-Snakk med noen

Mandag lanserte rådgiver Trond Idås i Norsk Journalistlag boken «Krevende oppdrag – Hvordan mestre stess». Den tar for seg hvordan journalister kan forberede seg på sterke inntrykk i arbeidet. Og om hva redaksjonene kan gjøre for å forebygge stressreaksjoner og utbrenthet hos journalister som opplever andre menneskers lidelser.

-Dette er den første læreboka om hvordan journalister skal mestre en side av samfunnsoppdraget som er spesielt krevende. Boka er tenkt både brukt i journaliststudiet og i etter- og videreutdanningene.

Utsatte journalister

Trond Idås ble interessert i temaet etter Baneheiasaken. Interessen ble forsterket av tsunamikatastrofen. I etterkant av tsunamien ble det utforørt undersøkelser blant alle som hadde deltatt i redningsarbeidet, inkludert journalister.

Dette var standardundersøkelser for hjelpearbeidere. Journalister har en annen rolle, og han bearbeidet derfor undersøkelsen for at den bedre skulle favne deres arbeidssituasjon. Denne studien la grunnlaget for Idåas’ masteroppgave og senere undersøkelser av krimjournalister og dem som arbeidet den 22.juli.

-Jeg fant at journalister var spesielt utsatt for indre konflikter, som kan skape stressreaksjoner. Reaksjonene kan komme på hendelsesstedet eller i etterkant. Flertallet som er ute på slike oppdrag finner det meningsfullt, og vil tilbake. Men mange faller også fra.

Manglende erfaring

Idås mener noe av frafallet kan forklares med manglende oppfølging i etterkant, opplevd press og sekundær traumatisering. I tillegg til at mange av journalistene på denne typen saker er unge og dermed mangler år med journalisterfaring.

-Av de 238 som rykket ut 22. juli hadde 38 % inntil 5 år erfaring. Da drapsmannen ble arrestert kl. 18:34 var ca. 630 norske journalister på saken. I dekningen av Alvdalsaken var også en tredjedel under 30 år.

Han er derfor ekstra opptatt av at studentene må forberedes bedre på de psyko-sosiale sidene av journalistrollen. Han ønsker også å få på plass rutiner for oppfølging og tilbud om samtaler etter mønster fra blant annet hjelpearbeidere.

Naturlige stressreaksjoner

Rune Stuvland, daglig leder for Senter for Stress og Traumepsykologi er skeptisk til bruken av begrepet sekundær traumatisering.

-Her er det uengighet på fagfeltet. Begrepet kan skape en tro på at du kan bli like skadet som de som har opplevd noe traumatisk, men man blir ikke det. Samtidig er det dose-prinsippet: Jo mer man usettes for jo verre blir det.

Han mener det er viktig å skille mellom normale stressreksjoner og post-traumatisk stresslidelse.

-Det er stressende og belastende å møte menneskelig lidelse, selv når det verken er blod eller farlig. Man føler seg hjelpesløs, og det er slitsomt. Men det blir lettere med trening, og når man får vite at vedkommende får hjelp.

Nyttig å snakke med noen

Han ser likevel behovet for at journalister får oppfølging i form av noen å snakke med etter sterke opplevelser.

-Vi vet at det er nyttig å ha noen å snakke med for å få oversikt, litt mer avstand og prosessering av inntrykk. Det beste er å snakke med noen på laveste nivå, noen som kjenner til saken, gjerne en god kollega.

Stuvland er samtidig tydelig på at samtalepartneren må evne å la den som trenger det snakke uforstyrret. Han oppfordrer til gode oppfølgingsrutiner, men advarer mot å gjøre dem for rigide.

-Balanse er viktig. Det kan ikke bli sånn at så fort man har vært ute på en bilulykke, så må man i samtale. Vi må huske at alt som er belastende er ikke farlig. Og det å snakke med noen kan også være å snakke med mannen eller kona eller søsteren. Det viktigste er å snakke med noen.