige. Men kan vi bli for knipske på oss selv?

Blir vi som de kvinnene i konserthuset med buksedrakter i kvalitetsstoff, de som går med korte skritt og som ikke beveger hoftene og som nesten ikke åpner munnen når de snakker. Blir vi som Karl Glad som har så smale lepper at det nesten ikke kommer vokaler ut av munnen hans og hvertfall ikke diftonger? Noen beveger knapt tungen når de snakker. Er leppene myke når de kysser?

Jeg kjeder ikke folk med bleiesnakk. Det første kvinner gjør når de har kommet seg ut av huset er å fortelle hverandre at det er vi som ikke snakker om mann og barn. Jeg blir mistenksom når noe ikke er lov å snakke om. Derfor har vi analsexuke på jobb. Det er bare lov å snakke om hva som er skummelt eller deilig med analsex. Det er verre å snakke om mann-og-barn enn rompepuling skulle det vise seg da jeg ble invitert i et feministisk nettverk. «Vi snakker ikke om mann og barn altså». Her er det alvor om å gjøre.

Brillene mine antyder noen vekttall jeg ikke praler med, de er der som gamle penger. Jeg har så kontroll. Jeg forteller akkurat passe. Jeg morer kollegene med analsnakk. Jeg er personlig. Jeg vet nøyaktig hvor grensen går mellom det private og det personlige. Den går ved mitt eget rumpehull. Jeg snakker om rumpehull generelt, og holdningen til dem. Mitt er bare et eksempel.

«Jeg drikker bare ett godt glass vin til maten!» roper jeg mens jeg beruser meg. Jeg har ikke mann eller barn å snakke om. Jeg aner ikke hva bleier er. Jeg har svarte strenge briller og jeg nekter å ha banale følelser.

Vi tør ikke sette avtrykk. Vi vil jo sette avtrykk. Vi vil synes, men ikke i en så direkte form. I en subtil form vil vi sees, i en litterær form. Vi må sees med distanse. Vi har en fasade, et gjerde, et korsett. Vi skal jo virke der ute i offentligheten. Vi tør ikke vise at i dette øyeblikket er jeg en redd faen som, men i neste øyeblikk. Vi tør ikke stole på at den som ser oss skjønner forskjellen og ikke lar det ene smitte over på det andre.

På Nasjonalbiblioteket i Paris roter kunstneren Sophie Calle i forholdet mellom det private og det offentlige i utstillingen Take Care of Yourself. Hun undersøker den e-posten kjæresten hennes sendte da han skrev at han ikke ville være kjæresten hennes mer. Hun ba 107 kvinner om hjelp.

The Guardian kaller henne the Marcel Duchamp of emotional dirty laundry. Det vi gjemmer, viser Sophie Calle frem. Hun har gått grundig til verks. E-posten er oversatt til blindeskrift, morse, lydskrift, den er analysert litterært, lingvistisk og av psykolog. Den er omskrevet til kjendisspaltestoff, vurdert av advokat for mulig søksmål, vurdert som nyhet av desken i Libération som ga forklaring på hvorfor den gikk i papirkurven. Den er sunget og danset.

Så jeg holder orden på meg. Jeg sender ikke hilsen til konfirmanten min i lokalavisen med et barndoms pottebilde og rimet om at nå smeller det fra loft og til kjeller for nå er det sannelig ungen det gjelder. Faen jeg er knall, jeg balanserer så fint. Jeg jumper mellom det banale og det allmene, det banale blir allment og ingen kan ta meg.