Ny forskning og forskningsbasert kunnskap slås daglig opp i norsk medier. Samtidig er det få journalister forunt å kunne fordype seg i forskningsjournalistikk.
Journalister som jeg treffer i min jobb i Vitenskapskomiteen for mattrygghet er alltid opptatt av å formidle forskning og våre vitenskapelige risikovurderinger på en korrekt og nyansert måte.
Jeg tenker imidlertid at de med enkle grep kunne laget enda bedre saker, hvis de hadde stilt enda flere spørsmål. Her er derfor mine tips til forskningsjournalistikk for ikke-forskningsjournalister.
Sjekk originalkilden
Mange forskningssaker baserer seg på dekningen til andre medier uten at journalisten har lest originalartikkelen eller sett pressemeldingen som institusjonen sannsynligvis sendte ut. Resultatet er unøyaktige saker. Hvis journalisten i tillegg bruker andres oppslag som grunnlag for intervjuer, blir det gjerne mange feil, fordi journalisten ikke har fått med seg hele sammenhengen.
Invester derfor noen minutter i å lese pressemeldingen, eller aller helst sammendraget i den vitenskapelige artikkelen hvor forskningen er presentert, hvis den er tilgjengelig. Og snakk to ord med forskerne som står bak forskningen.
Sett forskningen inn i en sammenheng
Leserne uttrykker frustrasjon når konklusjonene i risikovurderingene våre formidles som løsrevne nyheter uten at det står hva risikovurderingen skal brukes til. Vi jobber derfor med å bli enda bedre til å kommunisere hva våre oppdragsgivere Mattilsynet og Miljødirektoratet skal bruke risikovurderingene til. Det er de som er risikohåndtererene.
Forskningsresultater bør som risikovurderinger settes inn i en sammenheng for å gi mening til mottakeren. Spør derfor forskerne hvordan konklusjonene står i forhold til annen forskning på området. Dette bør stå i pressemeldingen, men hvis det ikke gjør det eller pressemelding ikke finnes, spør forskeren direkte.
Hvis funnene skiller seg vesentlig fra ledende forskning på området, spør forskerne hvorfor de har kommet til et annet resultat. Og be andre forskere kommentere resultatene, enten du ønsker å formidle flere syn eller ikke.
Hvem er forskerne?
Journalister behandler ofte forskere som eksperter som sitter på fasiten, uavhengig om de kan mye eller lite om det aktuelle området. Jeg skjønner behovet for å intervjue noen som kan forklare kompliserte saker, men en forsker er ikke en forsker, og journalister gjør lurt å vurdere forskere like kritisk som andre typer kilder.
Finn derfor ut hvem står bak forskningen. Er det en anerkjent forskergruppe eller en enkeltforsker som vanligvis forsker på noe helt annet? Er det det et firma eller en interesseorganisasjon som står bak, eller er det et uavhengig universitet? Har forskerne personlige interesser i saken?
Og, det er ikke noe galt med mastergradsstudenter som ønsker oppmerksomhet om mastergradsoppgaven sin, men mastergradsstudenter er studenter ikke forskere.
Hva slags forskning er det snakk om?
Det er forskjell på forskning. Finn derfor ut om det er snakk om en liten enkeltstudie eller en stor metastudie hvor forskerne har gjennomgått all forskning som er gjort på et område. Hvor stort er datagrunnlaget i studien, og over hvor lang tid har studien gått? Resultater av små enkeltstudier kan være viktige nok, men det er ikke sikkert det gir grunnlag for et stort oppslag gir et riktig bilde hvis det slås opp som “forskning viser at”.
Hvor sikre er resultatene?
Forskerne som står bak funnene bør selv kommunisere hvor sikre resultatene er når de presenterer forskningen i en pressemelding. For journalisten er graden av sikkerhet i konklusjonene viktig for hvordan saken bør presenteres.
Be derfor forskerne kommentere hvor stor usikkerheten er, og eventuelt hvilke deler som er mer og mindre sikre. Spør hvorfor det er slik. Spør også hvor sikre forskerne er på at det ikke er andre forklaringer enn de som presenteres i studien som er den egentlige årsaken.
Hvor er forskningen publisert?
Er forskningen publisert i et anerkjent fagfellevurdert tidsskrift eller i et ukjent open access-tidsskrift? Hvor anerkjent tidsskriftet er, sier vanligvis noe om kvaliteten på forskningen.
Hvem har finansiert forskningen?
Hvis det ikke er oppgitt, spør hvem som har finansiert forskningen. Dette kan blant annet ha betydning for hvor fritt forskerne har stått i å velge problemstilling. Det vil igjen ha betydning for resultatene.
Jeg tenker at ikke-forskningsjournalister ved å stille disse spørsmålene kan bli enda litt flinkere til å formidle ny forskning eller annen forskningsbasert kunnskap. Selv gleder jeg meg til å få enda flere kritiske spørsmål neste gang Vitenskapskomiteen for mattrygghet publiserer en risikovurdering.
Astrid Bjerkås er kommunikasjonsrådgiver, Vitenskapskomiteen for mattrygghet.
