Snillisme i asyljournalistikk

KOMMENTAR: Trodde det var typisk lokalt å skrive solidarisk om utviste. Så kom Aftenposten og BT.

Jeg hadde tenkt å bruke denne ukens Innspill til å skrive noe om Simon-saken. Saken om Fkade Thaye og sønnen hans Simon, asylsøkere fra Eritrea som i henhold til Dublin-konvensjonen ble sendt tilbake til Italia sist høst. Det var en stor sak for lokalavisa vår, Firdaposten. De var på plass når Simon tok farvel med klassen sin, og deres dekning av saken skapte et stort engasjement for Simon her i byen. NRK dekket saken grundig, og den ble også plukket opp av andre riksmedier. Uten at UDI var til å rokke. Det ble rapportert om at Simon og faren hans bodde under åpen himmel i en park i Bari, og etter nitti dager i Italia kom de tilbake til Norge og Florø, der de gikk rett i kirkeasyl. Etter hvert fant UDI ut at de kunne behandle asylsøknaden på nytt, og Simon og faren hans slapp dermed ut av kirkeasylet i påvente av utfallet.

Tidligere denne måneden kom dommen, Simon og Fkade Thaye må ut av landet. Ifølge UDIs asylavdeling er det bare å ta kontakt med italienske myndigheter for skolegang og trygge boforhold.

Man kunne jo forventet et nytt lokalt ramaskrik, men i løpet av det drøye halve året som har gått siden de ble returnert for første gang, virker det som om stemningen har snudd. Engasjementet er ikke like sterkt. Flere sier de er lut lei hele Simon-saken. Russerevyen hadde et innslag der Simon-saken ble til en episode i Tore på sporet, med lederen for aksjonsgruppa for Simon fremstilt som Lommemannen.

De kritiske røstene er blitt flere, og noen har begynt å trekke Firdapostens motiver i tvil. Nøyer de seg med å dekke det som skjer, eller er de en part i saken?

Spørsmålet er ikke ubegrunnet. Lokalavisa vår har hele veien vært på Simon og farens side. Der NRK i langt større grad har latt dem som mener det er riktig å sende dem tilbake til Italia fått slippe til, så har Firdaposten tonet ned eller latt være å omtale fakta som svekker saken deres. At Frps Per Sandberg hevdet å ha fått opplysninger som antydet at historien om at de bodde i en park, uten tak over hodet, var løgn, måtte man lete andre steder for å få vite. Viljen til å grave i saken har ikke vært stor. Spørsmålet om hvordan de klarte å komme seg tilbake til Norge igjen og hvem som bestilte og betalte reisen, ble aldri stilt eller besvart. Var det aksjonsgruppas innsamlede midler som ble brukt? Syntes i så fall de som hadde gitt penger til gruppa at dette var en akseptabel måte å bruke pengene på? Var kirkeasylet avtalt før de forlot Italia?

Antakelig er det ingen grunn til å la konspirasjonsteoriene løpe løpsk, det handler nok om lokalavisenes svøpe, den som gjør at ethvert lokalt initiativ må omtales positivt, ikke kritiseres og ikke gås for nøye etter i sømmene. Når en lokal støttegruppe drar til Oslo for å konfrontere og kritisere politikere og byråkrati, så er det vanskelig for en lokalavis å stille seg kritisk til dette. Lokalavisa er på lokalsamfunnets side, og det er greit det. Men i denne saken har man gjort det lett for kritikere å stille spørsmålet om hvor tette båndene mellom lokalavisa og aksjonsgruppa for Simon egentlig har vært.

Så, mens jeg går og tumler med disse tankene, og hvordan jeg skal få omsatt dem til en leseverdig tekst for Journalistens lesere, dukker det plutselig opp en tilsvarende sak på forsiden til Aftenposten og Bergens Tidende. Fathia Ahmed Omar og hennes seks år gamle sønn har blitt kastet ut av Norge og bor nå på en benk i Genova. Kristoffer Rønneberg har vært i Italia og møtt de to, og saken hans er skrevet for å lokke fram følelsene våre:

«I løpet av et øyeblikk forsvinner lyset i øynene hans. Tårene renner mens han klamrer seg til moren sin, på en kald, hard benk i en ugjestmild italiensk by.»

Jeg kjenner i hvert fall klumpen i halsen, og jeg er visst ikke alene om det. Mange har henvendt seg til Aftenposten med et ønske om å hjelpe til i den vanskelige situasjonen de er i. Aftenposten smir mens jernet er varmt, den ene saken etter den andre bygger opp under konklusjonen: Fathia og sønnen skulle ikke vært returnert til Italia. Og plutselig er det litt vanskeligere å være ordentlig krass med Firdapostens noe mangelfulle dekning av Simon-saken. Jeg deler jo deres oppfatning om at hensynet til barnet burde tilsi at Simon og faren hans fikk opphold i landet. Spørsmålet er om man, gjennom å unnlate å slippe til de kritiske røstene, heller har svekket både sak og engasjement. Bidrar egentlig det ganske ensidige og temmelig ukritiske spillet på følelsene våre til noe annet enn å piske opp et kortvarig engasjement?

Jeg lurer på hvor Fathia og sønnen hennes er om et halvt år og om det er noen av oss som fortsatt er engasjert i deres skjebne. Har vi glemt dem fullstendig?