Overse mer!

Tre av fire Twitter-meldinger ignoreres, sto det å lese i VG for noen dager siden. Dette var basert på en dødsseriøs undersøkelse fra et dødsseriøst selskap ingen hadde hørt om før, og bekreftet dermed det vi har trodd hele tiden. Livet på nett er omtrent akkurat som livet ellers. Mine egne empiriske undersøkelser tyder på at tre av fire meldinger ignoreres også her ute i RL. (Real Life for dere som ikke er kjent med sjargongen til oss netthoder.) Med jevne mellomrom får jeg for eksempel tilsendt koselige tekstmeldinger med livsbejaende innhold fra velmenende kolleger eller familiemedlemmer. Tre av fire ganger ignorerer jeg dem fullstendig. Den fjerde gangen skriver jeg et svar der jeg ber vedkommende ta med seg pjattet sitt og dra til helvete. Disse sletter jeg så før jeg sender dem, for innerst inne er jeg jo en høflig mann. I hvert fall tre av fire ganger.

Det er åpenbart et mønster her. Når jeg følger min tre år gamle sønn i barnehagen om morgenen og det har regnet om natten, så ber jeg ham la være å hoppe i sølepyttene. Resultatet er at han hopper i tre av fire av dem, og dermed bare er 75 prosent så våt som han ville vært om jeg bare lot ham gjøre som han ville.

Det samme synes å gjelde for disse skribent-greiene. Nå har jeg holdt på i et drøyt år med å skrive spalter for Journalisten og Firdaposten, samt et par gjestespill i Bergens Tidende, og jeg føler at jeg har empirisk grunnlag for å hevde at den samme tre-firedelsregelen som gjelder her. Med unntak av redaktørens eventuelle pirking på detaljer, så er som regel responsen på setningene mine temmelig laber. Riktignok fikk jeg for litt siden skrevet ut skattekort på Ligningskontoret selv om det hang store lapper over alt der de påpekte at var det noe de ikke gjorde, så var det å levere ut skattekort over disk. Damen bak disken lot meg forstå at de kunne gjøre et sjeldent unntak fra reglene siden jeg skrev så morsomt i avisa. Joda, det er kjekt det, men hadde jeg fått beholde honoraret selv, i stedet for å måtte gi det til veldedighet slik redaktøren i Firdaposten fikk lurt meg med på, hadde jeg kanskje klart å betale restskatten min i år også. Tenkte jeg. Men jeg sa det ikke.

En annen gang ble jeg oppringt av NRK Sogn og Fjordane etter en av spaltene mine her i Journalisten. De ville ha meg med på debatt på radioens distriktssending, og siden jeg er veldig lite flink til å si nei, gikk det bare et par timer fra de ringte meg til jeg befant meg i studio. Jeg hadde aldri vært på radio før, og var så nervøs og tørr i munnen at jeg trev til meg et glass vann som sto ved siden av meg, selv om det åpenbart var noen andre som hadde drukket av det før, og tømte det i meg. Først etterpå begynte jeg å bekymre meg over hvem som hadde hatt det glasset før meg, og når programlederen trakk meg inn i debatten stotret og stammet jeg slik at jeg et øyeblikk ble redd for at det var Liv Signe Navarsete som hadde vært innom studio, og at sykdommen hadde spredd seg til meg med rekordfart. Men så gikk det over, og jeg klarte visst å gjennomføre resten av sendingen uten å dumme meg ut, eller motta dyre smykker fra milliardærer.

Det var morsomt å være på radio, etter at nervøsiteten slapp var det litt som å komme hjem. På en muntlig eksamen for altfor mange kilo siden ble jeg bedt om lese et stykke høyt, og sensoren påsto at det gikk så bra at jeg burde vært på radio. Siden har jeg opptil flere ganger fått høre at jeg har radiostemme, så jeg synes jo at NRK burde kjenne sin besøkelsestid her. Aller morsomst var det at man føler seg så fordømt viktig etterpå. Helt til det går opp for en at det ikke var en levende sjel som hørte på programmet. Ingen som gledesstrålende kunne fortelle at de hadde hørt meg på radioen, og Gud for en deilig stemme jeg hadde. Ikke en eneste en. Jeg fikk bedre respons den gangen jeg solgte telefonabonnement for Tele2 pr. telefon og i det minste fikk et og annet slibrig tilbud fra ensomme hjemmeværende kvinner med et behov å fylle. Etter hvert begynner man å tenke at NRK like gjerne kunne dratt inn en hvilken som helst person rett fra gata til å debattere saken. Ja, sant å si så var det vel akkurat det de gjorde, og jeg kommer aldri til å være nervøs på radioen igjen. Om jeg slipper til da.

90 prosent av alt er dritt, ifølge Sturgeons lov. Jeg tror det er et riktig anslag, og dritt bør for en stor del overses. Hvis vi konkluderer med at det er riktig at tre fjerdedeler av alt blir ignorert, så har vi et forbedringspotensial her. Skjerp dere folkens, ignorer mer!