Prestisje og faktafeil

Prisvinner svarer kritiker av tyskerjente-serie i BT.

Published   Updated

Form og innhold i Egil Christophersens kronikk i Journalisten 12.desember gjør at jeg for første gang føler behov for å kommentere debattinnlegg rundt min artikkelserie ”Tyskerjentene”.

Christophersen vet nok godt at det er dokumentert at ”tyskerjenter” i fredsdagene ble jaget gjennom gatene og vist fram, til fots og på lasteplan – i Oslo, som i Bergen, i Stavanger, og resten av landet. Et av mine tidsvitner sier at dette skjedde på Karl Johan 17.mai. Kilden er nylig død. Det er selvsagt mitt ansvar å kvalitetsikre samtlige fakta, også i en serie på 38 avis-sider. Nettopp derfor; fordi temaet ”tyskerjenter” er påfallende udokumentert, og fordi det i et så omfattende og mytebefengt materiale kan oppstå misforståelser, ble hele serien gjennom-gått av flere velkvalifiserte historikere og eksterne fagpersoner før trykking.

Feilvendt harme

Christophersen påpeker at kilden ikke var førstehåndskilde. Det er riktig. Like lite som jeg kan utelukke at min kilde tar feil, kan Christophersen dokumentere at hun gjør det. Siden den éne setningen som omhandlet 17.mai 1945 ikke kan dokumenteres, burde jeg imidlertid om-skrevet til at tyskerjentene ble paradert ”i fredsdagene”. Da kunne både Christophersen, jeg og fagbladet Journalisten heller brukt tid, krefter og harme på seriens fokus: de strukturelle, sys-tematiske og ulovlige statlige overgrepene som en stor gruppe norske kvinner og barn ble ut-satt for, i mange tiår etter krigen, og hvordan dette kunne skje.

Christophersen mener at ingen andre kilder er oppgitt i artikkelen der Else forteller sin historie. Jeg skal ha ”latt kildekritikk fare”. Det er, med respekt å melde, sprøyt. Else er formidleren av sin personlige historie, men bakteppet er en svært omfattende kildebruk; en rekke forskere, en rekke nasjonale og lokale arkiver, en rekke tyskerjenter, en rekke krigsbarn, er, i tillegg til bøker, tidsskrift, utstillinger og universiteter, oppgitt som kilder. Disse er oppgitt i en samle-kildeboks som står på trykk, helt tydelig, i tilknytning til artikkelen. Den er trolig en av Bergens Tidendes lengste kildebokser noensinne.

Ufint

Jeg tar det faktisk også for gitt at leserne, inkludert Christophersen, skjønte at jeg a) utmerket godt kjenner ”de helt grunnleggende forskjellene på den tyske okkupasjonsmakten og Tysk-landsbrigaden” og b) verken tror, eller ”helt generelt og uten forbehold” har skrevet, at samtlige tyskerjenter ble skamklippet, internert, deportert og fratatt sitt norske statsborgerskap. Seriens hele poeng var at en del av mellom 30 000 og 100 000 kvinner ble det.

Jeg reagerer på Christophersens argumentasjonsform her. Jeg synes den er ufin. Og jeg synes det er synd, fordi han og jeg trolig er enige i mye rundt temaet tyskerjenter. Både debatten og Christophersen ville hevet seg ved å unngå de aller billigste retoriske grepene.

Tør prioritere

I ukene og månedene etter at serien sto på trykk i mars har jeg fått flere hundre personlige henvendelser, på telefon, e-post og på gaten. Langt de fleste var svært positive. Svært mange uttrykte at mye av opplysningene var ukjent for dem. For meg viste dette et interessant informasjonsvakum som legitimerte serien og BTs prioritering av temaet, både på nyhets- magasin- og debattplass. Jeg er glad for å jobbe i en avis som tør å prioritere et over 60 år gammelt tema. 38 avissider og deretter 41 debattinnlegg og kronikker om én sak, er sjelden kost i de fleste redaksjoner.

I hele den til dels følelsladde debatten etter serien er Christophersen, så vidt jeg kan se, den eneste som har påpekt en mulig faktafeil. Faktaarbeidet var en viktig og tidkrevende del av arbeidet med serien, og jeg merker meg nå selvsagt Christophersens kritikk. Han har åpenbart brukt mye tid på å prøve å motbevise en feil. Han har imidlertid aldri kontaktet meg. Hadde han gjort det, ville jeg fortalt ham at mitt prosjekt på ingen måte har vært å glorifisere tysker-jentene. Det har derimot vært å bidra til å nyansere bildet av en gruppe kvinner som var større og mer variert, enn det nasjonal mytos og lite dokumentasjon har fått mange til å tro i over seksti år etter krigen.

Andre verdenskrig i Norge er behørig dokumentert. Christophersen og jeg er nok imidlertid enige om at temaet ”tyskerjenter” trenger flere historier og nye kilder. Hvis vi skal ha noe som helst ambisjon om å bedre kildematerialet før resten av tidsvitnene faller fra, må vi fokusere på dette, og kanskje finne oss i at det i 38 avissider kan snike seg inn en misforståelse.

Jeg jobber for tiden videre med temaet. Christophersen må gjerne ta kontakt om han mener han kan bidra til ytterligere dokumentasjon av Norges behandling av tyskerjentene.


(Helle Aarnes’ artikkelsere finner du her. )