En liten rettelse til Einar Olsen

(Leserkommentar) - Du husker nok litt selektivt, skriver Jan Otto Hauge.

Publisert Sist oppdatert

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.

I et intervju i Journalisten (16/1) kommer tidligere A-pressesjef Einar Olsen med noen uttalelser jeg gjerne vil kommentere. Han mener pressestøtten mistet sin berettigelse med opphøret av partipressen, og i alle fall med innføringen av de store kommersielle blokkene. Videre sier Olsen at pressestøtteorganiseringen fra 1968 var et resultat av A-pressens arbeid i kontakt med Arbeiderpartiet, og at presseorganisasjonene spilte en mer perifer rolle Jeg er enig med Einar Olsen i disse betraktningene, men ikke helt i hans fremstilling av stortingsbehandlingen av revisjonen av pressestøtten i 1974.

Det var da den såkalte «Lex Arbeiderbladet» kom, noe Olsen ikke synes er en riktig beskrivelse. Jeg tror Olsen her husker litt selektivt, eller har glemt noe.

Kapital

Forslaget om å skreddersy pressestøtten slik at flest mulig Arbeiderpartiaviser skulle overleve, og med en effekt som ville gi Arbeiderbladet en eventyrlig kapitalinnsprøyting, møtte - som Olsen sier - massivt raseri fra de borgerlige partiene, og særlig fra Høyre.

Men så skurrer det. Olsen sier at SV, som kom inn med en stortingsgruppe på 16 representanter ved valget i 1973, og som Arbeiderpartiet var avhengig av for å få gjennom saker hvor de borgerlige partiene sto samlet mot, ikke turde å stemme ned forslaget. Olsen mener det skyldes redselen for et nytt Kings Bay, da SF i 1963 var med på å velte Arbeiderparti-regjeringen.

Hestehandel

Jeg vil minne om at det etter valget i 1973 var isfront mellom de to partiene som sammen hadde et knappest mulig flertall i Stortinget. Offisielle samtaler var det aldri snakk om, og alle forhandlinger var av det uformelle slaget. Jeg var på den tiden gruppesekretær i SV, og jeg kan forsikre Olsen om at redselen for å felle regjeringen var ganske moderat. Det så vi forøvrig under Alcan-saken, hvor det måtte utbrudd i SV-gruppen til for å berge regjeringen.

Nei, det som berget regjeringens forslag om pressestøtte i 1974 var en grei hestehandel på kammerset mellom Arbeiderpartiet og SV. Jeg husker det svært godt siden jeg i var involvert i prosessen.

SV var kommet et stykke på vei med samlingsprosessen, men det var mange skjær i sjøen. Et av dem var nedleggelsen av Orientering og Friheten, med sikte på å lage en ny partiavis for SV, det som siden ble Ny Tid.

Hestehandelen ble at SV stemte for «Lex Arbeiderbladet» mot at det samtidig ble gitt en betydelig pott til de politiske partienes organer, noe som i årene fra 1975 og fremover ga en dose penger til bl.a. Ny Tid. En ordning som forøvrig tilførte penger til Kristelig Folkepartis avis Folkets Framtid, og til andre mindre partiorganer.

Kanskje ikke noen stor sak. I det meste er jeg enig med Einar Olsen, men altså ikke i hans versjon av det som hendte mellom partiene på Stortinget.

Powered by Labrador CMS