Venstrevridning og mediene

På lederplass i siste utgave av Journalisten, avleverer konstituert redaktør et tankevekkende og til dels forstemmende bidrag. Det gjelder den påståtte venstrevridningen i norske medier. Det får så være at argumentasjonen halter (Siv Jensen og Fremskrittspartiet får en masse omtale – riktignok med mange minuser foran – og det beviser at det ikke er noen uskreven agenda mot partiet). Man må faktisk lese argumentasjonen to ganger idet man første gang var sikker på å ha lest feil. Redaktøren skriver at Siv Jensen og hennes parti har intet å furte over selv om de blir skjelt ut ved hver av de hyppige omtalene! Det som gjelder er å bli omtalt. Altså, mediene er ikke venstrevridde fordi de holder partiet varmt ved å skjelle det ut.

Endelig skriver redaktøren at beviset på fravær av venstrevridning, er minimal omtale av RV og Torstein Dahle, underforstått at derfor er mediene ikke venstrevridde. Tenk det, mediene unnlater å skrive noe særlig om partiet som stort sett er uten betydning i årets valgkamp. Derfor er de ikke venstrevridde.

Det får så være at redaktøren av vårt felles fagblad benytter en argumentasjon som til sammenligning får Erasmus Montanus til å fremtre som en logikkens mester. Noe helt annet, og det er mye verre, er at vårt felles fagblad her er part i et kontroversielt omfattende sakskompleks som krever seriøs debatt. Redaktøren signaliserer sine synspunkter som på lederplass også må være mitt fagorgans synspunkter. Han er ikke engang saklig når han avsverger standens politiske påvirkning, han er arrogant og smålig.

For å ta det en gang til, slik at redaktøren skal få det hele med seg: Påstanden fra kompetent og flerfoldig hold går ut på at norske medier gjennomgående sympatiserer med venstresiden. Er det slik at fagorganet kategorisk avviser påstanden eller bør den være gjenstand for en bredere debatt? Og ikke minst, er redaktørens leder synonymt med Journalistens holdning?