Den massive lekkasjen av rapporter fra USAs utenrikstjeneste gir oss kunnskaper som tidligere bare kunne sildre fram via omveier. Antakelser om spionasje i strid med FN-pakten blir bekreftet i direktivs form og ansvaret lagt rett på skrivebordet til Hillary Clinton. Vi får vite hvordan amerikanerne presset Tyskland til ikke å straffeforfølge CIA-agentene som torturerte en terrormistenkt tysker før han ble dumpet i Albania. Det styrker menneskerettighetene når overgrep avsløres, derfor har også WikiLeaks fått priser for sitt bidrag.
Den åpnede diplomatposten gir også fabelaktige innsyn i hvordan det tenkes og handles i en rekke utenlandske hovedsteder. Rapporter fra bryllup og samtaler som skulle vært strengt fortrolige, er nå tilgjengelige for alle. Mye er dessuten strålende skrevet og demonstrerer samboerskapet mellom idealisme og kynisme i State Department.
Tidligere var dette informasjon som bare sjelden ble kjent, og da indirekte via journalister med særlig gode kilder. De måtte dekke sine informanter, slik at informasjonen ble annenhånds og mindre tydelig. WikiLeaks gir verden viktige rådata. Samtidig endres maktforholdene mellom kilde og publisist på måter som gir mediene nye etiske utfordringer.
Om det skal bekymre, avhenger av hvordan vi bedømmer en rekke motstridende forhold. Lekkasjene kan antakelig skade noen kilder og informanter. Opplysningen om at regjeringen i Jemen lar USA jakte Al-Qaida-celler, men selv tar ansvar for dødelige angrep, kan gjøre lokal terrorbekjempelse vanskelig. Det blir ikke enklere å drive tradisjonelt diplomatisk maskespill, og konflikten mellom Iran og arabiske land er skjerpet. WikiLeaks beveger seg også opp mot grensen for hvor gjennomsiktig vi ønsker å leve. Hvis vi godtar at medlemslistene i høyreradikale, lovlige partier som britiske BNP publiseres, må vi godta samme innsyn på motsatt fløy.
Hittil ser det også ut som om autoritære regimer og diktatorer slipper billigst fra eksponeringen. Flere av dem må riktignok tåle tøffe karakteristikker. Men der mediene kontrolleres og det ikke holdes frie valg, er belastningen begrenset. Like fullt er det et framskritt at vi blir bedre kjent med regimene i Nord-Korea, Libya og Russland via diplomatenes rapporter hjem. Og med alliertes gjerninger, som da Afghanistans visepresident i fjor besøkte De forente arabiske emirater med 52 millioner dollar i kofferten.
Avsløringene er sand i et maskineri vi har levd med i hundreår. Men spådommene om at lekkasjene betyr slutten på ærlig utveksling av informasjon og analyser innenfor diplomatiet, virker lite troverdige. Slik rapportering har for lenge vært dyktige sendebuds livslinje til forstanden og oppdragsgivernes gevinst av de kostbare nettverkene. Det er kanskje større fare for at grenseflyttingen vil skremme deres og medienes førstehåndskilder til større taushet.
WikiLeaks siste skup, som langt fra er uttømt, vil selvsagt også få myndigheter til å skjerpe sikkerheten. Men det er mer bekymringsfullt at USA trapper opp jakten på Julian Assange. WikiLeaks’ frontfigur er kanskje både antiamerikansk og uansvarlig. Men anklagene om «spionasje» og «terrorisme» er latterlige og vil ha liten sjanse i en rettssak, hvis det mot formodning skulle komme så langt.
Det er betegnende at det lekker mest i åpne samfunn. Men der premisset er at myndigheter og byråkrati utøver makt de er delegert nedenfra, er det også størst gevinst ved åpenheten. Selv om det beste kan bli det godes fiende, er det grunn til å gledes over den uroen WikiLeaks skaper.
