Virkeligheten er upresis

Drupal-Martinsen pølse.jpg(image/jpeg)
Fr. Martinsen er blogger.

Virkeligheten er upresis

INNSPILL: – Noen fikk sitte i VG i begynnelsen av november og plumpe ned språket, skriver fr. Martinsen.

Jeg kom bare på Knut Schreiner og Wenche Myhre som har fått kreft og kommet fra det. Jeg tør fortsatt ikke google, ord kan være så harde der de står. Jeg nøyer meg med å se på legenes ansiktsuttrykk og prøve å høre etter hva de sier, det er mer enn nok. Når det er din egen kropp det gjelder, er prognose et fryktelig skremmende ord. Selv om prognosene er gode betyr det at noe ikke er sikkert.

De siste ukene har det stått om kreft i alle aviser. Det er svulster i alle talkshow, i bokprogram, på sportssidene. Som en gravid ser andre gravide, legger jeg nå merke til alle forsidene til aviser jeg ikke vil åpne, jeg skjermer meg. Så tyter de frem likevel, titler som: Kreften - en berikelse.

Noen fikk sitte i VG i begynnelsen av november og plumpe ned språket ved å fjerne ordene som kunne lagd nyanser i den tittelen: Kreften - en berikelse. Det er alltid noen mennesker en tittels grellhet berører sterkere enn å vekke leselysten. Når livet viser seg fra den siden Jonas virkelig kunne kalt krevende, er det likevel ikke grenser for hvor platt det går an å fremstille det.

Noen får sitte i VG og sette disse to setningene rett ved siden av hverandre: “På et tidspunkt tenkte jeg at jeg heller ville dø enn å fortsette med cellegift. Men selv om håret og formen forsvant, klarte hun å holde humøret oppe.”

Jeg leser i avisen at legen ga mannen 20 prosent sjanse til å overleve og jeg tenker at det har ikke legen sagt. Man dør, eller man lever. Det er bedre å tilhøre den fryktelige statistikken enn den enda mer skremmende, men det enkelte menneske vet oftest ikke. Det fins så mange flere parametre enn diagnosens sekkebetegnelse. Legen vet oftest ikke. Ingen av legene jeg har møtt hittil har snakket sånn. De ser alvorlige ut, de bruker upresise begreper som: Gode sjanser. Virkeligheten er upresis.

Jeg legger merke til hvordan ordene vi har til rådighet fra før påvirker forståelsen av hva som foregår i kroppen. Jeg husker ord fra før jeg var skolebarn: “Han var oppspist av kreft.” eller “De åpnet ham, men det var ingenting å gjøre, de måtte bare lukke igjen.” Jeg trodde ordene jeg bar på og som nå ble aktivisert var gamle og kasserte, men så ser jeg en ny artikkel på Side2 som jeg ikke åpner: Hun var 15 år og full av kreft. Begrepene er med på å skape bilder og forestillinger.

Avisene redigeres selvsagt ikke med pasienter som særskilt målgruppe, men avisene er med på å forme forståelsen vår, medansvarlige for de forestillingene vi alle gjør oss om verden, også om et fenomen som kreft.

Kreftens metaforer er ofte hentet fra krigen. En kompleks situasjon er oversatt til en slagmark med en fiende som skal nedkjempes, det gode mot det onde. Men slagmarken er inne i kroppen, som jo er min venn, og det hele blir veldig forstyrrende.

Fra tiår mindre heldige enn vårt, henger synet på kreft igjen. Den er mer enn en mulig dødelig sykdom, den er døden selv. Deler av kroppen min er skilt ut som fiende. Satan har tatt bolig i meg. Og nå skal vi gi meg gift slik at vi kan drepe den delen av meg vi ikke kan ha, og litt av resten også. Det er så populært å gjøre narr av dem som vil skifte begreper, de som vil pynte vaskehjelpen til noe komisk, man forutsetter at innholdet ikke forandrer seg.

Men jeg leter etter mer formålstjenlige og samtidig sanne bilder jeg kan bruke bedre i forståelsen av kroppen min og hva som skjer i den. Så lenge jeg kan erfare denne kroppen vil jeg gjerne forstå den som - meg.

Det billedskapende språket er ofte godt brukelig til å få folk til å ville følge en historie, men den som skriver er ansvarlig for hvilke bilder man etterlater seg. Om vi ikke kvitter oss med metaforene i ønsket om å beskrive virkeligheten strippet og presist, la oss i alle fall vurdere hvordan noen kan virke destruktivt og hvilke som kan være mer nøytrale.  La oss velge metaforer med omtanke. Avisene kan prøve å være presise, selv om virkeligheten er upresis.

Annonser

Ledige stillinger:

Les også

Den nye direktelinjen til NRK lokket ham til konkurrenten.

MEDIEDEBATT: Det ligger like mye kildearbeid og research bak sykkelvideoreportasjen som for annen journalistikk, skriver Aftenposten-journalist Torgeir Strandberg.