Jeg ble nettopp gjort oppmerksom på det faktum at reality-tv feirer tiårsjubileum i Norge. Dette førte selvsagt til at jeg ble liggende våken noen netter for å prøve å huske hvordan virkeligheten så ut før. Noe som igjen førte til konklusjonen at reality-tv sannsynligvis er det mest avgjørende som har skjedd med tv-mediet siden Neil Armstrong.
Det er også et løfte som ikke er blitt oppfylt. Når Andy Warhols profeti om 15 minutters berømmelse for alle plutselig ble kortet ned til 15 sekunder, kollapset sjangeren inn i sine nyetablerte mønstre og lot potensialet forsvinne inn i den merkelige jungel vi nå kjenner som youtube.
For i retrospekt kan man se at den første Robinsonekspedisjonen ikke bare forandret måten vi så på tv, den ga oss også et standardformular der noen spesifikke roller stadig måtte fylles: Den blonde bimboen med sprengdeig i puppene og minimal IQ, den lurvete representanten for genuin harrykultur med bart og minimal IQ, the male model – veltrent, velstelt, metroseksuell og med minimal IQ, bodybuilderen som savner barna sine, pluss noe helt uventet noe.
Men – og dette er viktig, siden det var den egentlige grunnen til at interessen ble holdt oppe – man har de senere årene renset ut det mest uberegnelige kortet i kabalen; den psykisk ustabile. Det har gjort reality-tv ufarligere, men youtube mer skremmende. Berømmelse er ganske komplisert. Et ønske om berømmelse har vist seg å være veldig komplisert. Selv om spørsmålet for vår tid må bli hvor lenge man kan unngå å bli berømt i denne verden.
Nå er ikke undertegnede noen flittig tv-titter, men jeg husker noen distinkte tilfeller. Da Robinsonekspedisjonen ble lansert i Sverige, tok den første som ble stemt ut øyeblikkelig livet av seg, noe som satte hele konseptet i limbo for en tid. Jeg husker også noen genuint grensepsykotiske tilfeller (særlig fra Farmen), enten det er mannen som gjør det til sitt varemerke å være uproporsjonalt sint eller den kompromissløse nudisten som går gjennom hele sesongen iført bare tøfler. Men det virkelige kroneksempelet er og blir Big Brother, kanskje det sterkeste argumentet for at hele sjangeren har sitt fundament i en stygg miks av sadisme og voyeurisme.
Det begynte jo så uskyldig, men akselererte noe voldsomt i løpet av de første årene. Her handlet det plutselig om å fortest mulig ha sex foran kamera, slik at man hadde noe å bygge en karriere på innenfor hva-det-nå-måtte-være-bare-det-er-i-media i ettertid.
Det var her vi for første gang hadde å gjøre med kjendiser som bare eksisterte i egenskap av å være kjent. Da jeg i en periode rundt tusenårskiftet bodde i Malmö, var førstesidenyheten i avisen fem dager i uka basert på en eller annen realityserie. «Baren-Bertil knust av Jørgens svik», «Big Brother-Hermann sugde feil person i mørket», etc.
Virkeligheten var for en periode erstattet av «virkeligheten», og selv om det nå er merkbart mer regulert og forutsigbart, er det liten tvil om at vi fortsatt befolker denne hyperreelle verden. Og med dette fulgte også alle de ekstreme tv-showene, enten det nå handlet om oppussing, interiørdesign, babysitting eller kjekke homser.
Og i kjølvannet av dette; den ultimate simulasjonen med programpunkter for folk som ikke kan synge eller danse, men som gjør det likevel og til slutt blir celebriteter i sin egen rett.
Jeg vil tro noen allerede har skrevet en avhandling om det, eller som best sitter et sted og hamrer det ned i dette øyeblikk. Dette er bare en refleksjon fra sidelinja. Ti år med reality-tv har gitt oss et lite hint om hva vi kan velge å være. Men det har samtidlig ført til en ubehagelig innsikt i hva vi er.
